Décrocher la lune

Tar du alltid telefonen når den ringer? For det gjør nemlig ikke jeg. Det er for eksempel mindre sannsynlig at jeg vil ta telefonen dersom det ringes fra et nummer jeg ikke kjenner. I så fall noterer jeg nummeret, googler det, og hvis det tilhører finansrådgivere som vil forvalte min gigantiske formue eller innpåslitne meningsmålingsinstitutter, plasseres de på svartelisten, og oppringninger derifra besvares aldri mer.

Verre er det antakelig at det hender jeg ikke tar telefonen når høyst normale bekjente ringer. Enkelte ganger er det fordi jeg ikke har ork til å snakke med noen, for det er jo tross alt noe som krever en innsats. Andre ganger vil jeg ikke innrømme at jeg er alene hjemme - til dømes på lørdag kveld, siden det tidvis føles litt slitsomt å hele tiden være den middelaldrende særingen i stedet for den hippe single med et sosialt liv som en middels jet-setter.

Kanskje er det ofte slik, at vi gjør noe, ikke fordi det dypest sett svarer til våre innerste ønsker, men fordi vi bare klarer å fortsette i samme spor, etter som vi, dykket ned i motløsheten, bare har krefter til å forsøke å skaffe oss den fattige tilfredsstillelsen det ligger i å gjøre det som i våre egne øyne skal bekrefte det misvisende bildet vi tror andre har av oss.

Eyes without feeling, feeling without sight

Jeg brakte med meg et aldri så lite problem fra India, nemlig redusert syn på høyre øye. Så i høst har jeg vært fast gjest hos øyelegen, i en slik grad at jeg har fått frikortog kan ta for meg av helsetjenester på skattebealerenes regning. Dette er særlig tilfredsstillene, i og med at spesialister tar nesten 300 kroner per gang for å trykke min hånd.

Det har vært mange ting å lære, som f.eks. forskjellen på blå og hvit resept (den ene får du tilbake penger for, den andre ikke), i tillegg til at jeg har fått observere legens arbeidsmetode på nært hold. For den uinvidde kan det virke som om han har famlet i blinde, men det har jeg kommet til at han ikke har gjort, selv om han på min bemerkning «nå får vi se hva vitenskapen har å si» svarte at «jeg vet ikke hva dette er, så jeg vil ikke kalle det vitenskap».

Vi har vært gjennom ulike stadier av hypoteser og åtgjerder:

1. Det er et problem, men det vil gå over av seg selv med reseptfrie øyedråper. Fire uker. Fungerte ikke.
2. Det er en bakterie, og vi tar knekken på den med antibiotika-salve. To uker. Fungerte ikke.
3. Det hele er uforklarlig for en vanlig spesialist, og kan bare tas knekken på ved å henvise meg til St.Olavs Hospital. Ventetid: seks uker. Pasienten venter stadig.
   
4. Det er et virus og vi - siden pasienten nå er halvblind og i ferd med å dø av kjedsomhet fordi han nesten ikke klarer å lese - tar knekken på det med en virussalve. En halv uke. Fungerte ikke.
5. Det er en immunreaksjon etter en virusinfeksjon, og vi tar knekken på det med mystiske klorholdige øyedråper. Positive reaksjoner, og pasienten er i ferd med å få tilbake ørneblikket.

Dette er mindre virring i dette enn man skulle tro, ettersom steg 2 er en forutsetning for steg 4, som igjen er en forutsetning for steg 5. Man kan selvsagt spørre seg om det var nødvendig med steg 1, men det later til å være standard prosedyre for alle norske leger å starte med å tro at ting går over av seg selv.

Feieren kommer

I dag fikk vi besøk av Trondheim Feiervesen, som jeg hadde påkalt for at vi skulle få råd om forhåpentligvis fremtidig oppussing av pipene. Kl. 08.00 presis dukket tre stramme karer opp med teaterrøyk og en stor bit med skumgummi, klare til innsats. På forhånd hadde jeg varslet alle seksjoner om at vi kom, og samlet inn nøkler fra dem som ikke kom til å være der. Så da ingen svarte i leiligheten øverst til høyre, gikk jeg inn og overrasket en av studinene - som i parantes bemerket er usedvanlig pen, selv for en estetiker som jeg - ikledd dyne.

Den av feierene som var minst, yngst og så mest forskremt ut, fikk så beskjd om at det var hans jobb å klatre opp på taket, der han etterhvert mottok ordre om å flytte seg mellom de to pipene som ligger på hver sin gavl, avhengig av hva hans kolleger nede på bakken fant det for godt å rope opp til ham. Jeg spurte en av de andre om de hadde noen sikringstiltak, men han snøftet og sa at det var alt for tungt og komplisert å dra med seg. Antakelig ble ulempene oppveid av den kjekke følelsen det må være å dundre på døren til andre menneskers soverom mens du roper «Trondheim Feiervesen! Kan vi komme inn?»

Fortrøstningsfulle satte vi ut på jakt etter de såkalte «sotlukene», som ligger nederst i pipeløpene, og som i vår bygning stort sett befinner seg i kjelleren. Vi ble nokså forbauset da det viste seg at vi i den ene enden av huset var ute av stand til å finne noen slike luker i det hele tatt (de burde befunnet seg inne i boden min). I den andre enden fant vi to sotluker, men de viste seg å være fulle av mursten. Antakelig noen som har utført arbeider på ildstedet, og så bare latt ting falle ned i pipen, mente feierene, som beklaget sterkt, men sa at de ikke kunne gjennomføre kontrollen før de relevante sotlukene enten var lokalisert eller renset for mursten.

Historien var jo litt morsom, tenkte jeg, og fortalte den ved lunsjbordet i kantinen på jobben. Da jeg kom til pipene som var fulle av mursten, sa en av kollegene: «Mursten, det er ingenting. Da vi renset vårt pipeløp, fant vi et spett!»

Elvis var tysk

Jeg skal innrømme at et lite problem har oppstått i forbindelse med spinningtimene. Det dreier seg ikke om den åpenbare ulempen at tirsdags- og torsdagstimene nå styres av menn, selv om fraværet av hete spinninglærerinner bare delvis kompenseres av de snertne eksemplarene av arten som styrer lørdags- og søndagsseansene.

Nei, problemet er av musikalsk art. For de uninvidde kan jeg berette at en spinningtime er fylt med (pop-)musikk fra såkalte spinning-CD-er (årets høydepunkt for en spinninglærer er når det kommer ein ny CD av denne arten; de har jo ellers ikke meget å glede seg til, stakkarene). Disse er på mystisk vis tilpasset syklingen: 10 minutter oppvarming, så 4 ganger med 4 minutter råkjør og 3 minutter aktiv pause, alt dette for en seanse med pulsspinn, det vil si intervalltrening på sykkel.

Men, uaktet at det dreier seg om popmusikk, er det etterhvert blitt litt ensformig, og noen av CD-ene har jeg nesten lagt for hat. Selv når den usedvanlig søte og blonde G. sier entusiastisk på klingende nordnorsk at «i dag tar vi CD nummer 18, dere!» kjenner jeg at tanken på å måtte høre på Elvis som start på oppvarmingen får meg til å vemmes. Og da tar jeg ikke med i betraktningen det pinlige faktum at jeg antakelig er den eneste i gruppen som er gammel nok til å vite hvem Elvis var.

Verst er dog musikk uten ord, av noen forståsegpåere kalt techno, som grenser til bråk. Når denslags spilles, kan jeg ikke en gang bruke overflødig hjernekapasitet på å huske ordene for å kunne google dem når jeg kommer hjem, slik at jeg i alle fall vet hva som spilles.

Et underlig utslag av denne siste aktiviteten er at musikk man skulle tro kom fra anglosaksiske land, egentlig viser seg å synges av artister med annen opprinnelse, som f.eks. Cascadas udødelige hit I need a miracle (men noen må fortelle meg hva «you cheated on me from behind» betyr), for ikke å sankke om Münchener Freiheits sang Every Time, som har en opprinnelig tysk versjon i Ohne dich og dermed er et eksempel på tysk stålpop.

Så kanskje Elvis også var tysk?

Tout homme bien portant est un malade qui s'ignore

Bør leger som hevder å gjøre en objektiv måling av blodtrykket ditt samtidig med at de har en attraktiv, orientalsk utseende legestudine (under opplæring) sittende i konsultasjonsrommet, meldes til Helsetilsynet?

On se pose des questions

For øyeblikket går jeg rundt og lurer på en del ting.

Jeg mener ikke her de evige, uforanderlige og ubesvarbare spørsmål, som «hvis Gud er allmektig og god, hvorfor er det da så mye ondt her i verden?», «hvor lenge vil det fortsette å regne i Trondheim?», «hvorfor er det så mange kalorier i potetgull?» og «hva skal egentlig til for å ha draget på damene?»

Nei, jeg har noen andre, mer konkrete spørsmål:

• Finnes det nybegynnerkurs i bruk av symaskin? Det finnes tydeligvis en del kurs av typen «hvordan få mest mulig ut tilleggsfunksjonene i din nye Husqvarna Turbo GL 2000», men jeg har ikke funnet noe kurs i hvordan man syr igjen en søm som er gått opp eller en ny glidelås i buksen.
• Hvor kommer den skarpe smaken i curryen min fra? Tomatene? Chilipulveret? Og hvordan blir man kvitt den?
• Går det an å få kjøpt japanske tekanner i støpejern i Norge?
• Hvordan får man den franske stavesjekkeren til å virke i Emacs under Karmic Koala?
• Hvem eier restene av kjøkkenet som er dumpet i bakgården vår?

Slik er altså de evige spørsmål nu for tiden.

Dårlig karma

Det må ha skjedd noe med min karma mens jeg var i India. Siden da har jeg vært forfulgt av uhell.

• Mens jeg ventet på flyet på Charles de Gaulle, oppdaget jeg at jeg hadde vanskeligheter med å lese hva som sto på plakater på veggen. Dette ga seg ikke, og hos øyenlegen i Trondheim fikk jeg bekreftet at jeg hadde mistet over 50% av synet på mitt gode høyreøye. «Det kommer nok tilbake,» sa legen trøstende, uten å ville skrive under på noe som helst. Jeg har ikke merket noe til bedring, men det er forbløffende hvor lite behov man egentlig har for skarpt syn.
• Da jeg kom hjem, la jeg merke til at kjøleskapet ikke var i gang. Jeg bannet og sverget, siden jeg ikke hadde lyst til å kjøpe nytt akkurat nå.Etter å ha undersøkt litt, fant jeg ut at mikrobølgeovnen, som sto på neste i rekken av seriekoblede stikkontakter, heller ikke virket. Og da jeg koplet kjøleskapet til en annen stikkontakt tidligere i kjeden, virket det. Jeg åpnet kontakten der kjøleskapet hadde stått, og fant en løs kopling.
  
  En ting var nå at det ikke ble brann, det takker jeg min skaper for, en annen sak er at jeg ikke har fått en forklaring på hvorfor ledningen inne i kontakten løsnet. Ingeniørene på jobben fnøs av min teori om at huset beveget på seg, og foretrakk å mumle noe om termiske svingninger som åpenbart tiltalte dem mer.
  
  I alle fall kan jeg si at smeltevann som har stått inne i en fryseboks, blandet med råtten koriander, lukter død og grønne erter. Og lukten er umulig å få bort, selv med salmiakk.
• I går kjøpte jeg et nytt Polar pulsbelte, til bruk på spinningtimer med hete spinninglærerinner. Den første klokken OBS solgte meg, virket bare ikke. Den andre virker, men får ikke kontakt med pulsbeltet. Så på mandag blir det nok en klagerunde.
• Da jeg i går ettermiddag løftet opp sykkelen min utenfor Rimi på Leuthenhaven, datt hjulet av. Gaffelen (slik det heter på syklisk) delte seg i to. Jeg var noe sjokkert, men sykkelreparatøren på Bakklandet virket ikke som om han anså tildragelsen for å være noe utenfor det normale, og lovte å ordne problemet innen onsdag.

Jeg lurer på hva som blir det neste. Antakelig er det best å holde seg i sengen til stormen går over.

Da vi møtte Dalai Lama

Helt fra starten av turen hadde det vært klart at Jetsun Jamphel Ngawang Lobsang Yeshe Tenzin Gyatso, bedre kjent som den 14. Dalai Lama, var på vei til Ladakh.

I klostrene vi besøkte rundt Leh, var det bilder av han sammen med Buddha-statuene, og han ble åpenbart regnet for å være overhodet også for buddhistene i denne delen av nord-India.

Etterhvert ble det mer snakk om at han skulle komme, og i landsbyen Lingshed kom vi over en forberedende sermoni der folk og munker åpenbart hadde kommet langveis fra for å delta i de forberedende øvelsene.

«Vi får se hva vi gjør,» sa Kesh, den nepalesiske guiden, som aldri var særlig pratsom om hva han forventet at vi skulle foreta oss.

Vi nærmet oss Padum der vi gikk langs Zanskar-elven, som var helt grå, fordi den førte med seg så mye leirstøv. Landsbyene vi gikk gjennom var nesten tomme, og det slo oss etterhvert at befolkningen måtte ha tatt bena fatt for å se Dalai Lama. En dag så vi helikoptre som fløy sydover, og Kesh antydet at det var den indiske armeen som transporterte det religiøse overhodet rundt.

Om kvelden annonserte Kesh at gåingen for neste dag var avlyst, og at vi skulle busses til Dalai Lama-messe i Padum (fem kilometer unna). Da vi kom dit, var det noen tusen fra lokalbefolkningen i Ladakh-kostymer og et ikke ubetydelig antall munker i røde og gule kapper som allerede hadde samlet seg.

Etter en sikkerhetskontroll av indisk merke ble vi behørlig plassert i en innhegning for internasjonale gjester, sammen med en del amerikanere som lot til å ta det hele svært alvorlig. Antakelig ble dette regnet som at vi ble gjort spesielt mye stas på, for da Dalai Lama kom ut av bygningen han holdt til i for å gå til tempelet, gikk han bare 10-15 meter unna oss.

Han så ut slik han ser ut på bilder - en eldre, vennlig og smilende mann som vinket og hilste på tibetansk vis med hendene presset sammen foran ansiktet.

Deretter satt vi i solsteken i tre samfulle timer og hørte på en forelesning om buddhistisk filosofi, om livets og tingenes forgjengelighet og muligheten til å oppnå nirvana. Dalai Lama talte på tibetansk, og det han sa ble oversatt til engelsk og til ladakhisk til glede for de lokale. For en del av de franske i gruppen ble det for mye, men Kesh og hans indiske assistenter lyttet oppmerksomt til hva den hellige mannen hadde å si.

Jeg følte meg ikke så mye nærmere nirvana da jeg med møye reiste meg fra teppet jeg hadde sittet på såvidt lenge, men det var en opplevelse å ha vært med på messen og å ha sett en slik mann i levende live.

Paris, Café la Frégate, 2. august 2009

Det interessante ved å komme tilbake til Paris er at det alltid er noen mindre ting her som har endret seg. Oftest er det forretninger som har forsvunnet - jeg legger selvsagt mest merke til bokhandler, som Librairie le Divan, der jeg kjøpte min Pléiade-utgave av Proust i sin tid, eller matematikkbokhandelen Offilib i Rue Gay-Lussac - men også andre etablissementer forsvinner, som f.eks. den pornografiske kinoen på Boulevard Saint-Michel, nå erstattet av en Monoprix og Café le Petit Cluny, som stengte og aldri ser ut til å ville bli åpnet igjen.

At caféer forsvinner, er kanskje ikke uvanlig - rundt 1900 var det etter det jeg har forstått 40000 av dem i Paris; nå er det visstnok bare 2000 igjen.

Selvsagt er det lett å si til seg selv at alt dette er et vitnesbyrd om forfall og tiltagende elendighet; det gode, gamle forsvinner og blir erstattet av noe moderne og kaldt. Men var det egentlig behov for fire kinesiske resturanter i Rue du Sommerard, og er det dumt at to av dem er byttet ut med mer ungdommelige spisesteder, som f.eks. Le Pré Verre?

Vélib er er fin oppfinnelse (antakelig vandaliserer ikke pariserene syklene heller, slik min kjære bysbarn i Trondheim gjør), Paris Plage virker som en god idé og pariserinnene er stadig like vakre og chic.

En liten gutt

Vi kom mot landsbyen og stanset der det rant klart vann fra en drikkepost. Det satt en gutt der, som holdt et fast tak i en enda mindre gutt. Det viste seg at han snakket engelsk, og Virginie bøyde seg ned for å prate med ham.

Han fortalte at den minste gutten var broren hans, at han var 13 år gammel (han så snarere ut som om han var 8), og at han selv gikk på internatskole i Manali, dit det ikke var noen direkte vei, og som lå diverse dagsmarsjer unna. «Hva lærer du der?» spurte Virginie. Jo, han lærte «English, science and social», slik han uttrykte det. Det var bare han i familien som gikk på skole, broren var tydeligvis for liten, mens det for søstrene ikke var aktuelt.

«Hva vil du bli med utdannelsen?» ville Virginie vite. Svaret var klart. Han ville bli ingeniør.

Gone fishing

Jeg drar på ferie, så denne bloggen blir ikke oppdatert på noen uker.

Dans les bras de Morphée

Jeg tar meg selv i å dagdrømme. Ikke bare vage tanker om dette og hint, men lange, preise fantasier om meg selv og andre i situasjoner ingen noensinne har vært i, og antakelig ikke vil komme i heller.

Alltid spinner det om det samme, den dulgte, undertrykte lengselen som evig må undertrykkes for å opprettholde den sosiale masken, men som fra tid til annen finner sin vei frem til overflaten, der den raskt tvinges tilbake, inn i sitt lønnkammer.

En kan fundere på hva dagdrømmene tjener til. Kanskje er det frie innfall fra et overspent sinn, en tragisk konsekvens av åndelig skjørlevnethet? Eller kanskje det er en slags sikkerhetsventil, noe som hindrer meg fra å begå ugjerninger på åpen gate eller gjør at jeg ikke imploderer mentalt? Eller så er det en bekvemmelighetsvei som gjør at tankekraften kan benyttes til å bygge luftslott fremfor å ta ansvar for eget liv.

På utstyret skal storfolk kjennes

Forberedelsene går sin gang, og nå har jeg kommet så langt at jeg har tatt mesteparten av utstyret og spredd det utover stuebordet for å sikre meg at alt er i orden. Men hver dag kommer jeg på småting som jeg ikke har husket på å legge frem, så det er godt at det er noen uker igjen til avreise.

Pakking av utstyr til fjelltur er ikke en enkel oppgave, og jeg føler jevnlig at jeg mislykkes i å ta med meg akkurat det jeg behøver, og ikke noe mer. I alle fall virker det slik når jeg er på fjelltur med S., som er en mester i å ta med seg lite.

Å pakke til en tur som skal gå over flere uker, krever selvsagt noe mer. Man må ta med seg en del utstyr i tilfelle det blir problemer, ettersom det er langt fra folk. Men, det er vektbegrensinger på fly og muldyr, så det er lite aktuelt å ta med stereoanlegget og Ibsens samlede verker. På den annen side har man bagasje som transporteres, så alt må ikke passe i den ene sekken, slik det må når du går fra hytte til hytte i Norge.

En del ting har blitt mine faste følgesvenner:

• Vaskemaskinen. Riktignok ikke en Miele, men derimot en vanntett sekk på omtrent 10 liter som fylles opp og brukes for å legge klær i bløt. Underlig nok har jeg aldri støtt på noen som har kommet på samme idé; folk foretrekker å gnukke og gni i vaskestamper eller bekker.
• Klesklyper og klessnor. Kjekt å ha i tillegg til vaskemaskinen.
  
• Duct-tape. Jeg har dog aldri hatt bruk for dette selv, men mannen med utstyr blir populær i gruppen. Samme gjelder for gnagsårplasteret Compeed.
  
• Hodelykt. Les en gang til: hodelykt. Ikke lommelykt. Hvorfor? Ta en lommelykt, hold den i den ene hånden mens du med den andre prøver å finne noe i sekken din inne i et telt når det er kølmørkt. Da har du svaret.
• Shakespeares sonetter. Siden jeg ikke kan ta med mange bøker, må jeg i alle fall ta med en som kan leses om og om igjen.
  

Men jeg antar at også denne gangen vil jeg sitte på flybussen med en nagende følelse av at det er noe jeg har glemt.

Toucher au but

Om noen uker drar jeg til Paris, for deretter å fly videre til et fireukers opphold i India, der jeg skal gå Zanskar-traversen i Ladakh som del av en fransk gruppe, i regi av Terres d'Aventure.

Noen av dere har kanskje trodd at målet med alle anstrengelsene å treningsstudio det siste året har vært å gi næring til undertrykt seksualdrift gjennom å glo siklende på yngre kvinner i tettsitende treningsklær, eller å avstandsforelske meg i hver av spinninglærerinnene etter tur, men slik er det faktisk ikke, selv om jeg skal innrømme at begge deler har gjort seg gjeldende som sideeffekter.

Nei, målet har vært å komme i tilstrekkelig fysisk form til å klare å gå Zanskar-traversen i tre uker, for en stor del i høyder mellom 3500 og 5000 meter.

Forberedelsene går sin gang, med komplettering av utstyr, og gjennomgang ved å legge alt ut over stuebordet og stirre kritisk på ting som muligens ikke har virket slik jeg forventet det på tidligere turer.

Jeg vet ennå ikke hvordan det blir, annet enn at jeg kan følge rutebeskrivelsen på kartet og undre meg over hvordan det vil arte seg å være vegetarianer i telt i tre uker.

Men at jeg er nær målet, det er klart.

La Tendresse - Ømheten

Pour un peu de tendresse
Je donnerais les diamants
Que le diable caresse
Dans mes coffres d'argent
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que les marins au port
Vident leurs escarcelles
Pour offrir des trésors
A de fausses princesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je changerais de visage
Je changerais d'ivresse
Je changerais de langage
Pourquoi crois-tu, la belle,
Qu'au sommet de leurs chants
Empereurs et ménestrels
Abandonnent souvent
Puissances et richesses
Pour un peu de tendresse

Pour un peu de tendresse
Je t'offrirais le temps
Qu'il reste de jeunesse
A l'été finissant
Pourquoi crois-tu, la belle,
Que monte ma chanson
Vers la claire dentelle
Qui danse sur ton front
Penché vers ma détresse
Pour un peu de tendresse

--Jacques Brel