tirsdag 30. september 2003

Advokatmat

For noen dager siden fikk jeg et brev fra en advokat. Han informerte meg om at butikk X, der jeg hadde kjøpt dusjkabinettet mitt for noen år siden, var gått konkurs. I egenskap av bobestyrer hadde han gått gjennom regnskapene og funnet ut at firmaet hadde et utestående krav mot meg, i og med at faktura nr 5677 ikke var registrert betalt, og han oppfordret meg til å spytte ut kr 9975,- innen 14 dager.

Slik man kan tenke seg var min interesse for å betale dusjkabinettet for andre gang noe begrenset, og etter febrilsk leting fant jeg kvitteringen og kunne skrive brev tilbake til advokaten, der jeg høflig avviste kravet.

Meningen med denne postingen var imidlertid ikke å fortelle verden at det lønner seg å være et petimeter (det gjør det jo forsåvidt, men de fleste er ikke interessert i å høre det). Derimot gjorde jeg meg en del refleksjoner mens jeg lette gjennom kvitteringsbunken, der en del innslag var datert 1995.

Noe var i og for seg klart: jeg vet at jeg bidrar til at innehaveren av byens eneste sted for klassisk musikk kan fø på sin tallrike ungeflokk. Jeg vet også at jeg i en periode kjøpte alle mine klær på Dressmann. Og at jeg har tilbragt mye tid i Frankrike, og dermed har masse Visa-kvitteringer fra BNP og andre franske banker.

Men hva var det egentlig jeg kjøpte på Hanskemagasinet titt og ofte? Så mange hansker har jeg da ikke - og kaste hansken gjør jeg sjelden. Dessuten var det ikke så kjekt å finne igjen kvitteringer for resturantbesøk man gjorde med visse personer.

Mye av min livshistorie over de siste 10 år var gjemt i disse kvitteringene. En gullgruve for biografer. Petimeter-biografer, selvsagt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar