mandag 8. november 2004

L'oeil chargé d'un pleur involontaire...

Jeg lever et kjedelig liv.

Med det mener jeg ikke at jeg går rundt og kjeder meg, snarere tvert imot: I så måte lever jeg nok et interessant og innholdsrikt liv. Derimot har jeg, helt siden jeg var liten, hatt en forestilling om at alle andre antakelig har det mye morsommere enn jeg.

Det er uklart for meg hvor denne følelsen stammer fra, men jeg husker stadig at den manifesterte seg som en slags dump misunnelse overfor skolekameratene i første eller annen klasse som hadde tilbrakt helgen «på hytta». Vi hadde ingen hytte og heller ingen utsikt til å få noen.

At det i etterpåklokskapens bleke lys ikke har vært noen grunn til å tro at mine medelever har hatt det mye mer givende enn jeg, er en annen sak. Den mest berømte av dem drev det så langt på den kriminelle løpebane at han var et kjent navn i lokalavisen, mens hun jeg var så håpløst forelsket i opp gjennom hele ungdomsskolen, i mange år etterpå hilste pent på min mor fra kassen på kjøpesenteret.

Noen ganger har jeg lurt på om tanken om å være permanent utenfor stammer fra min barndoms store sosiale fall, da jeg i en alder av seks år, som en følge av mine foreldres skilsmisse, gikk fra å bo i en liten by nordpå som sønn av stedets fabrikkdirektør og nevø av politimesteren til å bo i en normal blokkleilighet i en norsk storby som sønn av en fraskilt lærerinne.

Siden har den irrasjonelle anelsen om at det er et gigantisk party i gang der ute som jeg ikke er invitert til, aldri forlatt meg.

5 kommentarer:

Erlend sa...

VK tirsdag, 09. november 2004 16:37:28+0100
Det besnærer meg at du synes å ha et avbalansert forhold til denne nagende vissheten om uvissheten. Det er ikke alle forunt, selv ikke i en alder av 40.

Går vi glipp av noe? Ja, vi er dømt til det. Selv kjenner jeg ikke igjen den mangelen av levd liv som du synes å skimte i dine egne krøniker, det vil si jo, det gjør jeg, men det er et annet vakuum enn mangelen på festligheter av det akuttsosiale slaget.

Jeg savner de fjerne himmelstrøkene, de fremmede språkene, de mange bøkene jeg skulle lest og den jeg selv skulle skrevet. Men jeg savner ikke kjempefesten, den utagerende moroa, de syndige kveldene ---

Tiden strekker ikke til. Et alternativ foretrekkes alltid på bekostning av et annet, og slik vedblir vi å velge, punkt for punkt, til livslinjen vår en dag danner en stiplet løype vi kan skimte langs tidsakseparallellen. Når vi i selvransakelse river opp fortiden langs denne stiplede linjen, må spørsmålet være: Er jeg lykkelig?

Er svaret ja, har du ikke gått glipp av noe.

Erlend sa...

Silje onsdag, 10. november 2004 20:11:19+0100
mm. fin komentar av VK.

Og feministen i meg trer frem når du skriver om det å være sønn av fabrikkendirektøren kontra fallet ved å være sønn av en fraskilt lærerrinne. Du er da ikke så gammel, vel. Faksjonens frihet er ubegrenset, men røde strømper taes på:)

SMIL

ps. Kundera sier det "Livet er et annet sted". Et grunnvilkår ved menneskets eksistens. Graset er grønnere et annet sted. Derfor blir man aldri tilfreds.

Erlend sa...

Erlend torsdag, 11. november 2004 02:21:19+0100
VK: Det var nesten synd at det du skrev der skal gjemmes bort i et obskurt kommentarfelt. Du har rett: Antakelig går vi ikke glipp av noe. Men likevel ligger det en liten tanke bak der og gnager...

Silje: Det var faktisk en form for «fall», fra overklassen til en slags grei middelklasse. På det tidspunktet (~ 1971) var heller ikke skilsmisser så vanlige som de ble senere, selv om kurven definitivt pekte oppover.

Men, oppveksten hos den fraskilte lærerinnen var det ikke noe å si på. Snarere tvert imot.

Erlend sa...

Ine torsdag, 11. november 2004 07:47:01+0100
Den følelsen du har er mye mer utbredt enn du tror, selv for oss som har deltatt på de fleste partyene som som har vært å opppdrive. Og det er få ting som er tommere enn å være partyets midtpunkt og samtidig føle at det ikke har noe med deg å gjøre, sånn egentlig.

Erlend sa...

PKW torsdag, 11. november 2004 19:57:31+0100
Enig i det. Selv pleier jeg ikke bare å være festens midtpunkt, jeg er uten tvil et midtpunkt på kontoret også og det er ikke bare fordi det alltid er jeg som har det fineste slipset, men mest på grunn av mitt elskverdige humør. Likevel synes jeg ikke jobben har noe med meg å gjøre og tar meg selv flere ganger daglig i misunne andre som på ulike vis har skaffet seg jobber der de bruker mer av seg selv..

Legg inn en kommentar