mandag 12. desember 2005

Fourmillante cité, cité pleine de rêves

Også denne gangen brukte jeg tiden til å drive rundt i Paris' gater, fra bokhandel til bokhandel.

Enkelte ettermiddager tilbrakte jeg i de fem etasjene til Gibert Joseph, der jeg snuste rundt i romanene, så etter pocket-utgaver av latinske klassikere i Collection Budé eller kastet et litt lengtende blikk etter de (for det meste) engelskspråklige bøkene i matematikkseksjonen.

Andre dager la jeg ut på langmarsj, over Passerelle Solférino, gjennom Jardin des Tuileries og til rue de Rivoli med W.H. Smith og ikke minst Galignani (hvis bokmerker jeg stadig har beholdt fra innkjøpene for femten år siden). I retning Saint-Sulpice ventet La Procure med sitt rikholdige utvalg av teologisk litteratur, samt den forholdvis nyrenoverte Fnac på Montparnasse.

Omgitt av Sorbonne og middelaldermuseet Cluny lå Librairie Compagnie,
en bokhandel med bøker og delikat interiør, der jeg kunne lytte til betjeningens ivrige forsøk på å besvare kundenes spørsmål om ulike obskure verker de ønsket å skaffe seg.

Slik kunne jeg fortsatt å rame opp bokhandler, store og små, noen åpne til langt på natt, noen søndagsåpne, noen spesialisert i okkulte vitenskaper, filosofi, antikvariske bøker, moderne bøker, Jules Verne eller matematikk, i bøker på kinesisk, tysk, engelsk og formodentlig alle andre språk som snakkes i det Babels tårn som Paris er.

Hva var så fangsten? Jeg prøvde som vanlig å fylle noen av hullene i samlingen, som f.eks. J.K. Huysmans, som etter ryktene er dekadensens store sanger fra slutten av 1800-tallet; noen bøker av Jules Verne, som er god underholdning, selv om Les Enfants du Capitaine Grant må sies å være både knusktørr og en smule rasistisk. Heldigvis kan man ta en Barthes og hoppe over de naturvitenskapelige og geografiske utlegningene.

Jeg fant også noen bøker av Robert Pinget, en sveitsisk forfatter som er en av de mindre kjente representantene for den såkalte Nouveau Roman (nyromanen), en retning i fransk femtitallslitteratur preget av tidvis interessante formeksperimenter. Pingets mest kjente roman er l'Inquisitoire («Forhøret»), der historien om et slott og dets beboere fortelles gjennom utspørringen av den meget uvillige og lettere døve altmuligmannen (åpningsreplikken er «Ja eller nei svar»). Over bokens hundrevis av sider trer så det merkelige livet til slotsherrene frem - en ganske snedig effekt.

Slik kan jeg fortsette å gå gjennom litteraturens irrganger og Paris' gater, gjennom mine egne erindringer om studietiden, om bøker jeg har kjøpt og bøker jeg har lest, om gater jeg har gått i og bokhandler jeg har støtt på, i en verden der alt til slutt forenes: liv og litteratur.

5 kommentarer:

Erlend sa...

VK tirsdag, 13. desember 2005 20:41:00+0100
Mmm. Nå må jeg visst komme meg hjemover, kjenner jeg. Takk for påminnelsen.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 13. desember 2005 23:13:36+0100
Selv burde jeg vel flytte tilbake. Men da ville jeg antakelig sitte i Frankrike og forfatte nostalgiske bloggpostinger om Trondheim på fransk... ;-)

Erlend sa...

Gudrun tirsdag, 13. desember 2005 23:58:37+0100
Takk! Nå har jeg planen klar for morgendagen:)

Erlend sa...

Erlend onsdag, 14. desember 2005 00:56:30+0100
God rundtur! :-)

Erlend sa...

Ine lørdag, 24. desember 2005 17:45:52+0100
Ønsker deg en strålende jul og et champagnefylt nyttår.

Legg inn en kommentar