Toucher au but

Om noen uker drar jeg til Paris, for deretter å fly videre til et fireukers opphold i India, der jeg skal gå Zanskar-traversen i Ladakh som del av en fransk gruppe, i regi av Terres d'Aventure.

Noen av dere har kanskje trodd at målet med alle anstrengelsene å treningsstudio det siste året har vært å gi næring til undertrykt seksualdrift gjennom å glo siklende på yngre kvinner i tettsitende treningsklær, eller å avstandsforelske meg i hver av spinninglærerinnene etter tur, men slik er det faktisk ikke, selv om jeg skal innrømme at begge deler har gjort seg gjeldende som sideeffekter.

Nei, målet har vært å komme i tilstrekkelig fysisk form til å klare å gå Zanskar-traversen i tre uker, for en stor del i høyder mellom 3500 og 5000 meter.

Forberedelsene går sin gang, med komplettering av utstyr, og gjennomgang ved å legge alt ut over stuebordet og stirre kritisk på ting som muligens ikke har virket slik jeg forventet det på tidligere turer.

Jeg vet ennå ikke hvordan det blir, annet enn at jeg kan følge rutebeskrivelsen på kartet og undre meg over hvordan det vil arte seg å være vegetarianer i telt i tre uker.

Men at jeg er nær målet, det er klart.

La Tendresse - Ømheten

Pour un peu de tendresse
Je donnerais les diamants
Que le diable caresse
Dans mes coffres d'argent
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que les marins au port
Vident leurs escarcelles
Pour offrir des trésors
A de fausses princesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je changerais de visage
Je changerais d'ivresse
Je changerais de langage
Pourquoi crois-tu, la belle,
Qu'au sommet de leurs chants
Empereurs et ménestrels
Abandonnent souvent
Puissances et richesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je t'offrirais le temps
Qu'il reste de jeunesse
A l'été finissant
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que monte ma chanson
Vers la claire dentelle
Qui danse sur ton front
Penché vers ma détresse
Pour un peu de tendresse

--Jacques Brel

Erobreren

Helgens fangst:

• Kråkvasstind (også kalt Sandåhøa), 1700 moh.
• Gjevilvasskamman, 1627 moh.
• Snydda (rett ved Okla), 1580 moh.

På bildet til høyre, S. og S. på Snydda med Gjevilvasskamman, Trollhetta og Blåøret i bakgrunnen.

And all I could say was, "hello"

Jeg grep vannflasken, satte den i lommen på utsiden av ryggsekken, og gikk mot utgangen med apparatet som får meg til å tro at jeg er hensatt til metroen i Paris.

Til høyre i synsfeltet skimter jeg henne, slik jeg hadde håpet, der hun står ved enden av disken; hun har stadig på seg treningsklærene som sitter stramt om kroppen hennes. Grepet av min sedvanlige redsel holder jeg blikket slått ned mens jeg går gjennom barrieren, for så å dreie det mot skapene med flasker som står til venstre. Raskt tar jeg en av dem og går til høyre, mot disken, mens jeg hastig lar blikket gli over henne, men hun ser meg ikke, for hun ser bestemt ned på noe hun holder foran seg og leser. Jeg betaler, men i stedet for å gjøre det naturlige og vende meg mot høyre og rundt, snur jeg meg heller mot venstre og kan dermed se på henne en gang til mens jeg dreier meg mot døren, men hun ser meg ikke, for henne finnes jeg ikke. Drevet av angsten nøyer jeg meg med å fullføre rotasjonen til jeg er i stilling til å gå mot døren, der jeg forsøker å stanse opp ved en av hyllene som påskudd for å la hodet dreie i hennes retning igjen, men det er fånyttes. Jeg snur meg og går ut.

Satyameva jayate

• Dagens mest etterlengtede begivenhet: visum!
• Dagens morsomste ord: «brusegranulat»
• Dagens mest sjarmerende kvinne: G., spinninglærerinne
• Dagens mest oppkvikkende konversasjon: med G., spinninglærerinne
• Dagens høyeste puls: 178
• Dagens beste postforsendelse: fra Platekompaniet
  

Et aldrig færdigt eller fullendt motiv

Vi satt oppe på seilbåten hans i solskinnet på Bygdøy og så bort på de andre båtene som lå i opplag. Ettermiddagen hadde blitt brukt til å legge en slags rød gugge på kjølen. Det var viktig å følge en linje som gikk langs den øvre delen, og jeg hadde derfor fått i oppdrag å lege på maskeringstape, noe jeg hadde gjort etter beste evne.

«Hvordan går det,» spurte han der vi satt, og jeg visste at at han ikke ville vite om jobb eller andre mer perifere ting. Under vanlige omstendigheter ville jeg holdt igjen, snakket det vekk eller prøvd å dreie samtalen, slik jeg hadde gjort hver gang vi hadde vært inne på dette temaet i de siste årene, men denne gangen var det noe som gjorde at jeg var for sliten, at jeg ikke klarte å stå imot.

Først sa jeg at jeg ikke visste - U. pleide å si ertende at jeg alltid kom med den uttalelsen først, for å vinne tid - men så sa jeg at det ikke var lett. At jeg følte meg ensom, og at det var tyngre og tyngre å leve uten nærhet til et annet menneske. Som vanlig prøvde jeg å benytte meg av lettere språklige omskrivninger i et forsøk på å holde virkeligheten på avstand, men han forsto likevel. Jeg nevnte hendelsen med W., men maktet ikke å la være å ta min tilflukt til en referanse til Marcel Prousts Albertine for å si hva jeg trodde, vel vitende om at han ville forstå allusjonen.

Jeg ventet at han ville svinge opp med meg, gi meg et av sine sedvanlige spark bak, forsøke å overføre noe av sin ukuelige optimisme og tro på seg selv over på meg, slik han hadde gjort så mange ganger før, til tross for at han sikkert hadde innsett at det ikke nyttet. Men, denne gangen var det som om min mangel på håp hadde overveldet ham; han hørte bare på det jeg sa, uten å bemerke noe spesielt. Og i et øyeblikk virket det som om årene vi hadde kjent hverandre, som for en stor del falt sammen med den tiden jeg hadde tilbrakt alene, også tynget ham og gjorde ham hjelpesløs mot min fortvilelse.

Das Unbehagen in der Kultur

I helgen så jeg på Max Ophüls' verk Le Plaisir, en tredelt film basert på noveller av Guy de Maupassant: Le Masque, La Maison Tellier og Le Modèle.

Inspirert av dette, gikk jeg på café i ettermiddag etter arbeidet og leste nettopp La Maison Tellier. Meget imot min vane hadde jeg tatt med Pléiade-utgaven, som under normale omstendigheter aldri forlater min stue.

Antakelig må jeg ha blitt for borgerlig, for jeg satt der med en følelse av at jeg gjorde noe jeg ikke burde ha gjort, at det var upassende og et tegn på en depravert livsførsel for en godt voksen mann å sitte på en simpel café og lese i en bok midt på ettermiddagen.

Cash is king

Jeg hadde omsorgsfullt fylt ut søknadspapirene, der jeg forklarte hva min far het, hvor jeg skulle, hva jeg skulle der, og hvor og når jeg hadde vært i India før. Til slutt ringte jeg S. i Bangalore og spurte om jeg kunne bruke ham som referanse - jeg fikk bare sagt «jeg har bruk for en referanse» før han sa «jeg kan selvsagt være det for deg.»

Deretter fant jeg frem to konvolutter, puttet søknaden, fakturaen fra reisebyrået, passet og fire hundre kroner i kontanter i den ene av konvoluttene, og la den andre konvolutten oppe i den første, etter ha skrevet ambassadens adresse på den ytterste og min egen på den innerste.

Glad og fornøyd trasket jeg til postkontoret, der jeg med stort smil og ditto fakter ba damen om å veie den inneste konvolutten med passet, og deretter frankere den som en rekommandert sending, for så å legge alt tilbake i den ytterste konvolutten, som så igjen skulle frankeres rekommandert. «Dette var tungvint,» sa den postansatte. «Ja,» sa jeg, «det verste er at de vil ha pengene kontant.» Hun fikk en bekymret nyve i pannen. «Så det er penger i denne konvolutten? Da må den sendes som verdibrev, og det koster tre hundre kroner.»

Jeg må ha sett litt fortvilet ut ved tanken på at det skulle koste meg åtte hundre kroner å få visum til India. «Vel, jeg kan glemme det du sa,» svarte hun. «Men jeg forstår ikke hvorfor de ikke kan operere med kontonummer, som vanlige institusjoner gjør.»

Jeg svarte at det gjorde ikke jeg heller, og grep kvitteringen for den rekommanderte sendingen mens jeg tenkte mitt om enkelte ting S. hadde sagt om sitt hjemland.

Stand on the highest pavement of the stair

Jeg har et melankolsk forhold til Trondheim Lufthavn, Værnes. Ikke at selve flyplassen er dyster, men antakelig ser jeg det slik fordi jeg assosierer den med de mange mislykkede forsøk på å skape noe nytt ved å forlate det gamle, samt med den lange rekken av hjemkomster i nattemørket, mens jeg var sliten i kropp og sinn, for deretter alene å måtte ta meg veien til sentrum, enten på flybussen eller en sjeldnere gang med en flytaxi betalt av arbeidsgiver, fordi det aldri har vært noen til å møte meg.

Jeg minnes den gangen tidlig en januar da jeg fulgte M. til flyplassen. Hun var som vanlig velkledd i blå jakke der hun satt og smilte mot meg mens hun holdt hånden sin over min. Jeg følte at vi ga andre inntrykk av at vi var et par. Det jeg ikke visste, var at jeg aldri skulle få se henne igjen.

Svinepest, moi?

Jeg har nettopp tilbrakt litt over en uke i California, med flyturer frem og tilbake om bord på en av KLMs 747 Jumbojet.

Da jeg kom hjem, ble jeg selvsagt dårlig. Kraftig forkjølelse, sier jeg til meg selv.

Om man skal tro det som står i avisene¹, er det ganske andre ting på gang, og jeg burde antakelig pitle meg til legevakten så snart som mulig.

Men aller helst ville jeg ønsket meg en vakker kvinne som satt ved min seng og bønnfalt meg om ikke å dø.

¹Som det heter i Les Guignols de l'Info: «On est en 2009, et vous croyez toujours ce que l'on vous dit à la télévision».

Lille speil på veggen der

Hun kom inn i salen og gikk med myke, katteaktige skritt opp på det lille podiet foran det store speilet. Med raske bevegelser la hun håndkledet over styret, satte drikkeflasken i det lille stativet, og festet beltet med mikrofonanordningen rundt hoftene foran, for deretter å snu den bak på ryggen med en omgående vridning av beltet. Musklene spilte under den brune huden på skuldrene som var utenfor den hvite toppen hun hadde på seg.

Hun bøyde seg ned og trakk flasken opp igjen, drakk litt og gikk så mot vannkranen i hjørnet. En av deltakerene var i ferd med å fylle opp sin flaske, så hun stanset med det ene benet litt foran det andre, slik at man tydelig så de nakne, brune leggene i kontrast til de hvite sokkene. Hun lot drikkeflasken hvile mot den øvre del av brystet, og med en halv omdreining av overkroppen vendte hun seg bort fra salen, mot speilet og betraktet rolig sitt eget bilde.

Inne i meg steg det en setning jeg ikke klarte å huske opprinnelsen til der og da: «En meget vakker kvinne som ser på sitt speilbilde kan gjerne tro: 'Dette er meg'»¹.

Jeg undrer meg på hva hun så.

¹ Simone Weil: «Une très belle femme qui regarde son image dans le miroir peut très bien croire qu'elle est cela.»

Å tenke koffert

For en gangs skyld gikk jeg innom tax-free og kjøpte sigaretter til en kollega som ikke vet bedre. I mellomtiden hadde bagasjen kommet ut på båndet, og det hadde stoppet. Jeg gikk bort og plukket opp kofferten min. Det forundret meg at den lille hengelåsen var borte, men jeg svelget irritasjonen og åpnet opp for å legge sigarettpakken nedi.

At jeg oppdaget skitne underbukser nede i kofferten, var kanskje ikke så overraskende. Verre var det at de samme underbuksene ikke var mine.

Jeg henvendte meg til en mann i SAS' informasjonsskranke, som øyeblikkelig fant frem til navnet på eieren til kofferten jeg hadde i hånden, ringte opp og fortalte ham at han burde se til å pelle seg tilbake til Gardermoen, fordi han hadde stukket av gårde med et stykke bagasje som ikke tilhørte ham. Deretter tok han meg og kofferten gjennom tollen (jeg kunne gå på grønt, han måtte gå på rødt).

Han parkerte meg så ved siden av SAS' skranke i inngangshallen. Etter en stund dukket det opp en mann med en koffert og et fårete smil. Jeg smilte tilbake, sa at det var fort gjort å ta feil, og vi byttet kofferter og skiltes som gode venner.

Jeg nådde flyet til Trondheim, og ble sittende og fundere på hva som hadde skjedd hvis fyren hadde kommet hjem, åpnet kofferten og oppdaget

• En DVD med Louis Malles «Le Feu Follet»
• En DVD med Maurice Pialats «L'Enfance Nue»
• Et eksemplar av Jean-Pierre Serres «Cours d'Arithmétique»

Jeg skal ikke saksøke 3T likevel

Jeg kjøpte nettopp redskapet ovenfor til kr. 99 på OBS. Så jeg tror jeg har grunn til å være fornøyd med meg selv og min egen innsats.

Tilbake til Alma Mater

I dag var jeg på universitetet, der jeg sitter i et råd som ekstern representant. For en del år siden ble jeg oppnevnt, på forslag fra en av mine tidligere professorer, og siden har jeg vært fast inventar.

Det er litt artig å holde kontakten med sine gamle lærere og sitt gamle instituttmiljø, og det ser ut som om de innfødte synes det er nyttig med representanter for verden der ute. Selv får jeg et innblikk i hva som skjer på universitetet, og jeg kan være vitne til små verbale sverdslag mellom svært taleføre kvinner og menn som svinger seg til retoriske høyder vi nordmenn ikke er helt vant med. Deriblant den kvinnelige professoren i algebra, som med sin lysende intelligens og ironiske tilnærming er usedvanlig vanskelig å ta innersvingen på i en debatt - en av mine medstudenter sa en gang oppgitt: «Går jeg inn i en diskusjon med et standpunkt motsatt hennes, vil hun etter fem minutter ha overbevist meg om at hun har rett, og at jeg tar feil. Og jeg vil nesten ikke merke at det har skjedd.»

Jeg tilbrakte nesten femten år ved diverse universiteter, som student, stipendiat og lærer. På et tidspunkt valgte jeg å forlate det akademiske liv, uten at jeg angrer på mitt valg. Likevel vil jeg si at jeg er heldig som fra tid til annen kan svinge innom den akademiske tyrefekterarena for å få en dose klar universitetsretorisk tanke.

Keeping your guard up

Jeg: «Nå, du tok ikke med den unge, franske damen som er fysiker, denne gangen?»

Hun (med et skjelmsk blikk og et lite smil som langsomt vokser seg større): «Du mener A.? Nei, hun har vært ute på reise og kunne ikke komme.»

Jeg: «Hm. Vel. Hm. Jaja. Hm. OK, må gå nå.»

Ad me ipsum: Kanskje litt naivt å synes at mørkhårede kvinner med dr.-grad i kjernefysikk er sjarmerende. Passe bedre på neste gang.