torsdag 8. juli 2004

Hemmelig last

Den franske forfatteren Georges Perec (1936-82) nevner i sin bok Penser/Classer at han hadde fire akser for sine litterære verker. Den første var «sosiologisk»: hvordan se på hverdagen; den andre selvbiografisk; den tredje språklig lekende og den fjerde sprang ut av smaken for historier med alle deres viderverdigheter, lysten til å skrive bøker som man sluker mens man ligger utstrakt på sengen («l'envie d'écrire des livres qui se dévorent à plat ventre sur son lit»).

Fire av Perecs verker kan nevnes som passende representanter for disse fire aksene: Les Choses («Tingene», Perecs debutroman), W ou le souvenir d'enfance («W eller barndomsminnet»), La Clôture («Avslutningen / Inngjerdingen», et langt palindromisk dikt) og til slutt La Vie mode d'emploi («Livet bruksanvisning», oversatt til norsk for en del år siden.

Grunnen til at jeg begynte å tenke på dette, var at jeg på lørdag gikk til anskaffelse av de bindene jeg fant fra Lemony Snickets A Series of Unfortunate Events. For dem som ikke kjenner til Snicket, kan jeg nevne at bøkene forteller historien om de foreldreløse Baudelaire-barna, Violet, Klaus og Sunny, og deres forsøk på å unslippe den onde grev Olaf, som er ute etter formuen til de tre.

Jeg har nemlig en svakhet for det man kan kalle lettere litteratur med klassisk tilsnitt: Le Comte de Monte-Cristo, Les Trois Mousquetaires, Harry Potter, Sherlock Holmes, Die Unendliche Geschiche, Momo, Little Lord Fauntleroy, Narnia, The Lord of the Rings...

Utvilsomt er jeg litt sentimental av natur, siden jeg liker slike bøker, men antakelig er det også et snev av det Perec er inne på: Jeg kjenner fascinasjonen ved å lese noe tvers igjennom, uten å legge boken fra meg, smaken av den gode historie som jeg kan ta opp igjen bare ved å åpne boken på et vilkårlig sted og begynne å lese; å ha følelsen av å kunne fortære en tekst uten forbehold.

6 kommentarer:

Erlend sa...

Ida mandag, 12. juli 2004 15:58:08+0100
Jeg liker også de bøkene, de av dem jeg har lest. Jeg fikk noen av dem opplest for meg da jeg var barn, husker Momo spesielt godt.

Erlend sa...

Erlend mandag, 12. juli 2004 23:17:58+0100
Jeg liker også Momo. Tar barn satiren om de små grå mennene, tro?

Erlend sa...

gong tirsdag, 13. juli 2004 17:21:57+0100
Hehe. Ble overbegeistret for filmen Den uendelige historie som barn, og fikk boka i gave kort tid etter. Den slukte jeg rått og lenge; murte meg inne på rommet og levde på rosinboller. Og Momo gikk som opplesningsserie på radio en sommer vi var på bilferie; husker en gang jeg fikk sitte i bilen og høre på en episode mens resten av familien satt i kaffeslabberas hos fjerne slektninger...

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 13. juli 2004 21:40:44+0100
Du må ha hatt snille foreldre. Jeg tviler på at min mor ville latt meg leve på rosinboller. ;-)

Erlend sa...

gong onsdag, 14. juli 2004 03:22:36+0100
Vel. Det var kanskje bare en ettermiddag med rosinboller. Men da leste jeg jammen langt også. ;)

Erlend sa...

annetten torsdag, 22. juli 2004 04:42:51+0100
Jeg har også ekstremt gode minner om Den Uendelige Historien. Den gikk som opplesningsserie mens familien var på padletur i Sverige; midt i kanoen var et fjell av soveposer, ryggsekker og annet campingrask, og på toppen tronet reiseradioen. Bak den satt jeg og tagg mamma og pappa om å *padle stillere*, av frykt for at jeg skulle gå glipp av en stavelse. Fine boken.

Legg inn en kommentar