lørdag 1. november 2003

Ord, som verden så forakter

Jeg har en spesiell forkjærlighet for ordbøker. Ikke bare er de nyttige og bidrar til ordforrådets fremme, de inngir også en form for trygghet der de troner midt i bokhyllen i sine innbundne majesteter. Nåja, ikke alle er store, for jeg setter også pris på de små og greie jeg kan putte i lommen og dra med meg rundt på reiser.

Først i rekken må nevnes min fransk-franske ordbok, Le Petit Robert. Ikke bare fordi fransk er mitt foretrukne fremmedspråk, men fordi den er glimrende organisert, lett å finne frem i og komplett. Riktignok kan man hevde at ordet petit (liten) er noe misvisende i og med at det dreier seg om en mursten med 60 000 ord, men dette lar seg forklare ved at det finnes en Grand Robert med i 6 bind med 80 000 ord. En dag skal jeg bli den stolte eier av et eksemplar.

På engelsk har jeg Shorter Oxford English DIctionary, et to-binds verk med omtrent 80 000 ord. Som i Le Petit Robert er også ordene i denne ordboken illustrert med sitater fra forfattere. De to bindene gjør den noe mer uhåndterlig enn sin franske kollega, men ellers holder den høy kvalitet, med ordtilfang både fra britisk og amerikansk engelsk.

På mitt morsmål norsk forefinnes Bokmålsordboka, men vanligvis holder jeg meg til Riksmålsordlisten for bøyningsformer (det er kjekt med ett svar og ikke flere). Under lesing av klassisk norsk litteratur er Norsk Riksmålsordbok i 6 bind uunværlig, for ikke å snakke om at den er morsom å ha i seg selv.

Tilstanden på tysk er jeg ikke like fornøyd med, selv om jeg har Deutsches Universalwörterbuch fra Duden, men denne er i mindre grad rettet mot litteratur og kan noen ganger mangle foreldet vokabular som trengs for å lese f.eks. Kleist.

Et fellestrekk ved Le Petit Robert, SOED og NRO er nemlig at de alle er basert på prinsippet om at eksempelsetningene skal hentes fra levende språk, det vil si i første omgang skjønnlitterære verker, men også fra sakprosa og aviser. Ikke sjelden har det hendt meg at jeg under lesing av en fransk tekst har støtt på setningen jeg var i ferd med å lese brukt som eksempel i Le Petit Robert.

Den første ordboken jeg brukte i mitt privatstudium av latin, var Gaffiots Dictionnaire Latin-Français. Utgaven var et opptrykk av en revidert versjon fra slutten av 30-tallet, så som en kan tenke seg er den noe alderdommelig. Félix Gaffiot underviste i latin ved Sorbonne, der hans karriere aldri skjøt fart, etter sigende på grunn av hans tendens til å korrigere offentlig kollegenes løsningsforslag i latinsk oversettelse. Han hengav seg også til dyrking av Bacchus: etter at han døde i en bilulykke i 1934 fant man 25 000 flasker Grand Crus i hans kjeller.

Antakelig var ikke P. Glare og de andre redaktørene av Oxford Latin Dictionary like fargerike, men til gjengjeld er OLD (som tok nesten 50 år å fullføre) bygd etter mer moderne prinsipper. Den eneste ulempen, hvis en kan si det slik, er at den bare dekker latin frem til 200 e.kr.

Det er jo ellers slik at den som vil ha ordbøker ofte må smøre seg med tålmodighet. Thesaurus linguae Latinae har vært underveis siden 1900 (de er nå kommet et stykke ut i bokstaven "P"), siste fullstendige utgave av ordboken til Académie Française kom i 1932, og akademiet arbeider stadig med neste utgave (de er kommet et stykke ut i bokstaven "M"). Her på berget er vi ikke dårligere, for den reviderte versjonen av Norsk Riksmålsordbok forventes å være i havn i 2014.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar