torsdag 21. april 2005

Cet avis tient lieu de faire-part

Da jeg for mange år siden begynte å lese franske aviser regelmessig, ble jeg fort interessert i dødannonsene. Ikke fordi jeg forventet at noen av mine bekjente plutselig skulle dukke opp i Le Mondes carnet, men fordi annonsene skilte seg litt ut fra hva jeg var vant til fra Norge.

Det første som slo meg var iveren etter å liste opp hva avdøde hadde gjort i løpet av et langt liv: stillinger, styreverv, medaljer, ordener og utmerkelser i lange baner. Særlig lurte jeg på kryptiske uttrykk av typen «Pierre Dupont, X39». Etterhvert lærte jeg at «X» er betegnelsen på Frankrikes mest prestisjetunge ingeniørhøyskole, École Polytechnique, og at tallet betegner årskullet. Da jeg prøvde å antyde overfor en franskmann at dette var litt merkelig, fikk jeg til svar at i et så stort land som Frankrike var det fornuftig å presisere hvilken Monsieur Dupont det var snakk om.

Som i Norge hender det at måten avdøde har gått bort på blir nevnt, som i uttrykkene «døde plutselig», «sovnet inn» eller «sovnet inn i Herrens fred».

Jeg undret meg over betegnelsen «Mort pour la France» («Død for Frankrike», fortrinnsvis brukt om soldater som har dødd på slagmarken), i det den forekom meg overdrevent pompøs, inntil jeg fikk vite at det er en offisiell ærestittel som åpner rettigheter for de etterlatte.

Etterhvert ble jeg også klar over at dersom Monsieur Dupont hadde vært veldig berømt, vil man nøye seg med en enkelt ærestittel: «Grand-croix de la Légion d'Honneur» (storkors av Æreslegionen) eller - om mulig enda bedre - «Compagnon de la Libération» (medlem av Frigjøringsordenen, en lukket orden innstiftet av Charles de Gaulle).

Hvis den siste gjenlevende av et ektepar er gått bort, vil ofte den først avdøde nevnes i annonsen for den siste.

En fin skikk - som ikke finnes i Norge - er de såkalte «anniversaires de déces», eller årsdag for noens død. Dette markeres med annonser der familie eller venner minner om avdøde og gjerne ber dem som har kjent vedkommende om å tenke på ham eller henne. Noen ganger er det annonser for personer som forsvant i konsentrasjonsleirene; da er det bare datoen for transporten som står. Ofte brukes her uttrykket «ni pardon ni oubli», som løst kan oversettes med «vi vil hverken tilgi eller glemme».

I en lettere tone kan nevnes en annonse for en årsdag der det stod: «Georges! 10 år er nok! Kom tilbake!»

5 kommentarer:

Erlend sa...

Silje fredag, 22. april 2005 05:23:33+0100
å, dette var interessant, fint, vemodig å lese.

ja, femten år er også nok i massevis...

Erlend sa...

Stinemor fredag, 22. april 2005 14:49:38+0100
Jeg har en morbid hang til å lese dødsannonsene i Aftenposten hver dag, og undrer meg stadig over uttrykket "ble plutselig revet bort" som ofte brukes om mennesker på bortiomot nitti år. Merkelige greier.

Erlend sa...

Ine lørdag, 23. april 2005 06:15:50+0100
Min favoritt har jeg hatt på oppslagstavla siden 1997. Det er en eldre norsk dame som er død. I stedet for "gikk hjem til jesus i dag" eller lignende, står det enkelt og greit "Ingen nelliker".

Hun er min hverdagsheltinne.

Erlend sa...

Mari tirsdag, 26. april 2005 03:02:58+0100
Min 70 år gamle mormor begynner hver dag lesningen av Aftenbladet med dødsannonsene. Først sjekker hun om noen hun kjenner er døde, så humrer hun litt over finurlige navn, før hun til slutt ser på dødsalderen til de enkelte, og regner ut dagens gjennomsnittsdødsalder. Er den godt over 70, blir hun beroliget og sier til seg selv "mange år igjen, ennå, Marta", og dersom den er 71-72 elns blir hun litt bekymret fordi hun mener hun ikke har lenge igjen - og er den under 70 lurer hun på hva hun har gjort for å lure de høyere makter til et lengre liv.

Det som bekymrer meg mest er egentlig at jeg har adoptert denne skikken! Og jeg er jo bare 18! (Så har mange år igjen hver dag, heldigvis)

Erlend sa...

Danielle tirsdag, 26. april 2005 17:39:20+0100
En periode var jeg nesten sykelig opptatt av dødsannonser, regnet ut statistikker og skrev ned navn og rev ut dagens "gullkorn". Nå er det nok å bare lese dem nøye, og kanskje kose seg med en ekstra trist nekrolog til morgenkaffen hvis jeg har tid. De tristeste er uten tvil de korte hvor personen har vært veldig gammel og ingen pårørende er nevnt. Da er jeg overbevist om at personen har dødd i en klump av en seng, svømmende i sin egen avføring og full av liggesår, på et mørkt og trist aldershjem.

Legg inn en kommentar