mandag 14. november 2005

These fragments I have shored against my ruins

Jeg viste en gruppe indere rundt i byen, noe som var en interessant øvelse i praktisk kulturutveksling, der jeg etter beste evne forsøkte å formidle litt om katedralen, særlig da statuene på vestfronten og det jeg visste om kristendom og norsk kultur. Som motytelse fikk jeg en rask innføring i hinduisme og Shivas og Vishnus roller som henholdsvis «ødeleggeren» og «bevareren».

Jeg var rimelig fornøyd med meg selv om over å ha kunnet bringe videre noe om de religiøse aspektene av kirkebygget, men jeg følte meg underlig skamfull, til tross for at jeg ikke siden var atten har vært særlig opptatt av Dostojevskijs ideer om Europas åndelige tomhet, over ikke å klare å være å være en mer entusiastisk representant for det åndelige i europeiske kultur overfor andre mennesker som åpenbart hadde religionen som en viktig del av sine liv.

Verre ble det da vi begynte å snakke om ekteskap, og de fortalte om arrangerte giftemål, som later til å være den gjeldende norm i India. At foreldrene hadde funnet eller skulle finne en livsledsager til dem, var en selvfølge. De fortalte med smil og latter om alt som inngikk som en del av den totale vurderingen: fødselsdager, jærtegn og horskop, for ikke å snakke om at de to utvalgte, og ikke minst deres respektive mødre, måtte si ja.

Fordelen, mente de, var at man gikk inn i ekteskapet med færre forventninger enn om man baserte det på romantiske forestillinger om «den rette». Og, hvis jenta var pen og i tillegg en god kokk, var det bare en ekstra bonus, som en av dem sa.

Kanskje burde jeg ha sagt til meg selv at de bare var ute etter å forsvare sitt eget land og sine egne skikker og seder, men de virket som om de dog hadde en viss ironisk distanse til en del av tradisjonenes ytre sider, noe som, med tillegg av det faktum at det dreide seg om høyt utdannede, oppegående mennesker, gjorde dem mer troverdige.

Jeg følte meg litt fattig der jeg satt, som en lurvete og lite velstelt utsending fra det nihilistiske Europa, fylt av tvil og uten faste holdepunkter i min egen kultur, men også som én som gjennom sin personlige historie, både som voksen og som barn, kunne bære vitnesbyrd om at ekteskapet slik det praktiseres i vest, ikke alltid er en suksess.

Som vanlig ligger det et snev av individualpsykologi bak dette, nemlig min tendens til å projisere egen usikkerhet inn i visse situasjoner, men jeg følte meg også kallet på til å fremføre tvilens og intethetens sak i møte med tryggheten og tradisjonen - en strid jeg er ikke er væpnet for å ta.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar