fredag 19. mai 2006

Comme de longs échos qui de loin se confondent

En fascinerende sideeffekt av å ha lest mye er at man etterhvert innser at litteratur i seg selv handler om litteratur: Verker forholder seg til allerede skrevne verker, det kan være som kommentarer, direkte eller indirekte sitater, imitasjon eller parodi.

Lærde verker er skrevet om dette fenomenet, blant feinschmeckere kalt intertekstualitet, et begrep oppfunnet av den bulgarsk-franske teoretikeren Julia Kristeva. Som en halvstudert røver skal jeg ikke våge meg inn på vidløftige utredninger, men bare nevne noen artige observasjoner og eksempler jeg har kommet over i min egen lesing, blant annet i verker som ofte ikke anses som å være høylitterære.

Siden jeg har en rimelig god hukommelse når det gjelder tekst, er jeg nemlig ofte i stand til å gjenkjenne sitater eller henvisninger når de dukker opp.

Sitater kan jo være så mangt. Noen ganger står de i form av en direkte referanse (slike sitater er oftest ikke særlig spennende). Morsommere blir det når det er klart at det dreier seg om et sitat, men hvor forfatteren ikke er angitt.

Et lite, men enkelt eksempel er navnet på katten til altmuligmannen på Hogwarts (skolen til Harry Potter), Mrs. Norris. Navnet er hentet fra en av Jane Austens mest ufordragelige skikkelser, tanten til hovedpersonen Fanny Price i Mansfield Park.

Det hender at sitatene er skjult, og at en bare kommer over sammenhengen rent tilfeldig. Ta følgende utsnitt fra T.S. Eliots Macavity: The Mystery Cat:
And they say that all the Cats whose wicked deeds are widely known
(I might mention Mungojerrie, I might mention Griddlebone)
Are nothing more than agents for the Cat who all the time
Just controls their operations. The Napoleon of Crime!
Dette kan så sammenliknes med følgende fra Conan Doyles The Final Problem (en av historiene om Sherlock Holmes):
'He is the Napoleon of crime, Watson.'
«He» i denne sammenheng er Holmes' dødsfiende Professor Moriarty. Når dette først er klart, vil den observante leser se diverse andre paralleller mellom teksten til Eliot og Sherlock Holmes.

I Eliots mest kjente dikt, The Waste Land, spiller fragmenter av tidligere litterære verker en stor rolle som kunstnerisk virkemiddel. Siden forleggeren fant diktet en vanskelig tilgjengelig, ble Eliot etter sigende tvunget til å utstyret diktet med omfattende fotnoter (som i dag må betraktes som en del av teksten).

I Ibsens Peer Gynt finner vi en indirekte bibelreferanse i scenen kalt «Åses død», der Peer «kjører» sin døende mor til himmelen:
Åse. Kære Peer, du kjører vel ret? Peer Gynt. (Smækker igjen) Her er brede vejen.
Uheldigvis heter det i Matt 7,13: «For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen.»

Noen ganger det mer komplisert, som i Raymond Chandlers The Long Goodbye:
"What's your name?" - "Marlowe." [...] Her voice throbbed with emotion, saying:
"Was this the face that launch'd a thousand ships
And burnt the topless towers of Ilium?
Sweet Helen, make me immortal with a kiss."
Hovedpersonens navn er Marlowe - og sitatet er fra Christopher Marlowes Doctor Faustus. Her er det i det minste klart, gitt kontektsten fra 40-tallets California, at det dreier seg om et sitat . Men Marlowes tekst er igjen en referanse - til de greske legendene om borføringen av den skjønne Helena og den påfølgende Trojanerkrigen («Illium» er et annet navn på byen Troja). Og så kan man igjen spørre seg om det er en sammenheng mellom trekanten Menelaos-Helena-Paris fra antikken og forholdet mellom Roger Wade, Eileen Wade og Philip Marlowe i Chandlers roman.

Et tilsynelatende ytterliggående eksempel på dette litterære lånefenomenet er tilfellene der et verk skrives på nytt, som når Racine behandler samme tema som Sofokles i Iphigénie. Amphitryon, opprinnelig skrevet av Plautus etter greske forbilder, er senere blitt gjenskapt av Molière, Dryden og Kleist; da Jean Giraudoux skrev sin versjon, kalte han den Amphitryon 38, som en antydning om at han hadde hatt 37 forgjengere.

Mer avanserte eksempler på intertekstualitet finnes i verker der elementer i tidligere litteratur tas inn som en del av handlingen eller strukturen i den nye teksten. Den franske forfatteren Michel Butors roman L'Emploi du temps (Tidsfordrivet, eventuelt Timeplanen) forteller om den unge franskmannen Jacques Revel som kommer til den imaginære engelske byen Bleston, der han skal være i ett år. Byen betraktes i romanen som en labyrint, og ovenpå Revels historie legges legenden om Theseus og Minotauren; i romanen gir en ung kvinne Revel et kart for at han skal finne frem i Bleston, slik Ariane utstyrte Theseus med en tråd slik at han kom seg gjennom labyrinten.

Slik kunne vi fortsette å vandre gjennom litteraturen, og etterhvert oppdage at den er en stor vev, der det ene verket siterer, gjentar, omskriver og svarer på forutgående verker, for så igjen å bli sitert, gjentatt, omskrevet og besvart av sine etterfølgere. Å oppdage litteratur blir dermed ikke bare å oppdage enkeltstående tekster, men også å få øye på båndene som vever dem sammen.

9 kommentarer:

Erlend sa...

PKW tirsdag, 23. mai 2006 03:01:54+0100
Helt klart. Er Raymond Chandler-bøkene morsomme? Jeg har lurt på å lese noen av dem en stund.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 23. mai 2006 16:16:03+0100
Chandlers bøker inneholder et visst element av dyster humor. Jeg er svært begeistret for romanene om Philip Marlowe - de står langt over annen krim jeg har lest (bortsett fra Hammett, selvsagt).

Erlend sa...

PKW onsdag, 24. mai 2006 01:47:59+0100
Men har du lest Bernhard Schlinks krimis om Gerhard Selb?

Erlend sa...

grubleline onsdag, 24. mai 2006 20:37:03+0100
Artig!

Erlend sa...

Erlend torsdag, 25. mai 2006 02:26:30+0100
PKW: Nei, jeg hadde ikke hørt om Prof. Dr. Schlink (han er nemlig en lærd herre, i følge Wikipedia).

Er han mulig å lese på tysk selv om man bare er på Hesse/Kafka-nivå?

Erlend sa...

PKW lørdag, 27. mai 2006 03:14:01+0100
Schlink er fin å lese. Jeg er ganske sikker på at du vil glede deg over den språklige finessen, det er noe med setningsstrukturene hans som jeg ofte synes er veldig elegant.

Siden du spør, vil jeg foreslå at du først smaker på novellene i Liebesfluchten. Ellers kan du forsåvidt godt gå rett på Selbs Justiz, Selbs Betrug og Selbs Mord - alle om den aldrende privatdetektiven Gerhard Selb med base i Mannheim og arbeidsfelt i hele Rhein-Neckar-triangelet og forsåvidt også enda videre. Selb strever litt med sin historie som nyutdannet jurist ved aktorembedet i nazi-tiden, men finner selskap i vakre kvinner og katten Turbo. - Men jeg bør vel ikke si stort mer enn at dette er en detektiv som nok godt kunne stilles i samme rekke som Maigret, Poirot og for den saks skyld Philip Marlowe. Dessuten er dette et av de litterært mest interessante eksemplene på tysk regional-krimi - for der er jo flere forfattere som benytter seg av kjente og kjære tyske byer og områder som kulisse, selv husker jeg på rappen at jeg har vært borte i Wolfgang Burger (med polizisten Gerlach i Karlsruhe (flytter senere til Heidelberg)), Carlo Schäfer (også i Heidelberg) samt et par mindre minneverdige bøker fra andre områder - vel, kanskje jeg bør trekke frem Rüdiger Offergeld som skriver om mord i kretsen rundt festspillene i Bayreuth i Kundry weint; OK, jeg har bodd en stund i BT selv og ville vel regnet med som wagnerianer hvis noen hadde spurt for 8-10 år siden, så jeg likte jo dette - men noe litterært høydepunkt er det ikke snakk om. Uansett er det kun Schlink jeg anbefaler. I vinter leste jeg den nyeste boken hans, Die Heimkehr, som er bygget rundt en høyt elsket hjemkomsthistorie som en eller annen greker skrev i sin tid, men jeg falt av en eller annen grunn ikke helt for den boken.

Forresten - dette holdt jeg på å glemme; du må selvsagt se på Der Vorleser også!

Erlend sa...

Erlend onsdag, 31. mai 2006 02:38:37+0100
Takk skal du ha, jeg antar at Schlink blir med i neste bestilling fra meg hos Amazon.de ;-)

Erlend sa...

strekker mandag, 26. juni 2006 16:21:08+0100
en veldig givende, om ikke hundre prosent vellykket (men de litt uperfekte bøkene er ofte de beste, syns nå jeg), roman som kretser rundt det samme temaet, er italo calvinos "hvis en reisende en vinternatt".

det er jo dette referansesystemet du skriver om her, som gjør det morsommere og morsommere å lese jo mer man leser! for ikke å si noe av det som gjør det morsomt å lese samme verk med noen års mellomrom, for så å se hva som åpner seg av nye muligheter. ofte lurer jeg på hvor mange av disse krysshenvisningene jeg egentlig får med meg, og hvor mange som får med seg de samme som meg, og hvilke henvisninger jeg aldri vil få vite noe om...

Erlend sa...

Erlend mandag, 26. juni 2006 21:48:03+0100
Jeg kjenner ikke noe til Calvino annet enn at han skulle ha hørt til Oulipo-kretsen der også Georges Perec og Raymond Queneau var med.

Krysshenvisninger man ikke får med seg, forblir døde og maktesløse, det er klart. Og den eneste «løsningen» er å lese mer. ;-)

Legg inn en kommentar