lørdag 9. oktober 2004

Un chasseur sachant sécher son chech

En lengre fottur gjennom Atlas-fjellene i Marokko arrangeres gjerne på en litt annen måte enn det vi er vant til i Norge. Siden gode kart er mangelvare, siden det ikke åpenbart hvordan man skal skaffe seg forsyninger i mer fjerntliggende strøk og fremfor alt fordi det er en mulighet til å legge igjen litt penger hos en (i alle fall med vesteuropeiske mål) fattig befolkning, velger man gjerne å engasjere en fjellfører, en kokk samt et passende antall muldyrdrivere og muldyr.

I vår ekspedisjon var vi femten vandrere, en fjellfører, ni muldyrdrivere (hvorav én fungerte som kokk og én som kelner) og deres ni muldyr. Alle marokkanerene vi var i kontakt med i Atlas var berbere og snakket sitt eget språk, tamazight. Bagasje, mat, telt og annet utstyr ble fraktet på muldyrene, som var i stand til å bære minst hundre kilo hver.

Rytmen var helt fast: opp kl 0530, frokost kl 0630 og avmarsj for vandrerene kl 0700. Rundt kl 10 ble vi vanligvis tatt igjen av karavanen med muldyr som fortsatte til et sted der de slo opp messe- og kjøkkenteltene og serverte oss lunsj når vi kom frem. Deretter la vi ut mot dagens bestemmelsessted, der vi stort sett ankom rundt kl 16. Det ble natt omtrent kl 1830, og kl 21 var jevnt over alle i seng.

Muldyrdriverene sørget for nye forsyninger underveis, både til folk og dyr. Maten de laget var enkel, men god: suppe etterfulgt av spaghetti, ris eller couscous med grønnsaker samt kylling eller lam, avsluttet med hermetisk frukt. For ikke å snakke om den evige mynteteen vi drakk både tidlig og sent.

Om kvelden hendte det at de slo på enkle trommer og sang mens de bakte brød i en ovn de selv hadde bygget.

Fjellføreren hørte nok til en høyere samfunnsklasse enn muldyrdriverene. Han hadde utdannelse, snakket både fransk og arabisk i tillegg til sitt eget språk, og hadde noe som vi, da vi ble invitert dit, ved selvsyn kunne konstatere var et standsmessig hjem. Men han arbeidet for føden: I 180 til 200 dager per år førte han grupper av vandrere rundt i Atlas-fjellene og i ørkenen lenger syd.

Da vi kom frem til Aït Bougmez på slutten av turen, fikk vi bekreftet at muldyrdriverenes arbeide var hardt. I utgangspunktet skulle de og muldyrene hentes av en lastebil og fraktes tilbake til Kaïmeden, som ligger i nærheten av Imlil, turens utgangspunkt. Men lastebilen kom ikke, og de arme karene la da ut på en seks-dagers tur til fots for å komme tilbake til sitt hjemsted. Heldigvis fikk de betalt for de ekstra dagene; forhåpentligvis hadde vi også gitt dem nok driks til at de ble fornøyde.

3 kommentarer:

Erlend sa...

Varog tirsdag, 12. oktober 2004 17:45:31+0100
Et lite malapropos tilknyttet overskriften din (un chasseur sachant chasser sait chasser sans son chien de chasse):

Bonjour Madame Sans-Souci; combien sont ces six saucissons-ci et combien sont ces six saucissons-là? Six sous Madame sont ces six saucissons-ci et six sous aussi sont ces six saucissons là.

Mer av dette på http://french.about.com/cs/francophonie/a/tonguetwisters.htm - for den som måtte like den slags.

Erlend sa...

Gudrun tirsdag, 12. oktober 2004 23:07:21+0100
Hva er dette med frankofilien? Hvor kommer den fra? Hvor går den hen? Jeg skjønner det ikke. (Men jeg elsker det allikvel!)

Erlend sa...

Erlend onsdag, 13. oktober 2004 04:34:02+0100
Varog: Hehe. Forøvrig er «chech» det blå hodeplagget som bæres av touareger og dertil av vår marokkanske guide, derav uttrykket.

Gudrun: Frankofili er en snedig lidelse.

Legg inn en kommentar