søndag 1. februar 2004

Auch Zwerge haben klein angefangen

Det startet egentlig slik: Et stykke ut i min studietid fant jeg ut at det ikke var særlig heldig å bare kunne to språk, norsk og engelsk. Riktignok hadde jeg hatt tysk i flere år på ungdomsskole og gymnas, men uten at det hadde fenget noe særlig, i alle fall ikke nok til at jeg kunne språket særlig bra.

Med fransken var det noe annerledes. Jeg hadde tatt to år på gymnaset, siden jeg uten matematikk hadde fått frigjort et «linjefag». Oppfordringen om å gjøre det slik kom fra min mor, som alltid hadde ønsket å lære seg fransk, siden hennes mor kunne det: Hun hadde vært au pair i Paris i 1928.

Men, franskundervisningen på Katedralskolen brakte meg ikke langt. I alle fall ikke langt nok, noe jeg fikk erfare på toget fra Stockholm da jeg med stor møye prøvde å lese «Le Petit Nicholas». Dermed kom ideen om å dra til Frankrike for å studere og lære språket samtidig.

I motsetning til i dag, var det i de harde 80-åra mindre vanlig å dra utenlands for å studere. Hvis man ønsket å reise et sted, var man henvist til å organisere noe selv.

Som vanlig er i mitt tilfelle, lot jeg tanken om å foreta meg noe med problemet ligge i bakhodet, helt til en studiekamerat, hvis far var professor i fransk, fortalte oss om et utvekslingsopplegg mellom et fransk provinsuniversitet og Universitetet i Oslo, spesielt innrettet mot studenter i naturvitenskapelige fag. Hans far hadde, uten hell, forsøkt å få til et liknende opplegg ved vårt universitet.

Flere av oss ble interessert og begynte å undersøke saken. Jeg våget meg til og med opp for å spørre en fakultetsdrage om hvordan saken stod lokalt. Hun mønstret meg skarpt gjennom brilleglassene og sa at den var under utredning.

Imidlertid var vi i stand til å drive lobbyvirksomhet, siden vi hadde det privilegium å omgås fakultetes dekanus to ganger i uken. Han var nemlig identisk med vår foreleser i abstrakt algebra. Vi påvirket, dekanus tenkte, fakultetet vurderte, et opplegg ble laget og dekanus dro til det franske universitetet der han undertegnet avtalen og spiste flyndre i brun saus.

Et halvt år etterpå satte Kristian og jeg oss i hans 15 år gamle Renault med halvdød radiator og la ut på ferden til Frankrike. På veien fikk vi med oss en uttalelse fra Kristians onkel: «Dere er ikke de første norske matematikkstudenter som drar til Normandie - Gange-Rolv var der før dere.» Lite ante hverken min studiekamerat eller jeg at reisen for oss begge ville vare livet ut.

6 kommentarer:

Erlend sa...

Mari mandag, 02. februar 2004 02:33:46+0100
Le Petit Nicholas!
Åh!
De hadde alltid utdrag fra den i franskbøkene på ungdomsskolen. Aldri lest i sin helhet, men tror de har den på skolebiblioteket.

Erlend sa...

mandag, 02. februar 2004 03:28:17+0100
Noe av det som kanskje gjorde boken vanskelig å lese, var at språket er ganske familiært. Den gjør ellers narr av voksne - det har den til felles med Harry Potter. Forøvrig er Goscinny (Astérix' far) en av forfatterene.

Erlend sa...

silje tirsdag, 03. februar 2004 02:09:37+0100
akk. fin historie. skulle ønske frankrike og jeg kunne holde samme
like lenge.

trikolorilje

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 03. februar 2004 02:25:40+0100
Med litt innsats går dét fint. Hekt deg fast i forbipasserende franskmenn og prat hull i hodet på dem. Det gjør jeg.

Erlend sa...

silje tirsdag, 03. februar 2004 19:14:19+0100
jeg kunne heller tenke meg å hekte meg fast i pont des arts. med en flaske vin og litt inspirasjon.
jeg kan dessverre ikke så mye fransk at jeg kan snakke hull i hodet på folk:)..

Erlend sa...

Erlend onsdag, 04. februar 2004 01:24:49+0100
Akk ja, Pont des Arts. Piknik på der og andre steder er visst en ny sommeraktivitet for pariserene.

Legg inn en kommentar