onsdag 6. juni 2012

Spinning a yarn

Det har gått en tid siden jeg snakket om trening, da spesielt spinning, her på bloggen. Dette betyr ikke at jeg har sluttet, for jeg holder faktisk ut med spinningøkter nå snart fire år etter at jeg startet.

En kollega lurte på hvorfor jeg kunne holde på så lenge i en spinningsal, og føyde til litt mumling om Guds frie natur og andre plattheter. Jeg sa at så lenge jeg lot meg motivere av å gå på gruppetimer og trene, så var det bra, og jeg kom til å fortsette med det. Særlig hvis alternativet var å ligge på sofaen, noe det fort blir til hvis det ikke er påmelding på Internett med i bildet.

Når det gjelder spørsmålet de fleste brenner inne med, så kan jeg rapportere at de fleste av de hete spinninginstruktørene fra noen år tilbake enten har sluttet, eller har timer på tidspunkter som ikke passer meg. I vår gikk jeg til og med på 90-minutter spinn med en hårete mannfolk-instruktør, men klarte likevel å gjennomføre programmet.

Formodentlig baserer 3T seg på mye studentarbeidskraft, og der er det nok gjennomtrekk, særlig når det kommer mer motiverende jober enn å sykle på en sykkelt til tonene av den siste fra Rihanna, mens du vræler oppmuntrende til en gjeng med svette mosjonister.

(Er det forresten bare jeg som synes at Rihannas tekster er grove? Eller er jeg blitt gammel og prippen? Eller er jeg bare sær som hører på teksten? Jeg undres.)

En annen motivasjonsfaktor er at jeg har blitt flinkere til å ha mine egne ideer om hva jeg vil gjøre, som f.eks. å kjøre på hardere enn instruktøren sier, da gjerne ved å la være å roe ned i pausene. Samlet sett gir dette hardere økter enn det jeg ville få om jeg slapt fulgte det oppsatte programmet.

Men, noen ganger går det for langt, og etter 45-minutter spinn på søndag der jeg så mannen med ljåen opptil flere ganger, har jeg tilbrakt resten av uken i koma foran fjernsynsapparatet og ikke hatt kraft til å gjøre annet enn å se på gamle stumfilmer av Fritz Lang.

tirsdag 22. mai 2012

Bring me my Arrows of Desire

Nå har også jeg fått meg smart-telefon. Du vet, en sånn der liten datamaskin man bærer med seg i lommen, hvor man kan sjekke været, titte på e-post, lese aviser, undersøke bussrutene, finne ut når fly kommer og går, ta bilder, lese mystiske koder i annonser og på plakater, høre på radio, skrive seg opp på timer med hete spinninlærerinner, betale regninger i nettbanken, surfe på nettet, lete opp sin egen posisjon ved hjelp av GPS, kjøpe bøker på Amazon og lese artikler på Wikipedia.

Dessuten kan man ringe med den. Tenk det, Hedda¹.

 Egentlig er jeg rimelig fornøyd med min HTC Desire S, som jeg har fått i embedets medfør. Riktignok er dingsen en liten tidstyv, som krever konfigurering og annen fiksing og triksing. Å få overført gamle sms-er fra min Nokia var ikke helt enkelt, men med grunnleggende kunnskaper om programmering går det meste.

Telefonen var meget ivrig på å synkronisere mine ulike kontakter, og fant på egen hånd ut at Facebook-vennene mine også for en stor del befant seg blant mine telefonkontakter. Så nå får jeg fine bilder opp hvis noen av dem ringer meg. Ikke at det gjør det særlig ofte, men det er nå gromt å tenke på i hvert fall.

Avislesing på telefonen fungerer overraskende bra, antakelig fordi skjermen er av såvidt god kvalitet. Det jeg ennå ikke er blitt særlig kjapp til, er å skrive. Riktignok kommer det opp et tastatur, men jeg føler at fingrene burde være omtrent halvparten så tykke for å kunne utnytte det.

I alle fall tror jeg at jeg har tatt skrittet over i den moderne verden, der appene rår. Hvorvidt det er en god ting, er jeg litt usikker på. Jeg klarte jo meg i 47 år uten.

¹ Alle lesere av Ibsens Hedda Gabler burde vite at Tesmann ikke mener dette ironisk.


søndag 13. mai 2012

Jeg er fra Etnia

Jeg skal tilbake til India,denne gangen på jobbreise til Bangalore. Som man vet, er India et av de landene som ikke lar nordmenn komme og gå som de vil, antakelig fordi Norge ikke lar indere komme og gå som de vil. Derfor er det en viss rimelighet i at det kreves visum for å dra dit.

VIsum kommer i ulike former, alt ettersom hva man ønsker å gjøre i India. Turistvisum og forretnignsvisum er de mest kjente, men det finnes også visum for journalister, misjonærer, forskere og andre spesielle kategorier. Felles for dem er at de i varierende grad koster penger - et turistvisum koster for tiden 550 kroner, mens et forretningsvisum koster 1350 kroner. Også dette høres rimelig ut, når man vet at et Schengen-visum for indere koster 60€, dvs. omtrent 500 kroner. Og da har jeg ikke begynt å snakke om indisk lønnsnivå ennå.

Visumbehandlingen er satt ut til et eksternt firma (TT Visa Office) i Oslo, mens tildelingen av visum formodentlig gjøres av dimplomatisk personell, som seg hør og bør.

Som nevnt i starten, skal jeg til Bangalore igjen, og fortrøstningsfullt satte jeg i gang med å søke om visum. Jeg hadde allerede fått visum til India ved fem anledninger tidligere, og regnet ikke med noen problemer. De nødvendige brev fra personalavdelingene i henholdsvis Oslo og Bangalore ble innhentet, jeg skaffet meg et 5cm x 5cm stort passbilde, fylte ut visumsøknaden på nettet (en nyhet, før var det papirbasert), betalte visumgebyret i nettbanken (også en nyhet, før måtte man sende kontanter i brev) og til slutt la jeg alle papirene samt passet i en konvolutt og sende det hele til Oslo.

Visumsøknaden på nett var omfattende, med en lang rekke spørsmål om tidligere reiser i andre land og i selve India, samt om hvorvidt jeg var eller hadde vært medlem av en form for væpnet organisasjon, eller om jeg hadde besteforeldre født i det området som i dag er Pakistan. Jeg kunne selvsagt svare benektende på alt dette, og lot behendig være å nevne at bestefaren til en av mine nærmeste indiske kolleger faktisk ble født i Pakistan.

Etter noen dager fikk jeg en høflig e-post fra firmaet som håndterer søknadene. De informerte meg at siden jeg er født i Sveits (noe som stemmer), kommer jeg i samme kategori som  non-ethnic Norwegian nationals, det vil si nordmenn som har hatt et annet statsborgerskap før. Disse får den ære å måtte fylle inn en clearance form (en slags for faksmelding), betale 50 kroner ekstra, for deretter å vente i 3-6 dager i tillegg til normal behandlingstid. Dessuten skulle man ha 50 kroner for å sende meg beskjeden. Jeg anså det for positivt at de ikke sendte den presumptivt ufullstendige søknaden tilbake i sin helhet, fylte inn dokumentet med informasjon som de allerede hadde, og betalte 100 kroner.

Så nå sitter jeg og venter på visum til India. Jeg håper på 12-month, multiple entry; kanskje jeg kan bruke det til å dra dit som turist også senere i år.

Dog er jeg litt perpleks over at jeg for første gang i mitt 47-årige liv har måttet gjøre noe annerledes enn mine landsmenn, bare fordi jeg ble født i Sveits av norske foreldre. Nordmann har jeg jo vært hele livet, men nå innser jeg at jeg også nedstammer fra Etnia.

Om noen synes alt dette er urimelig, må jeg peke på hva som kan skje med indere i Norge. For ikke å snakke om mine to kolleger, V. og S., som kom hit på vanlig forretningsvisum. Da de kom tilbake til India, ble de bedt om å dra fra Bangalore til den norske ambassaden i Delhi. Hva skulle de der? Det var noe uklart, men det var tydelig at de bare skulle vise seg, og dermed kanskje bekrefte at de hadde forlatt Norge. Now you know how the other half lives, for å si det med Billy Wilder.

Oppdatering 25.05.12: I dag kom visum for India!

fredag 17. februar 2012

Sivil tjenesteplikt

Ved siden av vitnemålene mine fra universitetet ligger det et dokument fra Justisdepartementet, faktisk et slags diplom, der jeg takkes for min innsats i samfunnsgavnlig tjeneste. Dette viser selvsagt til de 16 månedene jeg gjennomførte som sivil tjenestepliktig i 1993-94. Jeg hadde nektet militæret kort etter sesjonen, og hadde blitt overført til sivil tjeneste etter å ha gjennomført det obligatoriske avhøret på Trondheim Politikammer (som den gang lå i Kongens gate, der hvor Skatteetaten holder til i dag).

Nyheten om at Siviltjenesten nå skal nedlegges, gjorde meg derfor litt nostalgisk, og jeg begynte å tenke på min egen tid i tjeneste.

Etter avlagt doktorgrad var det ikke lenger mulighet til å unslippe, såfremt jeg da ikke emigrerte, og det var ikke aktualt på dét tidspunktet. Følgelig tok jeg innkallingen da den kom, dro til  mine tre obligatoriske dager på Dillingøy sammen med de religiøse, de politiske, de intellektuelle og de asosiale, og gikk så ut i tjeneste.

Denne utførte jeg som dataansvarlig på et NAVF-prosjekt (Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd, i dag fusjonert inn i NFR) ved navn  Alternativ Framtid.

Hva var min hovedoppgave, bortsett fra å passe på parken av Mac-maskiner og gjøre annet forefallende arbeide, som å sitte i resepsjonen og skrive ut fakturaer (en oppgave jeg i parantes bemerket rasjonaliserte kraftig ved å innføre data)? Jo, jeg skulle skaffe prosjektet det nye og store: Internett! Den amerikanske professoren som ledet institusjonen erklærte bestemt at hans prinsipp var at han  «aldri skulle ligge etter den tekniske utvikling», og absolutt ikke når det gjaldt nettilknytning.

Etter en del om og men, roting rundt med leverandører og andre ting, samt innkjøp av den tidligere nevnte ruteren til kr. 25000, fikk jeg satt opp nettilkopling, e-post og tok mine første skritt på World Wide Web.

Jeg fant - uten at jeg husker hvordan - en nettside om Irland, og gikk inn til professoren for å demonstrere. Han var nemlig ikke bare amerikaner, men irsk-amerikaner, meget stolt av sin bakgrunn, og dessuten ekspertkommentator om irske forhold på NRK: Dermed tenkte jeg at dette ville være noe som fenget.

Da jeg kom frem med nettsiden - som kanskje var den første han hadde sett i hele sitt liv - så han på meg, og sa på sin glimrende norsk med klar amerikansk aksent: «Erlend, dette er fremtiden!»

Og dét hadde han jo rett i.

mandag 13. februar 2012

Teknosinken

Jeg er en teknosinke. Ikke så å forstå at jeg kjører T-Ford og kommuniserer med omverdenen ved hjelp av teleks, men jeg synes likevel at jeg i de senere årene har kommet i bakleksen.

I utgangspunktet var det ikke slik. På 80-tallet sendte jeg e-post og brukte chatte-tjenester på Internett, og helt tilbake i 1993, da jeg var sivilarbeider, var jeg ved og satte opp nettilgang hos NAVF-prosjektet jeg jobbet for. Jeg husker stadig at jeg var ansvarlig for innkjøp av en ruter; den var like stor som en forsterker og kostet 25000 kroner.

Men etter dette har jeg liksom ikke helt greid å henge med. Først i 2002 kjøpte jeg en mobiltelefon, og allerede da var modellen jeg kjøpte, umoderne fordi den hadde en liten antenne på seg. Sist jeg skulle kjøpe ny telefon, lette jeg etter en som kunne brukes i USA, og kom over en Nokia-modell som har batteri som varer i 8-10 dager i våken tilstand. Den er solid, og var til god nytte i Nepal. Alle andre lo av meg fordi jeg ikke skaffet meg en smartphone, men jeg følte at jeg ikke helt var klar for å ta spranget.

På samme måe har det vært med lesebrett. Ikke har jeg skaffet meg Kindle eller iPad og hevet ut boksamlingen, selv om jeg har skjønt at det er slik det gjøres nå for tiden, og at bare gamlinger leser bøker og aviser på papir. Jeg vet ikke helt hva dt er som holder meg igjen, særlig en iPad ser jo ganske fancy ut og kunne kanskje bli brukt til f.eks. blogging. Men så var det nå dette med å ta spranget, da.

På musikkfronten er det ikke stort bedre. Jo, jeg har faktisk en gammel mp3-spiller som jeg bruker på flyturer til fjerne strøk, men ellers holder jeg meg med de gamle CD-ene (som jeg faktisk stadig kjøper), og har ikke kommet lenger enn at jeg litt perpleks betrakter problemet med at de nå begynner å fylle opp hele stuen sammen med DVD-samlingen. Noen sier at jeg skal rippe alt sammen og legge det på en harddisk, men det høres ut som en 3-måneders jobb jeg ikke kommer til å orke å gjennomføre.

«Spotify!» sa min franske venninne D, som i parantes bemerket har alle gadgets du kan tenke deg. Jeg synts det hørtes strevsomt ut, og gikk tilbake til CD-hyllen.

Slik er situasjonen, og verre kommer det selvsagt til å bli, ettersom teknologien går videre mens jeg står på stedet hvil.

tirsdag 24. januar 2012

Når det banker på om natten

Første akt i dramaet utspiller seg kl. 04.15 natt til søndag, da jeg våkner av mystiske lyder i leiligheten. I ørska tror jeg først at det er viften på badet, som vanligvis lager noen slags hakkelyder når det blåser. Imidlertid viser det seg at bråket kommer fra døren, der noen utenfor prøver å komme inn. Umiddelbart velter det frem et ustyrlig raseri i meg. I løpet av få sekunder slår jeg døren opp, registrerer at det står en ukjent, skjeggete fyr i blå jakke der ute på avsatsen, gir ham et spark i skrittet, tar ham i nakken og kaster ham ned trappen, der han sklir med hodet først, alt mens jeg brøler ut noen ukvemsord som ikke egner seg på trykk.

Deretter lukker jeg døren, får summet meg, tatt på meg klær og ringt politiet. Dessuten oppdager jeg at det står et nøkkelknippe i døren min. Jeg forklarer saken til ordensmaktens representant, som antyder at denslags tildragelser vanligvis skyldes beduggede mennesker som tror de er på vei inn i sin egen bolig, og er så omtåkede at de foretrekker å insistere fremfor å ta et skritt tilbake og spørre seg selv om de prøver å komme inn riktig dør. Deretter tar han med seg nøkkelknippet og sier at den som eventult mistet det, kan få det igjen på hittegodsavdelingen, mens han flirer av min kommentar om at inntrengeren hadde fått en noe ublid behandling.  

Andre akt starter på mandag kveld med at telefonen ringer. Det viser seg at det er innbruddstyven. Han er en av beboerene i etasjen over (det bor ganske mange her, og jeg har ikke oversikten over alle). Til å ha blitt kastet ned en trapp nattestid av en spinnvill og rasende mann, er han forbausende blid. Fylla har skylda, er essensen i hans budskap, og han beklager hendelsen og sier at han ikke har fått varig mén. På min side beklager jeg at jeg gikk til ytterligheter, og ber han komme ned, slik at vi kan gi hverandre et håndtrykk og få saken ut av verden. Som sagt, så gjort, og vi skilles som gode venner og vel forlikte.  

I ettertid har jo det jo et visst komisk skjær over seg at jeg som en følge av en misforståelse har grisebanket en av mine naboer. Men det har også gjort meg litt urolig å se hvordan villdyret kunne våkne, og få meg til å gjøre noe - bruke vold - som jeg ikke ville gjort i rasjonell tilstand. Antakelig er det en påminnelse om at naturkreftene ligger på lur der inne, og at reaksjonen på det jeg oppfatter som en ytre fysisk trussel, kan komme raskt og voldsomt.

mandag 26. desember 2011

Om to spørsmål fra VK

Min faste leser VK stilte meg to spørsmål angående Nepal-turen i kommentarfeltet. Siden jeg har lyst til å svare utfyllende (og ellers manglet ideer for å skrive et innlegg), tenkte jeg å komme med svar og noen ekstra kommentarer her.
Hva kostet turen deg med stort og smått?
Før jeg går over til å besvare dette spørsmålet, må jeg komme med en innrømmelse: Jeg føler meg litt ukomfortabel, siden noen kanskje vil synes at det er litt råflott med dyre ferier i andre land. Til mitt forsvar vil jeg si at siden jeg hverken har bil, stor vinkjeller eller dyre elskerinner, kan jeg bruke noen av pengene jeg tjener, på turer til utlandet.

Over til det konkrete. Turen til Nepal var Terres d'Aventures Mansalu-Tilicho-Annapurna, la «boucle royale», blant insidere kalt NEP058. Prisen var  2895€. Dette inkluderte alt, fra det tidspunktet jeg satte foten ombord på Gulf Air-flyet på Charles de Gaulle i Paris, til jeg 24 dager senere steg av flyet på samme sted.

Men, slik mine faste lesere vet, er jeg nokså mannevond av meg. Dessuten snorker jeg: Hus faller sammen, kyr flykter og sterke menn bæres gråtende ut. For ikke å snakke om at jeg blir lite populær ved frokostbordet. Dermed ba jeg om «supplement single», til 300€, slik at jeg fikk eget telt (og egne hotellrom), og kunne holde nattlige konserter i fred.

Noen utgifter kommer i tillegg. Det var 40$ for visumet til Nepal og 80$ for «trekking permit» i Manaslu-området (i andre områder, som Dolpo og Mustang, kan dette bli ganske dyrt - 50$ per dag er beløpet jeg har hørt). Dessuten ga vi tips til bærerene, sherpaene, kokkene, sardaren og guiden - totalt rundt 80€ per deltaker. I tillegg kommer utgiftene til mat i Kathmandu, der jeg husker at vi spiste oss mette for 800 rupees - dvs. 8€.

Når dette er sagt, bør man jo komme seg til Paris først. Flyturen fra Trondheim kommer på omtrent 2500 NOK, og jeg bor på hotell i Paris for 80-90€ per natt. Siden jeg liker å være i Frankrike, blir disse oppholdene gjerne noe lenger enn de i og for seg kunne vært hvis målet var å komme raskest mulig frem og tilbake til Nepal (det er ikke mulig for Terdav å organisere Trondheim - Kathmandu for meg separat).
Gikk du fri for magetrøbbel?
Dette kan besvarers veldig kort: Ja. Men for å komme eventuele oppfølgingsspørsmål i forkjøpet, kan jeg kort fortelle om hva jeg tar av forholdsregler.

Det finnes en drikkevaksine ved navn Dukoral som hindrer i alle fall en del av magesjau-bakteriene å få innpass. Den får jeg hos Trondheim vaksinasjons- og smittevernkontor, som jeg forøvrig anbefaler på det varmeste. De har god, effektiv service samt hyggelig og kompetent personale. Husk å bestille i tide.

Når det gjelder mat og drikke, følger jeg disse reglene:
  • Ingen rå grønnsaker
  • All frukt må være skrellet 
  • Ingen iskrem
  • All mat skal ellers være kokt eller stekt 
Ellers passer jeg på å bare drikke mineralvann fra flaske, kokt vann (i Nepal får man dette av kokkene), eller vann renset med rensetabletter, som f.eks. Micropur Forte. Et poeng er å pusse tennene i renset vann, samt huske at isbiter også er vann. Jeg har aldri vært ute for at vann har vært så uklart at det måtte filtreres først.

I påkommende tilfeller kan man drikke Cola, men hvis man er fransk, bør dette ledsages av en klar og høylytt fordømmelse av amerikansk kulturimperialisme.

Håndhygiene er også viktig. Noen har med seg en liten flaske med sprit-basert vaskemiddel, av den typen som ble populær her i Norge under svinepestens herjinger. Jeg bruker ikke det, men forsøker å være nøye med vann og såpe.

De nepalesiske turarrangørene var klar over problemene med magesjau, og det virket som om hygienen på kjøkkenet var god. Som en av de franske turkameratene sa: «Hvis ti stykker i et turfølge får la tourista, er ikke det noe særlig til reklame.»

søndag 4. desember 2011

Alt ordner seg

Ting ordner seg faktisk raskere enn man kunne frykte. Nå, snart en måned etter mitt ublide møte med asfalten, ser jeg langt mindre skremmende ut enn jeg gjorde rett etterpå.

Sårene har grodd, armen har fått gips som går nedenfor albuen, og tannlegen har gjort en midlertidig utbedring som for ukyndige kan se nokså permanent ut. Planen er å legge kronen på verket i løpet av desember.

Min indiske kollega, S., ringte meg fra Bangalore da han hørte om ulykken. Jeg fortalte ham om tannlegebesøket, og han foreslo at jeg burde få en gulltann med innlagt diamant.

Mine norske kolleger antydet straks at slike påfunn mer var for rap-artister og medlemmer i mafiaen, og tannlegen kommenterte på min forespørsel at «vel, han hadde jo lagt inn gulltenner hos noen folk - men de angret seg vanligvis.»

Han sa videre at det ikke var noen tradisjon for dette i Norge. Men, min farmor hadde gull i fortennene (riktignok bare en rand, ikke hele tannen), mens min tannlege-morfar etterlot seg en liten gullsamling som han tydeligvis hadde brukt i embedets medfør.

Ellers må jeg si jeg er rimelig fornøyd med vårt ellers så utskjelte helsevesen. Lokalene på St. Olavs er flotte og moderne. Folk er vennlige, profesjonelle og hyggelige, og legen ved siste kontroll var så søt at hun kunne spises opp. Behandlingen er rask, effektiv og ser ut til å gi resultater. Farten har selvsagt sin pris; det blir liten tid til å prate i detalj om mitt sjelsliv under konsultasjonene, men det tåler jeg nå sikkert. I tillegg har jeg vent meg til at alt som involverer en person med medisinsk embedseksamen alltid skjer 45 minutter etter oppsatt tid. Følgelig smører jeg meg med tålmodighet, og tar med en bok for få tiden til å gå. Odontologer, derimot, har ikke så dårlig karma. Det må være noe i studiet som slår inn for legenes del.

mandag 21. november 2011

Noen bilder fra Nepal

Det er litt vanskelig å skrive for tiden, men jeg fikk nå i alle fall lagt ut noen bilder av fjellene i Nepal.
Manaslu, 8156 moh, verdens 8. høyeste fjell.
Annapurna II, 7937 moh., verdens 16. høyeste fjell.
På vei opp mot Tilicho Lake


Roc Noir i Annapurna-massivet, 7485 moh.


Tilicho Lake, 4925 moh. Vi overnattet på 5000 moh. til høyre for sjøen.
Dhaulagiri, 8167 moh., verdens 7. høyeste fjell.

lørdag 19. november 2011

Den enarmede banditt

Planen var egentlig at jeg skulle legge ut noen flere bilder fra Nepal-turen, men for øyeblikket har isen på Trondheims veier satt en stopper for dét prosjektet.

Fredag i forrige uke overså jeg nemlig at det var kaldt, og fikk betale for manglende piggdekk på sykkelen ved å gå i bakken under et forsøk på å svinge med sykkelen i en lett stigning. Resultatet var en brukket venstrearm, en brukket tann, samt et noe maltraktert fjes, i tilllegg til andre småskader som legevitenskapen ikke brydde seg om.

En snill mann kjørte meg til legevakten, der jeg kom rett inn, og ble lappet sammen og gipset opp til over albuen. Derettter bar det til tannlegen (alt som har med tenner å gjøre, er et privat anliggende i Norge, så jeg måtte til min vanlige tannlege). En krone må til, riktignok ikke på hodet, der den burde ha sittet. I tilllegg vurderer jeg min indiske kollegas forslag om gulltann med innlagt diamant.

Det går bra nå, men jeg må innrømme at jeg følte meg en smule miserabel der jeg satt forslått med blodet rennende og ventet på legene. Men, jeg trøster meg med at det kunne gått verre, og at søte café-piker bærer cola-glasset til bordet mitt når de ser at jeg har fatle.

lørdag 5. november 2011

Trek i Nepal

Nepalesiske bærere
Jeg vet ikke om alle trek i Nepal er organisert på samme vis, men slik var det i alle fall for vår gruppe.

Gruppen: Vi var ti stykker, ni menn og en kvinne; ni franskmenn og en nordmann. Alle var nokså erfarne trekeurs, og en mye tid ble brukt på å diskutere erfaringer fra andre ruter i Nepal, fra Zanskar i India og fra Atlas i Marokko.

Guiden: Som alle andre bortsett fra gruppemedlemmene var han nepaleser. Han snakket rimelig bra fransk, og hadde tydeligvis jobbet seg opp fra bærer, via sherpa og sardar til å bli guide. Siden han åpenbart var en mann fra sin hjemlandsby som hadde lykkes i livet, takket han for det ved å rekruttere folk fra hjemstedet som bærere og sherpaer.

Sardar: Dette er lederen for sherpaene og bærerene. Vår sardar var en yngre kar som hadde det generelle overoppsynet med det meste som skjedde, i tillegg til at han tydeligvis styrte pengekassen (som han bar på seg til enhver tid).

Sherpa: I utgangspunktet er sherpaer en etnisk minoritet i Nepal, men mer generelt betegner ordet en assistent. Våre sherpaer var unge menn som satte opp teltene, serverte mat, og under dagsmarsjene gikk strategisk plassert foran, bak og i midten av gruppen slik at ingen rotet seg bort. Ofte ble også en av sherpaene sendt ut i grålysningen til neste leirplass slik at vi sikret oss et bra sted. Vi hadde alt i alt tre sherpaer.

Kokkene: Vi hadde fem stykker, ledet av en sjefskokk som rangerte på lik linje med sardaren. Om noen vil skrive boken «Mat du kan lage på stor primus», bør de intervjue en nepalesisk kokk. De produserte pommes frites, pizza, kaker, momo (en slags ravioli) og andre godsaker i store mengder. Da vi en kveld ikke klarte å spise opp hele kaken til middag, fikk vi høre dagen etter at sjefskokken ikke var helt fornøyd og lurte på hva vi hadde mot maten hans...

Bærere: I vårt lag var det 14 stykker, og de bar mesteparten av utstyret (bortsett fra det som hørte til kjøkkenet, som ble båret av underkokkene - sjefskokken bar utelukkende sin egen sekk), samt sekkene til gruppemedlemmene. De snørte sammen to store sekker, for så å legge sin egen på toppen. Alt dette bar de festet i et pannebånd, slik at vekten var på hodet og nakken. Vi regnet med at de antakelig bar 40-45 kilo hver. Når man tar i betraktning at det høyeste punktet på turen var på 5400 meter over havet, skjønner en at det ikke var noen kjære mor der i gården.

For den som lurer på den interne rangordningen, kan jeg fortelle at guiden instruerte oss til å fordele drikkepengene som følger. Sardar og sjefskokk: 5000 rupi; sherpaer: 3000 rupi hver; kokker: 3000 rupi hver; bærere: 2000 rupi hver. På eget initiativ ga vi guiden 10000 rupi. Og 100 rupi er 1€, om noen skulle undre seg over dét.

søndag 25. september 2011

Opplading

Om noen dager drar jeg på den tidligere omtalte turen til Nepal. Planlegging og forberedelser er nesten over, og i én uke har nå utstyret ligget spredd ut over stueborde, slik at jeg kan få et bilde av hva som mangler, hva som er i ustand, og hva som kanskje ikke burde være med denne gangen.

Pysete som jeg er, vil jeg selvsagt gardere meg mot alle eventualiteter. Så i årevis har jeg drasset med meg en kveil med ståltråd, sysaker, duct-tape, superlim og mer Ibux enn du bør snakke om til min islandske fastlege hvis du møter ham i festlig lag.

Stort sett har det ikke vært behov for noe av dette, bortsett fra at duct-tapen ble brukt til å reparere en annen manns regnjakke i Atlas-fjellene i 2004, noe som i mine øyne selvsagt gjør opp for det meste.

Mest stolt er jeg selvsagt av vaskemaskinen. Opprinnelig kom ideen fra min mor, som bemerket at hun i sin ungdom vasket klær i plastposer da hun var på fjelltur. Jeg tenkte straks at dette kunne forbedres, og gikk til innkjøp av en plastsekk av den typen som brukes på kanoturer. Denne fylte jeg med vann og la klær i bløt, noe som funket som fjell, for å bruke et høyst passende uttrykk. For noen år siden kom jeg over en sammenleggbar bøtte (nederst til høyre på bildet ved siden av det grønne håndkleet) som er enda mer egnet til formålet, og gjør meg fortjent til beundrende blikk fra mine franske turkamerater.

Forhåpentligvis er alt nå i orden. Nyhetene fra Nepal har ikke vært særlig gode i det siste, for i forrige uke var det et jordskjelv (målt til 6.8 på Richters skala) i de østlige delene av landet og i delstaten Sikkim i India. Denne helgen styrtet et fly fra Buddha Air ved Kathmandu. La oss håpe at elendigheten er forbi for denne gang.

tirsdag 13. september 2011

सत्यमेव जयते - Satyameva jayate

Indiske språk har en lang rekke skriftsystemer: Ikke bare har de nord-indiske språkene som stammer fra sanskrit, slike som hindi, gujarati, punjabi og bengali alle sine separate skriftsystemer, men de syd-indiske - dravidiske -  språkene (tamil, kannada, malayalam og telugu) har også sine.

Det spesifikke systemet som brukes for å skrive hindi, marathi og nepali - i tillegg til sanskrit - kalles Devanagari. (Urdu, som i standardregisteret sies å falle sammen med hindi, skrives med arabiske tegn.)

Felles for disse systemene er at de er abugidaer, det vil si at hvert tegn ikke representerer ett foném, slik t på norsk representerer en ustemt dental lukkelyd, men derimot en kombinasjon av en konsonant og en vokal, som f.eks. tegnet i Devanagari for ka: . Dette tegnet kan igjen modifiseres på ulike måter for å gi andre kombinasjoner:
  • ka:
  • kā: का
  • ku: कू
  • kū: कु 
Det finnes i tillegg spesielle tegn som representerer enkeltstående vokaler, som a:  अ. 
En kompliserende faktor er at tegn som følger etter hverandre, ofte smeltes sammen i kombinasjoner som kan være vanskelige å skjønne for et utrenet øye.

Ta f.eks. ordet acchā, som på hindi betyr «bra, god, fin»: अच्छा.

Vi kjenner igjen den korte a-lyden. Deretter kommer imidlertid en sammensmelting av c, og ch, , der det første tegnet «mister» høyrestreken. Til slutt avsluttes det hele med en lang a-lyd slik som i eksempelet kā over.

Slike «conjuncts», slik de heter på engelsk, eller «ligaturer» på norsk, kan noen ganger bli ganske kompiserte. Den verste skal være ddhrya:

Foreløpig har jeg bare puslet med dette med den begrensede ambisjon om å lære meg å lese vei- og butikkskilt i Nepal. Og kanskje også det indiske nasjonalmottoet, satyameva jayate ("truth alone triumphs"):  

सत्यमेव जयते.

torsdag 8. september 2011

Moskus over Dovre

De fleste vet vel at det franske kjøkken er verdensberømt. Franskmenn er gjennomgående veldig opptatt av mat: De kan diskutere mat og kulinariske opplevelser i det vide og det brede med stor innlevelse; server dem god mat, og de blir blide og fornøyde; server dem dårlig mat, og de blir gretne og innesluttede.

Dette ble klart illustrert av reaksjonen på mitt forslag til mat under en tur til Dovre for noen uker siden. «Tu veux dire qu'on va manger des pølser?» spurte D. med lett undrende stemme, som om tanken på norske hotdogs var såvidt vanskelig å holde i hodet at det ville besudle det franske språk å bruke et ord fra morsmålet.

Jeg ga meg følgelig på det punktet, og regnet med at det under turen kanskje ville være større interesse for pannekaker stekt på primus.

Etter å ha dratt fra Trondheim fredag kveld, overnattet vi på Hjerkinn. Jeg hadde allerede fortalt nøye om moskusens liv og levnet, og antydet meget sterkt at de hårete vesnene satte lite pris på nærgående turister, men D. sa at jeg ikke hadde noen grunn til bekymring, for om hun så moskusen på tre kilometers avstand, ville hun si seg fornøyd.

Og moskus så vi. Først en flokk på lang avstand oppe på platået overfor Kongsvoll, deretter enkeltdyr og en større flokk nede ved elven i Stroplsjødalen. Begeistringen var stor hos mine franske venner, og siden dyrene var på lang avstand, var det ingen fare for nærkontakt.

Vi var kommet nærmere midtveis mellom Kongsvoll og Reinheim da R. plutselig erklærte at nå var klokken snart midi, og som god franskmann ville han ha sin lunsj. Jeg fyrte opp primusen, men interessen for pannekaker var laber. Opp av sekkene kom det derimot saucisson fra den ene turdeltakerens hjemsted (brakt hit av hans foreldre), pâté av ulike slag på glass og fransk kjeks. Primusen ble behørlig beundret for sin evne til å koke tevann, men ikke noe mer, mens pannekakemiksen fikk bli med hjem igjen.

Noe som bekrefter at franskmenn ikke tuller når det er snakk om mat.

fredag 2. september 2011

Smått stell

Det har vært litt smått med innlegg her i det siste, slik min anonyme fransktalende kommentator skriver.

Uten å gå i detaljer, så har det vært en del å gjøre de siste ukene. I år falt det seg slik at den Store Fjellturen skal finne sted i oktober, og ikke i august - september, slik det har vært vanlig. Og når en er så «snill» at man er på jobben i juli-august, på den tiden da nordmenn har ferie, mens amerikanere til dels hopper rundt og er svært arbeidsvillige, blir en stakkar kalt ut som vikar og må skjøtte to jobber.

Årets tur går til Nepal. Nærmere bestemt skal jeg gå en 18-dagers tur rundt Manaslu og Annapurna. Det såkalte «Annapurna Trek» er en av de mest kjente fotturene, der oppe på listen sammen med Everest Base Camp, Atlas-fjellene, GR20, Pacific Crest Trail, Zanskar-traversen, Kilimanjaro og Tour du Mont Blanc.

Dette krever selvsagt mer trening med dessverre ikke lenger fullt så hete spinninlærerinner, men dog fire ganger i uken, noe som i seg selv tar tid.

Jeg har aldri vært i Nepal, så jeg gleder meg. I en slik grad at jeg har begynt å lære meg Devanagari. Men mer om akkurat dét siden.