mandag 11. september 2006

London Bridge is falling down

En eller annen boulevardavis spør sine lesere (eller noen kjendiser, jeg husker ikke helt) hvor de var den 11. september 2001. Siden jeg ikke helt har bloggeinspirasjonen på topp som en følge av tre-dagers fjelltur med forkjølelse i tillegg, tenkte jeg å henge meg på bølgen.

Jeg befant meg i den sydfranske byen Montpellier, der jeg gikk nedover en gate mot jernbanestasjonen som jeg ut i fra kartet ser må være Boulevard du Jeu de Paume. I forbifarten kastet jeg et blikk inn i en TV-butikk, der det var bilder av skyskrapere i brann. Vanligvis er jeg nokså flegmatisk (eller sløv, om man vil), så jeg har et vagt minne om at jeg tenkte at det var en film de viste, men da tekstmeldingene fra Norge begynte å renne inn, skyndte jeg megtilbake til hotellet for å se hva de viste på fjernsyn, og ble sittende der resten av ettermiddagen mens jeg hørte på utallige franske pratmakere som tolket begivenhetene (han som uten tvil la skylden på PFLP, ble antakelig ikke invitert noe oftere).

Et par dager senere befant jeg meg i Avignon, der jeg leste Le Mondes reportasjer og spesielt sjefredaktøren Jean-Marie Colombanis artikkel «Nous sommes tous des Américains».

Det var interessant å observere fransk fjernsyns forsøk på å berolige befolkningen. Det gjorde seg blant annet gjeldende en frykt for at noe tilsvarende skulle skje i Frankrike, som f.eks. at noen skulle kjøre et fly inn i Eiffel-tårnet eller kanskje snarere Tour Montparnasse. På Dagsrevyen viste de da en sekvens som hadde til hensikt å fortelle folket at det franske luftvåpen var rede: Sekvensen viste piloter som ved lyden av sirenen hoppet ut av sengen (i full uniform) og løp ut til jagerflyet, klare til å ta av og skyte ned eventuelle passasjerfly med onde hensikter. Noen dager senere sa en luftvåpengeneral i Le Monde at bare ett land i verden (Israel) hadde hatt beredskap som tillot dem å parere slike angrep - der hadde pilotene sittet permanent i jagerflyet på rullebanen, med motoren på.

Franskmenn beskrives ofte som anti-amerikanske, men det var i de dager en utstrakt sympati med USA generelt og befolkningen i New York spesielt. At mye av disse følelsene har forsvunnet og blitt erstattet av skepsis, er det antakelig ikke grunn til å undre seg over, selv om det allmenne bildet av en amerikahatende befolkning etter min oppfatning ikke stemmer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar