torsdag 29. april 2004

Car enffant n'a, frere ne soeur, qui lors voulsist estre son pleige

Stundom tenker jeg på døden. Noe som slår meg da, er hvor lite jeg har vært konfrontert med den i løpet av livet. Riktignok har familiemedlemmer dødd, men noen døde brått og ble derfor borte fra en dag til en annen, mens andre, hvis død var langsommere og uten tvil mer pinefull, trakk seg tilbake og døde med bare de aller, aller nærmeste rundt seg, for de skammet seg kanskje over seg selv. Hvilke tanker de gjorde seg om livet og døden i sin siste tid, fikk jeg aldri vite.

Det nærmeste jeg kom, var en samtale jeg hadde med en eldre slektning noen år før han døde. Han var innlagt på det lokale sykehuset for noe ufarlig, og siden det var midt i påsken, var jeg den eneste som besøkte ham. Etter å ha rost sykehuset og pleierskene for behandlingen han fikk, sa han brått til meg på et riksmål som avslørte hans nordnorske røtter: «Vel, Erlend, jeg tror at når man dør, da er det slutt. Det finnes ikke noe etterpå.» Jeg fikk ikke frem et intelligent svar - kanskje trodde jeg at slike synspunkter var forbeholdt unge radikalere som knapt nok stod med en fot i graven, og ikke en ærverdig gammel pater familias.

Derav mitt fjerne og litt abstrakte forhold til døden. Men siden årene går, føler jeg at erkjennelsen av at jeg selv går på en vei med en ende, vil fylle mer og mer av min åndelige horisont. Det gjenstår å se om jeg vil kunne abstrahere bort den innsikten. Antakelig ikke.

4 kommentarer:

Erlend sa...

Elisabeth fredag, 30. april 2004 13:52:59+0100
Du har fin musikksmak.
(Kom hit via innfall som jeg kom til via tilfeldighetene. Tror jeg kommer tilbake.)

Erlend sa...

PKW fredag, 30. april 2004 14:57:31+0100
Elisabeth: Sånn er det for meg også, Erlend ser ut til å dele mange av mine interesser. Her er det alltid morsomt å stikke innom.

Erlend: Min gamle mormor døde etter en måneds sykeleie i vinter. Jeg synes jeg var heldig som fikk følge henne dag for dag inntil det var slutt. Familien gikk skift så noen var hos henne døgnet rundt mens vi så henne bli stadig svakere. Min onkel, hennes eldste sønn, var i rommet da hun døde. Øvrige barn og barnebarn var på plass en drøy halvtime senere. Det var tungt - men uten tvil en verdig overgang som gjorde oss alle til bedre mennesker. Nå i vår tar jeg meg selv stadig i å holde mine valg opp mot hennes standarder; hva ville mormor ment om dette?

Erlend sa...

Danielle søndag, 02. mai 2004 22:09:12+0100
Det der var veldig bra skrevet. Selv tenker jeg mye på døden. "En dag skal jeg dø, men idag spiser jeg is".
Dumpa over denne siden via en tilfeldighet jeg også, men kommer til å følge med etterhvert!

Erlend sa...

Erlend mandag, 03. mai 2004 00:32:18+0100
Takk for hyggelige kommentarer. Jeg skriver kanskje ikke så ofte sammenliknet med andre, men jeg forsøker til gjengjeld å gjøre meg litt flid med hvert innlegg.

Legg inn en kommentar