torsdag 19. januar 2006

Don't solicit for your sister, that's not nice

Siden jeg alltid går til den samme frisørsalongen, har jeg over årene blitt beæret med noe man kunne kalle en fast frisør. Spillet består i at når jeg ringer for å bestille time, blir jeg spurt om hvem jeg «vanligvis går til». Deretter svarer jeg at «ja, sist var det H.», og så blir det H. neste gang også.

H. er en ung asiatisk kvinne av ubestemmelig alder (som alle asiatiske kvinner). Hun kunne godt vært 15, men siden hun er godt gift, regner jeg med at hun er noe eldre. Til tross for at hun etter eget utsagn har bodd i Norge siden hun var ganske liten, snakker hun ikke spesielt godt norsk, men som frisør er det kanskje ikke behov for større vokabular enn det som trengs for å småprate med kundene.

Etterhvert har hun funnet en ganske fortrolig og hyggelig tone overfor meg, der hun spør og graver om hvordan jeg har hatt det siden sist, hvilke ferieplaner jeg har og ikke minst om jeg har planer om å gifte meg.

H. later nemlig til å mene at det er noe nær en skandale at jeg ikke er gift. «Alle bør gifte seg, Erlend,» sa hun en gang. «Det er bra å ha noen å krangle med.» Vi lo litt av dette, og etterpå har hun pleid å sjekke min ekteskapelige status ved de fleste korsveier. «Har du ikke giftet deg ennå, Erlend?»

Sist jeg var innom, mente hun tydeligvis at nå fikk det være måte på sendrektighet, og slo frempå om at hun hadde en venninne i hjemlandet som var både kjekk, pen og velutdannet, og som ville være en utmerket kandidat. Som den tilknappede nordmann jeg dog er, prøvde jeg å ro meg unna ved å si at man i en alder av 42 antakelig er for gammel til å la seg smi i hymens lenker. At jeg ikke var en ungsau, gjorde henne først litt betuttet, men hun parerte deretter elegant ved å si at jeg så veldig ung ut, og at større aldersforskjeller var observert, uten at det hadde vært til hinder.

Nåja, jeg kom meg ut av salongen uten å ha gått videre inn på tilbudet. Ikke at det fristet meg - selv om jeg i utgangspunktet ikke inntar en avvisende holdning til «ektefelleimport» (folk møtes jo på de rareste måter og finner sammen ut i fra de snåleste motiver), er det noe i ideen jeg ikke helt klarer å svelge for min egen del. Så får heller H. synes at jeg er en ugift raring.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar