tirsdag 11. oktober 2005

Pecunia non olet

Jeg er en formuende mann. Min rikdom er større enn Krøsus', mine velfylte bankkonti er tallrike som havets sand. Uaktet fortellingen om kamelen og nåløyet, samler jeg meg skatter her møll og rust fortærer.

Dette er blitt oppdaget av et knippe parasittiske gnomer som formodentlig aldri har lest annen literatur enn skattlistene, og som etter å ha benyttet sin begrensede hjernekapasitet til å finne mitt telefonnummer, ringer meg på upassende tidspunkter og tilbyr seg å forvalte min gigantiske formue, etter alt å dømme mot erleggelse av et ikke ubetydelig gebyr.

Den eneste gleden jeg har ved dette, er at jeg får anledning til å si dem - på en høflig og dannet måte, vel og merke - at jeg ikke vil reforhandle noe lån, at jeg ikke er interessert i å bedrive lånefinansiert «aggressiv» investering, og at jeg i det store og det hele anser aksjeindeksfond som et forsøk på å svindle godtroende borgere som har glemt elementær prosentregning.

Egentlig kan de bare fortsette å ringe. Det gjør godt å være avvisende fra tid til annen.

4 kommentarer:

Erlend sa...

PKW fredag, 21. oktober 2005 22:25:38+0100
Morsom blog. Jeg hadde nesten glemt at du finnes, men jeg skal jammen svinge innom her litt oftere. Inne i den japanske perioden akkurat nå, forresten; Kawabata, Tanizaki, Soseki, Mishima.

Erlend sa...

Erlend mandag, 24. oktober 2005 02:11:00+0100
Takk for rosende ord :-). Tiden og oppfinnsomheten strekker dessverre ikke til når det gjelder å skrive mange innlegg, men jeg håper at jeg oppdaterer ofte nok til at det i alle fall er noen som synes det er bryet verd å stikke innom.

Erlend sa...

Erlend mandag, 24. oktober 2005 02:13:01+0100
Japansk, ja. Jeg syntes alle de forfatterene du nevner, var fascinerende. Noen var vanskelige å «forstå» for en fra vest, f.eks. Kawabata.

Erlend sa...

PKW tirsdag, 25. oktober 2005 17:35:23+0100
Vanskelige? - Kanskje det, men nå er det vel akkurat dette forfriskende fremmede som har holdt meg gående med japanerne i høst, samtidig som dette på ingen måte oppleves som "tungt" - ikke sant?

Før sommeren forestilte jeg meg nok at 2005 i ettertid ville bli vurdert som det året jeg endelig fikk tid til russerne, og det ble riktignok mye Tolstoj og Dusty i vår, men nå er jeg ikke så sikker lenger. For det blir nok enda flere japanere før nyttår.

Legg inn en kommentar