lørdag 15. april 2006

Les mains dans les mains, restons face à face

Min morfar pleide å håndhilse på min bror og meg. Han var en streng gammel herre og insisterte på dette ritualet hver gang vi møttes. Som den eldste og i tillegg den kvikkeste når det gjaldt å oppfatte hva som var sosialt hensiktsmessig, hadde jeg ikke noen problemer med å huske dette fra gang til gang, mens min bror var litt mer vimsete og måtte ofte minnes på hva den eldre herren forventet av oppførsel fra den yngre generasjon.

Jeg vet ikke om det er her det kommer fra, men jeg har i hvert fall alltid likt å håndhilse på folk, og jeg gjør det nok mer enn andre. Min bror og jeg utveksler håndtrykk hver gang vi møtes, og hver gang vi skilles, antakelig til minne om morfars vane.

En ytterligere konsekvens av morfars håndhilsing er at jeg merker meg hvordan andre menneskers håndtrykk er, og spesielt om det er slapt, og om jeg føler at jeg nettopp har stiftet bekjentskap med en karaktersvak fiskepudding. Til tider har jeg tenkt at skolen burde kjenne sin besøkelsestid og lære elevene hvordan skikkelige håndtrykk skal være, kanskje som en del av gymnastikktimene.

Frankrike er selvsagt et eldorado for håndhilsere. Nordmenn håndhilser jo som bekjent bare når de møter noen for første gang, eller møter vedkommende igjen etter et lengre opphold. Franskmenn håndhilser derimot hver gang de møter noen igjen, som kolleger på jobben om morgenen eller venner man møter på sin fritid. Også yngre mennesker håndhilser - det er ikke uvanlig å se en person slutte seg til en gruppe på en café og starte med gå runden med hilsing rundt bordet.

En ting som fascinerte oss studenter fra det høye nord, var å observere to franskmenn som møtte hverandre på gaten og håndhilste mens de utvekslet de sedvanlige «Bonjour, Yves, ça va? Oui, ça va, et toi? Ça va bien, oui.», det hele uten å stoppe.

En fransk vane jeg imidlertid ikke helt har klart å venne meg til, er la bise. For de uinvidde er dette kyssingen på hvert kinn som er hilserituale mellom menn og kvinner og mellom kvinner og kvinner. Å kalle det kyssing er forøvrig litt misvisende - etter det jeg har forstått, skal man legge kinnet inntil den andres kinn og deretter kysse ut i luften, gjerne med en høylytt smaskelyd.

Antall bises som er passende, er noe jeg aldri har lært meg. Enkelte nøyer seg med to, andre tar den helt ut og kjører med fire, mens rykter jeg har hørt sier at en - eventuelt tre - kan være usedvanlig chic. Ubekreftede kommentarer kan også tyde på at antallet avhenger av hvor i Frankrike du befinner deg, i tillegg til at menn kan begynne å nusse på menn i Syd-Frankrike. Det gjelder nok å holde seg i Paris hvis man skal være sikker.

Selv prøver jeg å gjennomføre la bise når det forventes av meg, men jeg må innrømme at ritualet vekker opp min indre amerikaner, og jeg begynner å føle at mitt personlige rom blir invadert.

5 kommentarer:

Erlend sa...

grubleline tirsdag, 18. april 2006 19:26:47+0100
Jeg er glad vi ikke har den kyssevanen i Norge. Jeg vet om flere jeg ikke ville likt å få klistra opp etter kinnet mitt!
Men dette med å hilse skikkelig er noe jeg savner her. En lærerinne jeg hadde på barneskolen (ja, lærerinne - hun var det) snakket ofte med oss om det, og vi trente av og til på håndtrykk. Men jeg er likevel ennå usikker ~ jeg vil for alt i verden ikke levere fra meg et slapt håndtrykk, så jeg har av og til en følelse av at jeg trykker til litt for hardt :-)
En staselig eldre herre som alle kjente på det lille stedet jeg vokste opp, pleide alltid å hilse ved å ta av seg hatten (ja, han gikk med en sånn gammeldags herrehatt) og nikke og si God Dag. Alle han møtte, hilste han på på denne måten. Selv oss småjenter. Vi syntes det var litt rart, men veldig fint og hyggelig. Vi følte oss sett og respektert.
Jeg er nok som de fleste nordmenn, og tar folk i hånden når jeg hilser på dem første gang og når jeg ikke har sett dem på lenge. Ellers blir det mer eller mindre tafatte hilsener, der blikk og smil utgjør hjerteligheten.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 18. april 2006 21:04:56+0100
I følge en kvinnelig bekjent på Maison de Norvège var det eldre franske menn som sørget for å «bomme» når de skulle kysse henne på kinnet. ;-)

Jeg har også fått mer sans for formell høflighet etterhvert. Det bidrar til bedre stemning.

Erlend sa...

PKW tirsdag, 02. mai 2006 19:27:10+0100
Nøyaktige regler for antall har ikke jeg heller helt klart å gripe. Men i forgårs så jeg det kommentert i TV-utgaven av A Year in Provence, forøvrig riktig underholdende men nokså langt fra det boklige forelegget og mest egnet som underholdende og sjarmerende tidtrøyte. Akkurat det gjelder vel boken også, men Peter Mayle har vært veldig, veldig morsom og inspirende andre steder - en litt yngre PKW noterte seg flere av gullkornene i hans innledning til 1997-utgaven av GQ's The Good Life issue og brukte dem ivrig i konversasjon.

ohlalacestlavie sa...

Amen... Jeg er forøvrig også opptatt av faste håndtrykk, men kvier meg hver gang jeg skal i banken i møte med bankmannen vår - han trykker hånden min så hardt at det gjør skikkelig vondt! Kanskje jeg skal kline til med noen smask i fire runder i stedet for ;)

Erlend sa...

Har aldri prøvd å kysse franske bankfunksjonærer - det høres ut som en farlig ting å gjøre.

Legg inn en kommentar