torsdag 3. november 2005

Du passé faisons table rase

Egentlig er det enklest å skrive om fortiden. Den er der, pent innkapslet og hermetisert, og den kan kan tas ut og behandles og vurderes som en passende antikvitet, eller snarere som en side i en bok der bokstavene har begynt å falme. Lett å skrive om, men kan hende litt blass for den forbipasserende leser.

Noe verre er det å skrive om nåtiden, kanskje først og fremst fordi vi som er kommet litt opp i årene, har en ganske lite spennende hverdag utenfor en jobb, som er engasjerende nok, men som av lett forståelige grunner ikke kan gjørs til emne for offentlige utgytelser.

Det gjenstår da å prøve å omtale fremtiden. Uten å gå så langt som til å hevde, med et livstrett gjesp, at menn i min alder ikke har noen fremtid, i alle fall ikke om de er nedstøvede akademikere uten hund, bil, hytte, TV eller drag på damene, er det kanskje på tide å innse at en vesentlig del av løpet er kjørt og at man har passert middagshøyden.

Noen ganger hører jeg om andre i tilsvarende situasjon som skal ta igjen det tapte: De kjøper seg motorsykkel, drar på jordomseiling (de modigste seiler formodentlig av gårde på motorsykkelen) eller skaffer seg familie nummer tre med en passende yngre kvinne. Selv tror jeg ikke (og har aldri trodd) at brudd med fortiden egentlig stikker dypt, særlig siden det forgagne har en ubehagelig tendens til å flytte med som nissen på lasset: Langt flykter den som flykter fra sine egne, og antakelig vil den som flykter fra seg selv måtte dra like langt.

En liknende ting kunne jeg likevel godt tenke meg å gjøre, men da som en forlengelse av mitt nåværende jeg og ikke en fornektelse av mine tidligere studier av det hardeste av alle realfag, og det er å ta turen tilbake til mitt alma mater og studere litteraturvitenskap. Jeg forestiller meg at det ville være givende å bruke tiden på virkelig å lese seg inn i enkelte forfattere, få oversikt over litterturteorien og ikke minst bli i stand til å uttrykke seg noenlunde artikulert om det en har lest. Men virkeligheten er nok at jeg vil forbli fange av den feige bedageligheten som med slesk stemmer hvisker til meg at det er bra med en velavlønnet jobb, at det kvalitetsreformerte universitet ikke er et sted for gamle gubber, og at min tid under alle omstendigheter er forbi.

7 kommentarer:

Erlend sa...

grubleline fredag, 04. november 2005 20:32:18+0100
Hva???
Er det ikke nok at unge spirrevipper forteller oss freidig og frimodig og uten bluferdighet at "vår tid er forbi" - om du ikke skal bli med i koret??
Begynner du å studere litteratur nå - tenk så mye dypere, og flerfassetert, du vil filtrere informasjonen, enn da du var noenog-tjue?
Jeg blir med!
:-)

Erlend sa...

Erlend lørdag, 05. november 2005 00:05:08+0100
Nåja, vi har alle våre øyeblikk der vi spiller Byggmester Solness på vår indre scene... ;-)

Kanskje neste innlegg skal handle om min nye ungdom? Hmm...

Erlend sa...

Silje fredag, 11. november 2005 20:39:33+0100
Mmm, likte språktonen og refleksjonen her. Sukkeret i grøten var selvsagt planene om å studere litt.vit. Man lærer meget om livet fra lesesalen her. Helt sant. Tror du ville kle litteraturvitenskapen og omvendt. Et godt, tankefullt sted å være.

Erlend sa...

thale lørdag, 12. november 2005 04:38:22+0100
Ha! Jeg har faktisk lest en av bøkene i margen din :D (Nå kan du jo gjette hvilken)

Erlend sa...

Erlend lørdag, 12. november 2005 23:05:57+0100
Tja, kanskje det er den av Umberto Eco? Resten er jo steindøde hvite menn...;-)

Erlend sa...

thale søndag, 13. november 2005 06:22:55+0100
Great Expectations, faktisk. Den store leselysten min forsvant et sted på ungdomsskolen, så jeg er ganske stolt over at jeg rakk å få med den (på engelsk!)

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 15. november 2005 03:03:01+0100
Hvordan kan leselyst «forsvinne»? Moi ne pas comprendre.

Legg inn en kommentar