onsdag 21. juni 2006

When in the chronicle of wasted time

«Jeg skal på sammenkomst med klassen fra gymnaset,» sa L. her om dagen. «Hvordan har de gjort det i livet,» spurte jeg, «hvor mange av dem ble bankranere?» Nei, mente L., det var nå ikke så mange som hadde gjort en slik karrière, derimot var det en del som hadde blitt igjen på hjemstedet, noe han lot til å mene var litt synd.

Selv er jeg ikke særlig begeistret for denne typen sammenkomster. Nåja, egentlig har jeg ikke fått anledning til å mislike dem, siden det faktisk ikke har blitt arrangert noen gjenforeninger, til tross for at det etter mine ringe matematiske evner skulle ha vært 25 år siden jeg gikk ut ungdomsskolen. Men som vanlig klarer jeg å være skeptisk til (eventuelt grue meg til) ting som ennå ikke har skjedd.

En sjelden gang møter jeg igjen en gammel skolekamerat. Det begynner gjerne med at noen gledesstrålende spør om jeg kjenner dem igjen (noe jeg vanligvis ikke gjør), og jeg febrilsk må foreta hurtigarkeologi i hjernevinningene i et forsøk på å klistre et navn på ansiktet jeg ser foran meg. Hvordan de egentlig kjenner igjen meg, må nå fanden vite - litt forandrer man seg jo på 25 år. Så må jeg mobilisere mine konverserende evner, fortelle hva jeg har gjort siden sist (vanskelig, en del har jeg jo klart å fylle livet med siden 1983), hva jeg gjør (lett), og hvor mange barn jeg har (lett, men dog litt pinlig, særlig hvis vedkommende som spør, er på vei til å bli bestemor), og til slutt må jeg famlende prøve å uttrykke at det var morsomt å råkes, uten å bli heslig beleven eller fransk-urban.

Det hele grunner nok i at det å møte noen igjen som jeg ikke har sett på lang tid, i bunn og grunn har noen pinlig ved seg og dermed må puttes sammen med yoghurt og speil i sekken merket ubehagelig, må unngås. Jeg har kanskje dårlig samvittighet over at jeg ikke helt klarer å mobilisere interesse for personer jeg ikke har skjenket en tanke siden 1979. I bunn og grunn lurer jeg heller ikke så mye på hva som har skjedd dem, annet enn at jeg selvsagt ønsker dem alt vel, i alle fall i prinsippet. Her må jeg muligens gjøre et lite unntak for han i klassen på barneskolen som faktisk ble bankraner og profesjonell svindler, såfremt han da ikke har gjort opp sin gjeld til samfunnet.

Men innerst inne føler jeg at de ikke har noe med å tre ut av fortiden der jeg behendig nok har plassert dem, for så å tvinge meg til å møblere nåtiden med dem.

6 kommentarer:

Erlend sa...

aina torsdag, 22. juni 2006 06:05:23+0100
oi - så godt du fikk sagt det der om disse menneskene man møter igjen...! kjente meg selvsagt igjen!
Når det er sagt, så KAN likevel klassegjenforening bli morsomt: var med på 30-årsfest etter u-skolen for et par år siden, og på tross av at vi nesten ikke har NOE felles i nåtid, var det utrulig hvor mange morsomme historier som var gjemt, men ikke glemt, og som selvsagt kom opp til overflata i løpet av kvelden og ga minnene bein å gå på! Kan anbefales!

Erlend sa...

VK torsdag, 22. juni 2006 17:08:24+0100
Det er befriende å møte mennesker som har samme syn som en selv:

- Morn du, det var lenge siden sist! Skal vi bare la det være med det?

- Ja, la oss.

- Ciao!

Jeg har faktisk opplevd dette.

Jeg har også opplevd å bli bedt om å være hovedtaler på et tiårsjubileum for ungdomsskolen, hvilket overrasket meg stort. Jeg så straks for meg skandalen.

Dagen kom, middagen smakte og jeg fikk omsider ordet. Anledningen benyttet jeg til å belyse det absurde som lå i det å skulle betale flere hundre kroner for å møte en haug med mennesker jeg ikke hadde skjenket en tanke på ti år.

Jeg fortsatte med å presentere følgende, enkle tankerekke - og jeg parafraserer:

Det er sikkert mange grunner til at vi ikke har sett hverandre på disse ti årene, men under alle disse trivielle bortforklaringene finnes en aksimoatisk grunnmur: Jeg har ikke ønsket å snakke med dere. De få jeg likte den gangen, har jeg kontakt med den dag i dag. Jeg har ingen grunn til å tro at jeg vil like resten av dere i dag, like lite som det er grunn til å tro at dere vil like meg. Vi likte ikke hverandre da, og vi liker ikke hverandre nå - la oss ikke glemme det. Og nå har jeg altså betalt organisasjonskomiteen for å stå her, og dere har betalt for å høre meg si dette. Snedig!.

Jeg fortsatte videre i samme tralten, men tok også en tur innom skoleverkets forbedringspotensial (her fikk jeg hjelp av Bjørneboe) og lærernes rolle i sosialiseringsprosessen. Til slutt utbrakte jeg en skål for alle de av våre skolekamerater som av forskjellige årsaker ikke var til stede, med håp om at en og annen fremdeles var åndsnærværende nok til å fundere litt på hva dette fraværet kunne skyldes.

Massiv applaus. Trampeklapp, faktisk. Det skulle vise seg at det ikke var én kjeft som tok meg på alvor. Alt ble tatt som ironi og sarkasme.

Rettelse: En gammel klassevenninne kom bort til meg og takket meg på tomannshånd. Hun var heroinist, og takket visst på vegne av flere, mente hun.

Tre år senere ble jeg invitert til tiårsjubileum for avgangsklassen fra videregående skole.

Je ne suis pas allé.

Erlend sa...

En beundrerinne torsdag, 22. juni 2006 18:25:32+0100
Jeg vil bare få nevne hvor fantastisk bra jeg synes du skriver! Ordene kommer med en eleganse som er misunnelsesverdig. Jeg gleder meg til mer!

Erlend sa...

Erlend fredag, 23. juni 2006 03:10:57+0100
Det var da pussig at min vinkling på saken vakte såvidt mye gjenklang... Etter at jeg hadde skrevet innlegget, gikk jeg nemlig og lurte på om jeg hadde avslørt meg som en surpomp, misantrop og grinebitter ved ikke å sette pris på gamle skolevenner. :-)

VK: Jeg skjønner du var skuffet, der satte du alt inn på å forulempe kanaljene, og så får du tvert i mot jubel for overhøvlingen. Makan.

Beundrerinne: Takk! Men hvorfor er du hemmelig? ;-)

Erlend sa...

strekker onsdag, 28. juni 2006 17:27:22+0100
dette er jo helt hors sujet - men kan du anbefale noen fotturer i frankrike? jeg og en venn snakker om å gå en 7-10 dager neste år, og jeg vil gjerne få til frankrike. jeg tar gjerne imot tips til ferske vandrere :)
håper du har tid til å skrive en liten epost!

Erlend sa...

Erlend onsdag, 28. juni 2006 23:21:58+0100
Jeg elsker jo å skravle om Frankrike i alle mulige sammenhenger, så det burde være mulig å forfatte en liten epistel om ikke så lenge... :-)

Legg inn en kommentar