onsdag 29. desember 2004

Ventetiden, av Guy de Maupassant

Det ble snakket, mellom menn, i røkeværelset etter middagen. Det ble snakket om uventede arvefølger, merkelige arveoppgjør. Da kom advokat Le Brumet, som man noen ganger kalte den berømte «Maître», andre ganger den berømte advokaten, og stilte seg med ryggen mot ildstedet.

«I dette øyeblikk,» sa han, «leter jeg etter en arving som som forsvant under særlig forferdelige omstendigheter. Dette er et av dagliglivets enkle og grusomme dramaer; en fortelling som kan utspilles hver dag, og som likevel er en av de frykteligste jeg kjenner. Den er slik.»



For omtrent seks måneder siden ble jeg bedt om å komme til en døende kvinne. Hun sa til meg: «Monsieur, jeg ønsker å betro Dem det mest delikate, det vanskeligste og lengste oppdrag som tenkes kan. Vår snill og gjør Dem kjent med mitt testamente som ligger der på bordet. En sum av fem tusen francs testamenteres til Dem, som honorar, dersom De ikke lykkes, og hundre tusen francs dersom De lykkes. Etter min død må De finne min sønn.»


Hun bad meg hjelpe henne å sette seg i sengen for lettere å kunne snakke, for den stakkåndede, andpustne stemmen hveste i strupen hennes.

Jeg befant meg i et svært rikt hus. Det luksuriøse soverommet - en enkel luksus - var polstret med stoff så tykt som veggene, så mildt for synet at det gav inntrykk av å være et kjærtegn, så stumt at ordene virket som om de gikk inn der, forsvant og døde.

Den døende kvinnen fortsatte: «De er den første jeg skal fortelle min skrekkelige historie. Jeg vil forsøke å ha krefter nok til å fullføre. For at De skal ha et ærlig ønske om å hjelpe meg av all Deres kraft, må De, som jeg vet er en mann av godt hjerte og samtidig en mann av verden, ikke være uvitende om noe.

Hør: Før jeg giftet meg, elsket jeg en ung mann hvis frierbud min familie avviste, fordi han ikke var rik nok. Kort tid etterpå giftet jeg meg med en meget rik mann. Jeg giftet meg med ham av uvitenhet, av frykt, av lydighet, av skjødesløshet, slik unge piker gifter seg.

Jeg fikk et barn, en gutt. Etter noen år døde min mann.

Han som jeg hadde elsket hadde giftet seg på sin side. Da han så jeg var blitt enke, kjente han en forferdelig smerte ved ikke lenger å være fri. Han kom til meg, han gråt og hulket for meg så mitt hjerte kunne briste. Han ble min venn. Jeg burde kanskje ikke ha tatt imot ham. Hva mener De jeg skulle ha gjort? Jeg var ensom, så trist, så ensom, så fortvilet! Og jeg elsket ham stadig. Som man lider, noen ganger!

Jeg hadde bare ham i hele verden, siden mine foreldre også var døde. Han kom ofte; han tilbrakte hele aftener ved min side. Jeg burde ikke ha latt ham komme, ettersom han var gift. Men jeg hadde ikke kraft nok til å hindre ham i det.

Hva skal jeg si?... han ble min elsker! Hvordan hadde det seg? Vet jeg det? Vet man denslags! Tror De det kan bli annerledes når to menneskelige vesener tvinges mot hverandre av den gjensidige kjærlighetens uimotståelige kraft? Tror De, Monsieur, at man alltid kan stå i mot, alltid kjempe, alltid avvise det som mannen en tilber, trygler om med bønner, bønnfallinger, tårer, rystende ord, på kne foran Dem, henført av lidenskap, når en gjerne ville se hans minste ønske oppfylt, se at han fikk alle mulige gleder, og man gjør ham fortvilet, for å adlyde verdens krav om ærbarhet? Hvilken kraft behøves ikke, hvilken forsakelse, hvilken selvfornektelse, og hvilken selvgod oppriktighet, ikke sant?


Til slutt ble jeg hans elskerinne, Monsieur; og jeg ble lykkelig. I tolv år var jeg lykkelig. Jeg var blitt - og det var min største svakhet og feigeste handling - jeg var blitt hans hustrus venninne.

Vi oppdro min sønn sammen, vi gjorde en mann av ham, en virkelig mann, intelligent, full av fornuft og vilje, av rause og vidsynte tanker. Gutten ble sytten år.

Den unge mannen elsket min... elsker like høyt som jeg elsket ham selv, for han ble holdt kjær av og fikk omsorg fra begge to. Han kalte ham 'min kjære venn' og hadde den ytterste respekt for ham, ettersom han fra min venns side utelukkende hadde fått kloke råd og eksempler på rettskaffenhet, ære og redelighet. Han betraktet ham som sin mors gamle, lojale og hengivne kamerat, som en slags stedfortredende far, huslærer, beskytter, hva vet vel jeg?

Kanskje han aldri hadde stilt spørsmål ved noe, vant som han var fra han var helt ung til å se denne mannen i huset, ved sin side og ved min side, ustanselig i ferd med å ta seg av oss.

En kveld skulle vi spise sammen alle tre (dét var mine største høytider), og jeg ventet på dem begge, mens jeg spurte meg meg selv hvem som ville komme først. Døren gikk opp; det var min gamle venn. Jeg kom mot ham med utstrakte armer; og han trykket et langt, deilig kyss på mine lepper.

Plutselig var det en lyd, en rasling, nesten ingenting, denne uforklarlige følelsen som antyder tilstedeværelsen av noen andre, som fikk oss til å rykke til og vende oss brått om. Jean, min sønn, stod der blek og så på oss.

Det var et fryktelig øyeblikk av forvirring. Jeg vek tilbake, mens jeg holdt hendene mot mitt barn som i bønn. Jeg så ham ikke lenger. Han var borte.

Vi stod der ansikt til ansikt, rystet, ute av stand til å tale. Jeg sank sammen i en lenestol, og jeg hadde lyst, en forvirrende og mektig lyst til å gå min vei i natten, å forsvinne for alltid. Så fylte en krampeliknende hulken min strupe, og jeg gråt, rystet av spasmer, med forreven sjel, med alle nervene tvinnet av den forferdelige følelsen av en uopprettelig ulykke og av den fryktelige skammen som faller over en mors hjerte i slike øyeblikk.

Han... ble stående bestyrtet foran meg, og han våget hverken å komme nær meg, snakke til meg eller røre meg, av frykt for at gutten skulle komme tilbake. Til slutt sa han: 'Jeg skal lete etter ham... si til ham... få ham til å forstå... Jeg må snakke med ham... han må forstå..' Og han gikk ut.

Jeg ventet... jeg ventet, helt forstyrret, jeg skalv av redsel ved den minste lyd, og jeg vet ikke av hvilken usigelig og utålelig følelse ved den minste knitring fra ilden i peisen.

Jeg ventet i én time, to timer, mens jeg følte en ukjent redsel vokse i brystet, en angst så stor at jeg ikke ville ønske den mest forbryterske av alle mennesker ti minutter av de øyeblikkene. Hvor var barnet mitt? Hva gjorde han?

Rundt midnatt kom en budbringer med en billett fra min elsker. Jeg kan den stadig utenat.

'Er din sønn kommet tilbake? Jeg har ikke funnet ham. Jeg står nede. Jeg kan ikke komme opp på denne tid av døgnet.'

Jeg skrev med blyant på samme papir: 'Jean er ikke kommet tilbake; du må finne ham.' Og jeg tilbrakte hele natten i lenestolen mens jeg ventet.

Jeg ble gal. Jeg følte trang til å skrike, løpe, rulle meg rundt på gulvet. Og jeg gjorde ikke en bevegelse, jeg ventet hele tiden. Hva ville skje? Jeg forsøkte å få vite, å gjette det. Men jeg klarte ikke å forutse noe, til tross for mine anstrengelser, til tross for min sjels pine!

Nå var jeg redd for at de skulle møte hverandre. Hva kom de til å gjøre? Hva ville gutten gjøre? En skrekkelig tvil, fryktelige antakelser rev meg i stykker. De forstår dette, ikke sant, Monsieur?

Min kammerpike, som ikke visste noe, som ikke forstod noe, kom uten stans, for hun trodde utvilsomt at jeg var gal. Jeg sendte henne vekk med et ord eller en håndbevegelse. Hun gikk for å hente lege, som fant meg forvridd i et hysterisk anfall.

De la meg i sengen. Jeg fikk nervefeber.

Da jeg igjen kom til bevissthet etter å ha vært syk lenge, fikk jeg øye på min... elsker alene ved sengen. Jeg ropte: 'Gutten min?... Hvor er gutten min?' Han svarte ikke. Jeg stammet frem: 'Død... død... er han død?' Han svarte: 'Nei, nei, jeg sverger. Men vi har ikke funnet ham, til tross for mine anstrengelser.'

Da sa jeg, plutselig oppbrakt, til og med forarget, for man har et uforståelig og uforstandig raseri: 'Jeg forbyr deg å komme tilbake, å se meg igjen, dersom du ikke finner ham; gå din vei.' Han gikk ut.

Jeg har aldri sett dem igjen, hverken den ene eller den andre, Monsieur, og slik har jeg levd i tyve år.

Kan De forestille Dem det? Forstår de denne uhyrlige pinen, mitt morshjerte, mitt kvinnehjerte som langsomt og idelig rives i stykker, denne ventetiden, avskyelig og endeløs... endeløs!... - nei... - den vil ta slutt... for jeg dør. Jeg dør uten å ha sett dem igjen... hverken den ene... eller den andre!

Min venn, han har skrevet til meg hver dag i tyve år; og jeg har aldri villet ta imot ham, ikke en gang ett sekund; for det forekommer meg at om han kom tilbake hit, så kom det til å være akkurat i øyeblikket da sønnen min ville vise seg! - Sønnen min! - Sønnen min! - Er han død? Lever han? Hvor skjuler han seg? Der, kanskje over det store havet, i et land så fjernt at jeg ikke engang kjenner dets navn! Tenker han på meg?... Å, om han visste! Så grusomme barn er! Forstod han hvilken fryktelig lidelse han dømte meg til; i hvilken håpløshet, i hvilke pinsler han kastet meg levende, jeg som stadig var ung, jeg som var hans mor, jeg som elsket ham med hele morskjærlighetens heftighet. Så grusomt det er, ikke sant?

Si ham alt dette, Monsieur. Gjenta mine siste ord for ham: 'Mitt barn, mitt kjære, kjære barn, vær mindre hard mot oss stakkars kvinner. Livet er tilstrekkelig grusomt og brutalt som det er! Mitt kjære barn, tenk på hvordan din mors, din arme mors tilværese har vært, fra den dagen du forlot henne. Mitt kjære barn, tilgi ham, og elsk henne, nå når hun er død, for hun har gjennomlidd den forferdeligste av all botsgang.'»

Hun hev etter pusten, skjevende, som om det var sin sønn foran seg hun snakket til. Så la hun til: «Si også til ham, Monsieur, at jeg aldri har sett igjen... den andre.»

Hun tidde igjen, så fortsatte hun med brusten stemme: «La meg få være alene nå, er De snill. Jeg vil dø ensom, ettersom de ikke er ved min side.»



Maître Le Brument la til: «Og jeg gikk ut, mine herrer, mens jeg gråt hemningsløst, så meget at kusken min vendte seg om for å se på meg. Og når man vet at det hver dag skjer rundt oss en rekke dramaer som dette! Jeg har ikke funnet sønnen.. denne... sønnen... Mén hva dere vil, men jeg sier: denne... forbryterske sønnen.»

Oversettelse etter Guy de Maupassant: «L'Attente», Contes et nouvelles, Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard.

3 kommentarer:

Erlend sa...

Ine fredag, 31. desember 2004 22:54:20+0100
Godt nyttår, vennen. Synes vi skal realisere den middagen i 2005.

Klem & sånt.

Erlend sa...

Erlend lørdag, 01. januar 2005 13:52:47+0100
Nytt år, nye muligheter. ;-) Antakelig er tiden inne for et statsbesøk i Tigerstaden...

Erlend sa...

Ine torsdag, 06. januar 2005 08:33:44+0100
Mmm, velkommern skal du være.

Legg inn en kommentar