mandag 17. november 2003

Thoughts beyond the reaches of our souls

Jeg har ofte lurt på hva som i utgangspunktet gjør noen mennesker vellykkede og andre mindre vellykkede.

Sett fra de fleste menneskers perspektiv vil nok mitt liv forekomme dem som vellykket: med høy utdannelse, interessant arbeide, velordnet økonomi og god helse er det nok ikke mange grunner til å hevde at jeg har et dårlig liv. I stedet for nå å snike inn et «men», gir jeg faktisk disse menneskene rett. Mitt liv er ikke så aller verst.

Men ofte sitter jeg med en følelse av at det noen ganger ikke var så langt unna at mitt liv tok en annen vei. Jeg kan peke på tilfeldige hendelser som har forandret livet mitt eller gitt det et «støt» slik at det tok en riktig retning, som den gangen da jeg tilfeldigvis på en resturant i Paris ble sittende overfor en australsk forsker, en person som ble min venn og som hjalp meg til å oppnå noe som på det tidspunktet var et vesentlig mål og som det ville vært usedvanlig bittert å skulle gi opp.

Jeg kan også gjøre urovekkende sammenlikninger mellom meg selv og andre i min nære omgangskrets. En person jeg kjenner har kjørt livet sitt opp i en blindgate hun med jevne mellomrom prøver å komme seg ut av. I evner og utrustning står hun ikke tilbake for meg; tvert imot er hun like intelligent og like skoleflink som jeg, og mer kunstnerisk begavet og kan hende også mer sosialt anlagt enn det jeg er. Det er egentlig ingen synbar ytre grunn til at hun må henslepe sin tid i en dårlig betalt jobb der hun ikke i tilstrekkelig grad får utnyttet sine evner, annet enn at «det har blitt slik», «hun har havnet skjevt ut».

Ikke så å forstå at jeg mener at alle bør ha høy utdannelse og en god jobb. Hadde hun vært glad i sitt arbeide og følt stolthet over det hun gjorde, ville jeg ikke sagt noe. Men slik er det ikke.

Hvorfor kommer hun seg ikke videre? Skal man slå seg slå seg til ro med et Shakespearsk skuldertrekk og tale om «some vicious mole of nature», eller er det den indre sperren Kafka skriver om i «Brev til Faren» (min oversettelse):
Det er som når én har fem ynkelige trappetrinn å gå opp, og en annen bare ett trappetrinn, men et som er like høyt som de fem til sammen; den første vil ikke bare overkomme de fem trinnene, men enda hundre og tusen trinn videre, han vil ha ført et stort og meget anstrengende liv, men ingen av de trinnene som han har besteget, vil ha hatt en slik betydning for ham som det ene, første, høye trinnet har for den andre, dette trinnet som for alle hans krefter var umulig å bestige, dette trinnet som han ikke kommer opp på og som han naturligvis heller ikke kommer ut over.
Kanskje noe slikt ligger bak, for jeg kjenner igjen følelsen av å stå overfor et landskap i livet der jeg ikke kommer videre, selv om jeg vet hvor jeg skal gå. Det hjelper ikke å vite, det er som en slags indre kraft holder meg til bakken og hindrer meg fra å gjøre det jeg vet burde gjøres.

Så noen ganger ser livet ut til å være som en glatt vei, noen sklir, faller og komer opp igjen, noen faller aldri, andre igjen kommer på bena med støtte fra medmennesker. Og noen faller og blir liggende.

7 kommentarer:

Erlend sa...

Ine tirsdag, 18. november 2003 09:09:52+0100
Been there osv ...

Viljen drar minst 90 prosent av lasset. Det er nå min mening. Hjelper ikke å være smart og flink hvis ikke viljen er der. Og kan jo være utrolig mange grunner til at den er borte på enkelte områder/tidspunkter i livet. Kafka var slettes ingen dumming, han.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 18. november 2003 23:00:41+0100
Men jeg lurer alltid på hvor langt jeg selv har vært fra å havne i grøfta. Om det bare har vært tilfeldigheter, eller om det er noe annet jeg kan takke for at alt stort sett har gått bra.

Erlend sa...

Ine onsdag, 19. november 2003 01:13:36+0100
Alt er relativt. Er bare du selv som kan vite det (og livet er jo ikke over ennå, fniiis) ;-)

Erlend sa...

Erlend onsdag, 19. november 2003 01:29:25+0100
Det er sant. Jeg har jo forhåpentligvis en 40-50 år igjen jeg kan bruke til å kjøre livet i grøfta. En oppløftende tanke! ;-)

Erlend sa...

Ine onsdag, 19. november 2003 11:30:50+0100
Hehe. Og deretter kan det bare gå oppover. Tror nok du vil klare deg ekstremt utmerket de neste 50 årene, jeg. :-)

KAn du forresten kortkommando for flere enn vanlig og blinke-smiley? Liker å ha litt å velge i, jeg.

Erlend sa...

Erlend onsdag, 19. november 2003 23:42:20+0100
Hvis du trykker på det lille spørsmålstegnet rett over ruten der du skriver kommentaren, får du opp en liste over "godkjente" smiletegn. Uheldigvis skjønner den ikke nussesmasksmiletegnet eller ølsmiletegnet til KlinkFamily.

Erlend sa...

Ine torsdag, 20. november 2003 07:38:04+0100
Jeg klarte det, gitt.

*litt stolt* :lol:

Legg inn en kommentar