søndag 9. april 2006

Sei ohne Sorge, du verlorener Sohn, ich werde dir keine Schande machen

Man sitter alltid igjen med noe etter at alt er over, selv om det kanskje ikke er akkurat det man forventet fra starten.

R. kom fra en tildels høyborgerlig akademikerfamilie, der klassisk musikk var en vesentlig del av livet. Selv hadde jeg aldri vært særlig musikkinteressert og manglet dermed en vesentlig mengde kulturell kapital, men jeg lot meg villig påvirke til å bli med henne på symfonikonsertene hver torsdag i Frimurerlosjen. I ettertid ser jeg at hun antakelig må ha følt seg som om hun dro med seg en analfabet i en bokhandel: Ikke kjente jeg verkene, ei heller standardritualene på klassiske konserter, og antakelig var det nokså åpenbart at jeg kjedet meg.

Selv minnes jeg stadig noen forsmedelige øyeblikk: den første konserten jeg led meg gjennom, med Brahms (klaverkonsert nr. 2 i B-dur opus 83 for de innvidde) spilt av en fet og skallete pianist; mitt ubetenksomme spørsmål «hvor mange satser er det?» under en kammerkonsert; for ikke å snakke om den gangen jeg ventet på henne utenfor katedralen mens hun ventet inne ved bilettkontrollen, slik at vi endte opp under høyalteret og ikke fremme ved rosevinduet under fremføringen av Bachs Juleoriatorium. Gitt akustikken i vår nasjonalhelligdom, kan man tenke seg at hennes humør ikke akkurat steg på veien mot Herscher des Himmels, erhöre das Lallen.

Ikke desto mindre fikk jeg etterhvert sans for musikken, og gleden over den er der stadig, selv om R. og jeg forlengst har gått våre skilte veier.

Andre eksempler finnes også - kan hende dro jeg til Frankrike for posthumt å ta innersvingen på R., siden hun var bedre i fransk enn meg på gymnaset? Språket lærte jeg så av M., som med sitt bokpregede talemål, kjemisk fri for le français familier, var en utmerket læremester for en utlending. Nok en gang ble kontakten borte, mens interessen for fransk kultur og språk varer ved.

Hva U. ville si til at jeg i dag har stuemøbler fra hennes foretrukne svenske møbeldesigner, vet jeg ikke, men antakelig ville hun kalt meg «en liten svamp», slik hun gjorde en gang for å antyde at jeg plukket opp andres ideer for ofte.

Slik kunne jeg fortsette å føye til på listen over stjålne, eller kanskje snarere lånte ideer og interesser. Og om jeg skal gjøre krav på noen form for originalitet, må den antakelig ligge i at kombinasjonen har noe særegent over seg, uten at jeg innerst inne kan si at det er så mye å bringe til torgs.

10 kommentarer:

Erlend sa...

PKW søndag, 09. april 2006 21:24:05+0100
Jeg synes det er mye snakk om kvinner her i vinter. Og jeg liker det!

Erlend sa...

Erlend søndag, 09. april 2006 21:47:39+0100
Uffda, er jeg i ferd å bli en monoman gammel griskaill?

Jeg kjøper meg en katt og begynner å blogge om den. ;-)

Erlend sa...

PKW mandag, 10. april 2006 02:56:44+0100
Griskaill, nei. Nei, nei. Tvertimot. Det var egentlig min hensikt å skrive mye mer om kvinner man har mistet på forskjellige måter og nettopp hvordan man lever videre med de sporene de har etterlatt, men jeg ble avbrutt av at hun som ble min kone trengte hjelp på kjøkkenet. Ja, så mistet jeg litt av stemningen da.

Erlend sa...

PKW mandag, 10. april 2006 03:22:27+0100
En ting til som jeg ikke fikk gjort isted - å møte dine inspirerende 7 siste-lister:

BØKER:

Adam Nicolson: Sea Room, som jeg tok frem fordi Hekkingen minnet meg litt om The Shiants

Kjell Fjørtoft: Min øy i havet, for jeg har lyst til å kjøpe Hekkingen.

Aristoteles: Retorikk, Tormod Eides oversettelse

Wolfgang Burger: Heidelberger Lügen, underholdende Regionalkrimi

Brian Boyd: Vladimir Nabokov - The American Years

Brian Boyd: Vladimir Nabokov - The Russian Years

Bernhard Schlink: Die Heimkehr



FILMER:

Goodbye, Lenin

Los lunes al sol

The Watcher

Malena

Le Château de ma mère
Marcel Pagnol-filmene er ganske fine

La gloire de mon père

84 Charing Cross Rd.

Erlend sa...

Erlend mandag, 10. april 2006 15:44:42+0100
Det er antakelig langt mer konstruktivt å hjelpe sin kone enn å sitte og gruble over fortidens små viderverdigheter.

Aristoteles' Retorikk ligger på leselisten her også. Så var det bare å finne tid, da.

Er denne øya virkelig til salgs? Jeg syntes jeg så noe om det i en avis her en dag.

Erlend sa...

PKW mandag, 10. april 2006 18:58:31+0100
Den er til salgs, ja:

http://www.notar.no/Buy/showobject.aspx?id=5d11ae68-08a8-4a9c-8eed-65ef4c154eae&nr=1

http://www.dn.no/eiendom/article756294.ece

http://pub.tv2.no/nettavisen/na24/naeringsliv/article603278.ece

http://forbruker.no/bolig/article1268912.ece

Erlend sa...

Erlend mandag, 10. april 2006 22:40:14+0100
2,9 millioner er jo ikke mer enn det man må spytte ut med for en ikke spesielt hipp enebolig her i Trondheim. Og omgivelsene var storslåtte, det kan man trygt si.

Erlend sa...

PKW tirsdag, 11. april 2006 04:08:12+0100
Prisantydningen er akseptabel og ja, det er et veldig fristende sted, men værhardt og knapt beboelig på vinteren. Jeg funderte på å kjøpe stedet sammen med en kamerat som er stemt på noenlunde samme måte, men falt ned på at det ligger litt for langt fra Sørlandet. Dessuten har vi et vakkert og relativt isolert sommersted på øy her nede allerede. Inntil videre får det være nok med noen sommeruker der i år også. Og sommerfugljakt på vakre øyer i skjærgården - det gleder vi oss veldig til nå, min datter på fire og jeg. Jeg tror forresten det er lite sommerfugler på Hekkingen.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 11. april 2006 13:42:23+0100
Aha, så du har mer enn et litterært tilknytningspunkt til Nabokov? ;-)

Erlend sa...

PKW tirsdag, 11. april 2006 14:27:19+0100
Jeg vil vel heller si at Nabokov er et litterært tilknytningpunkt til sommerfugljakt.

Legg inn en kommentar