mandag 27. februar 2006

'Beautified' is a vile phrase

En kvinne - jeg tviler på at en mann ville gitt uttrykk for det samme - sa en gang til meg at hun ikke likte å være hjemme hos meg, fordi hun syntes det var så stygt der.

I en viss forstand kan jeg ha forståelse for hennes standpunkt, siden jeg selv er opptatt av det estetiske, men nettopp derfor blir det litt vanskelig å bære at mitt hjem skulle drive en annen på flukt fordi det så til de grader sjokkerte hennes følsomhet.

Denne hendelsen ligger nå, som de fleste andre, noen år tilbake. I tiden etterpå har jeg, slik jeg vanligvis gjør, prøvd å bøte på problemet, til glede for noen som er borte; kanskje er det i den hensikt å bevise for meg selv at jeg var bra nok, bare jeg fikk litt tid på meg. At det så ikke lenger er noen der til å motta beskjeden, får så være.

Kan hende det hele grunner i at jeg har en spesiell estetikk? Jeg er minimalistisk (men det har jo vært på moten), og jeg misliker det overfylte og barokke. Dessuten retter min smak seg mot bestemte ting, som ord, litterære tekster, bøker (som noen ganger kjøpes påny i vakrere utgaver mens min samvittighet lettes ved at de gamle eksemplarene gis bort), kvinneansikter, filmplakater og tebokser. Å kle meg pent i egne og andres øyne har jeg derimot aldri klart, i alle fall om jeg skal dømme etter de velmente tilbud jeg får om å «bli med meg» i klesforretninger.

Men, smaken er ikke objektiv, slik de gamle romere allerede påpekte: de gustibus non est disputandum. Så kanskje problemet snarere bunner i en manglende tro på egen autoritet, ut i fra den erkjenenlse at estetiske synspunkter bare kan hevdes i kraft av egen personlighet.

3 kommentarer:

Erlend sa...

VK tirsdag, 28. februar 2006 18:49:48+0100
De fremstår mer og mer som en besnærende romanfigur, og det er nesten så en kaffekopp i forlengelsen av denne erkjennelsen bryter ut av den omsluttende netthinnen min.

Nå vil fremtiden avsløre at det nok en gang aldri finnes tid til virkeliggjøring av denne typen gode intensjoner - altså ideen om å spandere en mørk kaffetår - såpass godt kjenner jeg tross alt denne besvergede fremtiden, fanden ta!

Men en roman, altså. De fremtrer som venter det alltid en ny side like under pekefingeren på meg, og jeg formelig kjenner den tørre lukten av tykt bokpapir når jeg leser Dem på dette nettstedet.

Si vous étiez poète, dit-il en le vouvoyant subitement, vous sentiriez ce qu'il y a d'extraordinaire dans notre rencontre ("La mort dans l'âme", Sartre).

Erlend sa...

Erlend onsdag, 01. mars 2006 03:12:37+0100
Je ne vois qu'une seule chose qui s'oppose à ce que le désir que vous exprimez ne soit exaucé: c'est la géographie (moi habitant Trondheim et vous Oslo). Entre-temps, vous pourrez sans doute prendre des renseignements auprès d'Ine (que vous connaissez peut-être) qui m'a rencontré après avoir lu mon «blog» et qui saura sans doute confirmer que je suis moins profond que je n'y parais...

Merci pour vos commentaires chaleureux; cela me donne le courage de continuer à écrire. :-)

Edited By Siteowner

Erlend sa...

PKW onsdag, 01. mars 2006 20:22:30+0100
Nå tør jeg ikke be om et foto, men det er klart man blir nysgjerrig.. En helt annen ting er at jeg kjenner meg litt igjen i dette. Jeg hadde nemlig en gang en venninne, jeg også, og ble også ubehagelig overrasket, for ikke å si såret, ved et par lignende kommentarer. Men hun er borte nå, og det betyr ikke lenger noe. Min kone og jeg har fått et hjem som ihvertfall ikke skremmer noen bort, selv om hun også lar meg ha akkurat litt for få bøker fremme, ihvertfall i det hun regner som representasjonsdelen av bygget.

Forresten kan jeg godt slutte meg til VK, spennende blog!

Legg inn en kommentar