mandag 4. april 2005

Oslobilder II

Vi ringte hver vår gang, dels av pliktfølelse, dels av respekt for at hun var det siste som bandt oss til en svunnen tid og forgagne slektledd. Alltid ble vi invitert på kaffe og kaker i leiligheten i Sinsenterrassen med bildene av forlengst døde slektninger, der hun hadde bodd siden begynnelsen av 30-tallet, først sammen med sine foreldre, deretter alene.

Hun hørte dårlig, og til sist nådde bare min brors stemme - som han hadde trent opp gjennom år som andrebass i diverse kor - gjennom. Kanskje følte hun at hun ikke kunne delta i samtalen slik hun hadde gjort før, og hun svarte med å fortelle påny de samme historiene: Om hvordan onkel F. hadde villet bli marineoffiser, men ikke fikk lov, fordi familien ikke hadde råd; om oldemor som var jurymedlem; om farfar som ville dra til Kina den gangen han var ung.

Hun var født med århundret og hadde levd alene hele sitt liv, i stolt og gjenstridig uavhengighet, selv om familielegendene fortalte, uten å gå i detaljer, om hennes spesielle venn, bare omtalt som «Håkonsen».

Hennes store frykt var å havne «på hjem», og da hun til sist måtte på sykehus etter et fall, kvitterte hun med å forlate denne jord etter få dager, trofast mot seg selv og det bildet vi hadde hatt av henne i alle år.

3 kommentarer:

Erlend sa...

Silje torsdag, 21. april 2005 06:00:45+0100
ah, fint skrevet. begynnelsen må bli begynnelsen på en novelle en dag.
"vi ringte hver vår gang, dels av pliktfølelse"... Setter meg sporenstreks i lesemodus.

Ikke meningen å fiksjonalisere dine
virkelighetsrapporter, men balansen er jo uansett hårfin, og du kan jo skrive....

Erlend sa...

Erlend fredag, 22. april 2005 02:10:19+0100
Proust sa jo at litteraturen var det eneste sanne liv. ;-)

Erlend sa...

Silje fredag, 22. april 2005 05:28:50+0100
mja, tror ikke jeg er helt enig der.
hva tycks du?

Legg inn en kommentar