«Vi skulle alle fortelle tre ting. En var løgn, resten var sannheter. Og så skule de andre gjette hvilken som ikke var sann,» forklarte han sin kone under middagen oppe på taket. «Hvem tror du var den beste løgneren?»
Hun så seg rundt i rommet, og blikket hennes gled over ansiktene, fra Russland, Kina, Japan, USA og Norge. Hun pekte på meg og sa med sterk russisk aksent: «Det kan ikke være deg, du ser altfor uskyldig ut.»
Det dustete reisebyrået vårt klarte bare å skaffe meg billige Praha-billetter under den forutsetning at jeg dro fra Trondheim med 6.10-flyet til København og deretter ventet i seks timer for å ta flyet videre. Særlig mye søvn blir det ikke når jeg ligger og uroer meg for at jeg ikke skal klare å våkne kl. 4 for å komme meg til flyplassen.
Jeg innstilte meg på det uungåelige, men humøret var ikke noe særlig da jeg dro i morges, og bedre ble det ikke av en gretten flytaxi-sjåfør som kom ti minutter for sent uten noen vettug forklaring. Mens jeg ventet på å gå ombord på flyet, satte de dystre tankene inn, og jeg begynte nok en gang å gruble over min dystre skjebne.
Vel ombord i flyet hørte jeg imidlertid over høytaleren noe som til forveksling hørtes ut som «listen very carefully, I shall say this only once». Det viste seg at mannskapet på SAS' flyvning fra Trondheim til København var fransk.
Barlig som jeg er, følte jeg meg straks i langt bedre humør etter å ha brukt franskunnskapene til å be om te. Da jeg forlot flyet, avleverte jeg et «au revoir», og fikk «bonne journée, monsieur» tilbake. Dermed var dagen reddet.
Tydeligvis stikker ikke min dystre natur særlig dypt.
Jo, jeg vet at det er fint å bedrive sport. Å holde seg i form er bra, det innså jeg selv etter mange års kroppslig forfall og kommentarer fra kolleger om at «garantien fra Gud hadde gått ut.»
Så over de siste årene har jeg gjort mitt beste - jeg går på ski om vinteren og i fjellet om sommeren. I feriene drar jeg til ymse tvilsomme steder og vandrer i fjellheimen, ofte i flere uker i strekk (vide rammen til høyre).
Men, jeg klarer ikke helt å synes at trening er morsomt i seg selv. I synkende morsomhetsgrad har vi
erlend: Velkommen! Dagens tema er det samme som alltid, nemlig sjelelivet til denne bloggens hemmelighetsfulle skaper, Erlend. Hyggelig at du har revet deg løs fra din hovedbeskjeftigelse, nemlig å synes synd på deg selv, og tatt apostlenes tastatur fatt for å komme hit.
Erlend: La meg få korrigere litt her...
erlend: Vi går rett på sak. Slik jeg ser det, er ditt største problem at du ikke får deg en dame du kan klå på når det passer deg, og derfor er du alvorlig frustrert.
Erlend: Ja, du vet at ordet frustrert svarer til et fransk ord som betyr å bli fratatt noe man regner med å få...
erlend: Nå har du brukt de siste femogtyve år på å finne subtile leksikalske motsvarigheter mellom ulike språk, men hvor har det brakt deg? Og tro ikke jeg ikke så at du forsøkte en avledningsmanøvre ved å gå bort i hyllen og plukke frem Oxford Latin Dictionary for å finne etymologien til «frustrert». La meg si med en gang at det kommer fra latin «fraus», som betyr «skade». Så da.
Erlend: Ja, men altså...
erlend: Ta nå sist fredag.
Erlend: Sist fredag?
erlend: Ikke utstyr deg med den uskyldige minen. Og jeg sier det først som sist at hvis du begynner å snakke om Daniel Defoe, avbryter jeg dette intervjuet umiddelbart, og da må du vri hodet ditt enda mer for å finne på en bloggpost.
Erlend: Jeg hadde heller tenkt å bringe Michel Tournier på banen.
erlend: Jeg advarte deg...
Erlend: Jaja. Men jeg gjorde da ikke noe spesielt på fredag...
erlend: Du var ute på byen, min venn.
Erlend: Åja. Stemmer. Jo, jeg var på Platekompaniet. Og så på Ni Muser.
erlend: Her mangler det noe. Mellom Platekompaniet og Ni Muser.
Erlend: Eh?
erlend: Bari.
Erlend: OK da, din masekopp. Jeg gikk forbi Bari. Men hva har det med saken å gjøre?
erlend: Hva så du der?
Erlend: At det var fullt.
erlend: Du var da ikke innom.
Erlend: Nei, og så?
erlend: Hvorfor dét?
Erlend: Jeg venter på at du skal fortelle meg det.
erlend: Du var ikke innom fordi det sto noen i døren.
Erlend: Ja, det var en dørvakt av et eller annet slag som slapp folk inn.
erlend: Og dette var en 150-kilos bartetrønder med batong, glass i det ene øyet og et olmt blikk i det andre?
Erlend: Nei, det var en jente.
erlend: Das also war des Pudels Kern. Og til tross for at du i flere måneder har tenkt at du kanskje kunne gå på byen og i alle fall begynne å snakke med noen av det annet kjønn, snudde du fordi det sto en jente i døren. La meg bare si at du er en patetisk jævel som fortjener hver eneste bit av din selvpåførte triste skjebne.
Elle est debout sur mes paupières
Et ses cheveux sont dans les miens,
Elle a la forme de mes mains,
Elle a la couleur de mes yeux,
Elle s'engloutit dans mon ombre
Comme une pierre sur le ciel.
Elle a toujours les yeux ouverts
Et ne me laisse pas dormir.
Ses rêves en pleine lumière
Font s'évaporer les soleils,
Me font rire, pleurer et rire,
Parler sans avoir rien à dire.
--Paul Éluard
Den forelskede kvinnen
Hun står på mine øyelokk
Og hennes hår er i mitt hår,
Hun har form av mine hender
Hun har mine øynes farge
Hun slukes i min skygge
Som en sten på himmelen.
Hun har alltid åpne øyne
Og hun lar meg ikke få sove
Hennes drømmer i fullt dagslys
Får solene til å fordampe,
Får meg til å le, gråte og le,
Snakke uten å ha noe å si.
(Egen oversettelse)
Dere har kanskje sett at det er én kommentar til det forrige innlegget. Den har jeg ikke lest.
Hvorfor det, lurer dere kanskje på? Faktum er at jeg har utviklet en form for åpningsfobi. Jeg gruer meg til å se på e-posten hver morgen på jobben, jeg har problemer med å finne en bok å lese - da må jeg jo finne ut hvorden det går - og jeg må tvinge meg selv til å se på nye DVD-filmer. Det er lettere å gå på kino, for da er jeg nødt til å sitte der til filmen er over.
Jeg undres over om jeg er redd for hva jeg vil finne inne i den svarte boksen, eller om jeg rett og slett misliker selve spenningsfølelsen som er der forut for og under selve åpningen.
En forsøksvis løsning på problemet ville selvsagt være å lese slutten på alle romaner og å lete opp handlingssammendrag av alle filmer (lett å finne, siden jeg stort sett ser klassikere). Men å gjøre noe slik har et element av feighet i seg, så hittil har jeg avstått. Jeg tvinger meg selv gjennom verkene, i håp om at jeg skal lære av erfaring at det ikke medfører fare for min fysiske person eller mentale likevekt.
Så hvem du nå er som har skrevet den enslige kommentaren til forrige innlegg, være sikker på at jeg kommer til å lese den en vakker dag. Det blir kanskje bare ikke i kveld.
Jeg kastet et blikk på det som kom opp på skjermen, og jeg kjente igjen den iskalde, synkende følelsen jeg hadde hatt den gangen for lenge siden da jeg så N. hånd i hånd med noen, og jeg prøvde brutalt å tvinge meg til å ta kontroll over lengslene som hadde vært innestengt i så mange år, riktignok rett under overflaten, men likevel sikkert sperret inne.
For etter at hun kom, myknet noe av min selvpåførte hardhet, og lengslene og drømmene var ikke lenger på det stedet de var ment å skulle være, de beveget seg ut, og jeg lot det skje.
Vi gikk rundt i byen, jeg pekte ut det jeg trodde ville interessere henne, mens vi vekselvis snakket om Norge og om hennes hjemland. I den karakteristiske, litt harde setningsmelodien sin fortalte hun om stumfilmstjernen Fatty Arbuckle som var en bekjent av hennes bestmor, og om sin store og mangslungne familie.
Dagen etter skulle hun fly tilbake, og hun sa med et skjevt smil at hun var satt opp til å havne i midten av en femrader. Jeg fleipet med at hun kom til å bli sittende ved siden av nettopp Fatty Arbuckle. Hun lo og svarte at W.C. Fields ville sitte på den andre siden.
Kvelden svant hen, og jeg bar min vennlige, profesjonelle maske med stil, helt til det siste øyeblikket il hotellets lobby. I noen dager etterpå hengav jeg meg til ørkesløs drømming, helt til den moderne tids elektroniske hjelpemidler kom med en opplysning som hun antakelig i diskresjon (hennes var sikkert like stor som min) ikke hadde nevnt.
Så dermed går jeg rundt i leiligheten, mens jeg prøver å holde den knugende kulden og smerten på avstand, og kjenner på forbløffelsen over at en forbigående ubetydelighet formådde å kalle frem en følelse av nok et drepende nederlag.
Er vi som linjer i havets dikt. Lenket
sammen er vi alene - alene med en himmel
Slik ligner vi havets hver bølge beskrevet
av vind - forlatt til oss selv tilslutt
for å kaste vårt lys mot en strand
Å veldige! Vei mine ord opp med livet
i dine hender - så jeg kan lese ut av
mitt liv den fulle skrift. Vi er som barn
i mørket. Vil holde hverandres hender
men ingen vet hvem som viser vei
Å - kunne vi lese det veldige dikt som
bryter sitt hav gjennom verden. Som bølge
i oss skulle siste strofe avrunde første
Ikke til skjønnhet - men til et hav
som aldri går over med vinden.
Stein Mehren
Jeg husker ikke lenger hvem som fortalte meg det. Ifølge familietradisjonen skal min fars foreldre ha fått det som oppdrag, men de orket ikke å gjennomføre, og i ettertid kan en jo lure på hvorfor mine egne foreldre ikke gjorde det selv. Så da må det nok ha vært min mor, men jeg har ikke noe bilde av en scene der det ble sagt.
Noen spredte inntrykk og tanker henger stadig igjen - vi kom tilbake til H., og hadde problemer med å komme over vidda til byen. Jeg har en formening om at min mor sitter i en sofa og at min far har fortalt henne noe, men jeg husker ikke hva.
Så flyttet vi ut, sydover, til mormor og morfar, og jeg skulle begynne på skolen. Fra å bo i en liten by som sønn av fabrikkdirektøren og nevø av politimesteren gikk jeg å være et anonymt nummer i rekken i en nybygd drabantby, som sønn av en fraskilt lærer.
I henhold til Statistisk Sentralbyrå var det i gjennomsnitt 4463 ekteskap per år som ble oppløst ved skilsmisse i tidsrommet 1971-75. I tidsrommet 1966-70 var det tilsvarende tallet 2960, mens det for årene 2001-2005 hadde gått opp til 10720.
Det var med andre ord ikke så vanlig som det er nå, å ha skilte foreldre. Overfor skolekamerater var det litt rart, men jeg gikk store deler av tiden på «åpen skole» (et begrep som forsvant og deretter kom tilbake) i en liten klasse sammen med andre elever med snåle familieforhold i trange blokkeleiligheter, så jeg led ikke særlig mye under min nye status.
Når jeg nå har blitt gammel og antakelig står med i alle fall én tå i graven, slår det meg at samfunnets syn på skilsmisser har forandret seg. Det som den gang måtte betegnes som en mini-skandale (selv jeg innså tidlig at min farmor aldri tilgav min far), ville vel i dag bare vekke kortvarig hoderysten og deretter trette gjesp i bekjentskapskretsen. «Foreldre» var utelukkende et flertallsord, og «delt omsorg» var nok like fjernt som tanken på å la barna bli oppdratt av marsboere.
Spesielt tror jeg ingen hadde tenkt på barns reaksjoner i forbindelse med skilsmisse: lojalitetskonflikter, behovet for forklaring, aggresjon mot den parten barnet mener har gjort den andre urett. Jeg vet ikke om noe av dette var blitt vurdert av de ansvarlige; selv følte jeg i alle fall ikke at det vonde ble tatt hånd om, ikke til jeg ble noe eldre og forsøkte på mitt klønete vis å håndtere det selv, til tross for at jeg ikke visste hvor problemene egentlig lå, og følgelig måtte se at forsøkene på å uttryke meg skaffet meg nye sjelelige sår.
Jeg kan ikke se tilbake og prøve å få et svar på det naturlige spørsmålet «hva om det ikke hadde skjedd?» En gang ble det tatt et veivalg for meg, og jeg kan ikke avgjøre nå om det var «riktig» eller «galt». Der jeg er i dag, er jeg et produkt av den veien jeg har gått, og mine foreldres skilsmisse er en evig del av bildet, slik at jeg ikke lenger kan kreve å få vite om jeg ville vært lykkeligere eller mindre ensom dersom ting hadde vært annerledes.
«Du vet,» sa hun mens hun ryddet bort stetoskopet, «man kan få høyere blodtrykk hvis man har skyndet seg til legeavtalen, hvis man har drukket kaffe på forhånd, eller når man ser en hvit frakk...»
Jeg tenkte at jeg skulle tilføye «eller hvis man ser en vakker kvinne.» Men jeg våget ikke.
Siden dere glupinger der ute har sluttet å kommentere, og følgelig heller antakelig ikke leser bloggen min - i hvilket tilfelle denne henvendelsen er helt malpalssert - kan jeg for en gangs skyld avstå fra å skrive noe selv, og heller anbefale ting andre har skrevet.
Stanley Fish har skrevet en interesssant artikkel i New York Times, Will the Humanities Save Us, med en oppfølger i The Uses of the Humanities.
I The Guardian fant jeg en fornøyelig artikkel om to konsulenter i «sinnemestring» («anger management», jf. filmen med Jack Nicholson) som var i tottene på hverandre.
Og som et apropos til min personlige historie, her er en artikkel skrevet av et skilmissebarn som ser tilbake på sin oppvekst.
Men antakelig er dette nytteløst, for dere er ikke der likevel.
Jeg satt på cafeen og snakket med D. om løst og fast. Hun var som vanlig diskret, men elegant kledd, og på den ene fingeren hennes skinte det i en ring. Vi kom inn på et tema som er vanlig i Norge, nemlig opptak av lån, og hun nevnte i forbifarten at hun hadde en motvilje mot å sette seg i gjeld.
«Det kommer nok fra min oppvekst,» antydet hun. «Hva gjør foreldrene dine,» spurte jeg tilbake, overbevist som jeg var om at vi kjente hverandre godt nok til at et slikt spørsmål ikke ville bli tatt ille opp. «Vet du,» svarte hun, «jeg vokste opp hos min mor, som var handikappet. Hun fikk meg da hun var nitten, og ble som en følge forstøtt av sin familie. For noen år siden døde hun. Faren min har jeg aldri møtt.»
Hun fortsatte: «Jeg manglet ikke kjærlighet i oppveksten, men vi hadde det svært trangt, og min mor hadde en sterk uvilje mot å gjøre seg avhengig av noe eller noen. Så det var aldri snakk om å ta opp lån. Det er antakelig derifra det kommer, selv om jeg jo vet at lån ikke er noe farlig, ja til og med kan være nødvendig i bestemte sammenhenger.»
Jeg ble litt tom for ord da jeg forsto at hun faktisk ikke hadde noen familie på sin side. «En av lærerene på gymnaset garanterte for et lån, slik at jeg kunne studere,» sa hun. «Han var sosialist,» la hun til med et smil som spredte seg opp til de dypbrune øynene.
«Moren din må ha vært stolt av deg,» sa jeg endelig. Hun svarte ikke, men nikket lett mens hun fortsatte å smile.
Livet er fylt av mas, og det er liten tid til å tenke ut emner for interessante bloggposter. Den store verden der ute er fylt av snikende slendrianer som med underfundige midler prøver å få meg til å ta over arbeidsoppgavene de burde gjøre selv. For ikke å snakke om håndverkerfirmaer som behendig nok «glemmer» min eksistens og må ringes en gang i uken i en måned, før jeg kommer på listene deres.
Men, etter at hodepinen ga seg, har jeg med suksess tatt frem et gammelt nyttårsønske og begynt trimsykling hver dag.
Før var nemlig ideen at jeg skulle sykle to til tre ganger i uken, og hvile (!) mellom hver gang. Slik ville jeg ikke bli totalt utmattet, sa jeg til meg selv. Nå har jeg imidlertid bestemt meg for å prøve å sykle litt hver dag, i alle fall i fjorten dager, så skal jeg se hvordan det går.
Jeg spurte S. om det fantes et ufeilbarlig kriterium for å måle om man hadde blitt i bedre form, og han ga meg en oppskrift som inneholdt en stol og en avansert pulsklokke. Ikke særlig praktisk, så jeg må finne ut hva som egentlig ligger bak metoden.
Det slo meg forøvrig her om dagen at det i år er 25 år siden jeg gikk ut fra Trondheim Katedralskole. Pleier man ikke å ha jubileum i slike år, mon tro? M'en fous, etter at en franskmann på raclette-aften erklærte at jeg ikke kunne være 43 - for jeg så jo mye yngre ut...
