mandag 30. januar 2006

Nothing 'gainst Time's scythe can make defence

Tiden går, men jeg liker ikke å bli minnet på det.

Selvsagt setter jeg i bunn og grunn pris på at venner sender meg brev med bilder av sine barn, og selvsagt er jeg glad på foreldrenes vegne for at de har velskapte sønner og døtre som ser ut til å ha det bra. Men det gir meg likevel et lite stikk i hjertet, siden fotografiene slår fast at barna er blitt større, og at tiden dermed umerkelig har sneket seg fremover.

Jeg merker det også på andre måter. Den eldre generasjon har nå gått av for aldersgrensen og nyter formodentlig sitt otium mens de mottar pensjonen, eller «apanasje» betalt av de yrkesaktive, som en av dem kaller det. Dermed antyder han også en sannhet jeg selv har følt, nemlig at jeg har tatt over - nå er det ikke lenger de eldre som er de ansvarlige samfunnsdeltakerene, det er faktisk jeg. Men den som er herre i eget hus, er også hjemme alene, som det heter, og byrden med å stå oppreist der ute kan ikke deles.

Noen av de eldre pådrar seg forskjellige lidelser, de fleste ikke spesielt alvorlige, men det dreier seg likevel om plager som antyder en tiltagende skrøpelighet og at legevitenskapen er kallet på for å kurere de fysiske utslagene av økende alder.

Men til syvende og sist føler jeg at tiden stiller meg noen spørsmål, akkurat som Obstfelders speil. Den vil vite om jeg kan la mine eldre slektninger sovne inn uten at de har en forsikring om at deres ætt vil føres videre, og om jeg selv kan forberede meg på å dø med følelsen av fullendt gjerning på jorden.

5 kommentarer:

Erlend sa...

grubleline tirsdag, 31. januar 2006 16:11:11+0100
M-hm, skjønne hva du mener. Jeg kjenner også på at tiden går - raskt.
Kanskje vi skulle gifte oss, og bli ferdig med det ..??
Hehe :-)

En annen ting; jeg skjønner ikke helt det der med at venner sender bilder av ungene sine til hver jul. Er jo koselig og sånn, men nå har jeg en skuff full med bilder av unger, som jeg ikke ser så veldig ofte.....
Lurer på om jeg skal begynne å sende bilder av katten min? :-)

Erlend sa...

VK tirsdag, 31. januar 2006 18:02:12+0100
Fullendt gjerning. Usedvanlig tunge ord, det der.

Dersom fullbyrdelsen utelukkende er av biologisk karakter, kan man kanskje sies å ha følelsen av fullendt gjerning idet avkommet ligger foran en som en fysisk uomtvistelighet. Men de av oss som alt har opplevd dette, vet at fullbyrdelsen fremdeles ligger foran oss.

En dag holdt min svigerfar rundt sin datter og sa: "Du klarer deg, du - jeg bekymrer meg ikke mer for deg". Det tror jeg er det nærmeste jeg har sett noen befinne seg den fullendte gjerningen.

Men det er noe med dette å forsikre foreldrene om at genene går videre. Det er definitivt noe der, selv om jeg nok ikke tror det er her vi finner den fullendte gjerningen.

For opplevelsen av farskap fremstår absolutt som en begynnelse, langt snarere enn en fullbyrdelse.

Erlend sa...

Erlend onsdag, 01. februar 2006 00:20:47+0100
Grubeline: antakelig ingen dum idé, bør jeg gå på Dressmann ;-) og kjøpe slips til anledningen?

Varog, jeg forstår godt at du som far ikke mener oppgaven er fullført bare avkommet er ankommet!

Om jeg skal gi meg inn på en liten explication du texte, så undret jeg meg over om jeg selv ville anse mitt liv som fullbrakt dersom jeg (forhåpentligvis i en fjern fremtid) avled uten at det var noen etter meg. Jeg sitter dessuten med en følelse av at jeg snyter foreldregenerasjonen (min) for noe, nemlig barnebarn...

Men, slik blir det vel når man bruker tiden på å skrive melankolske innlegg på sin egen blogg i stedet for å tråle byens sjekkesteder.

Erlend sa...

Danielle torsdag, 02. februar 2006 05:14:52+0100
Jeg har en stund nå hatt planer om å kommentere et av innleggene dine, hvorfor vet jeg ikke, men jeg finner aldri noe konkret å si. Jeg kunne skrevet langt om tiden og hvor ubehagelig det kan være å tenke på den, men jeg lar vær. Så nå sier jeg bare "Hei".

Erlend sa...

Erlend fredag, 03. februar 2006 04:04:34+0100
Vel, hei på deg også. ;-) Beklager at jeg gjør deg stum...

Legg inn en kommentar