torsdag 19. oktober 2006

Egne barn, andres unger

Jeg har ikke kommet til det punktet at jeg har skaffet meg egne barn. Dermed har det blitt slik at de eneste personer av den oppvoksende slekt som jeg omgås, er andres unger.

Over årene har de fleste av mine venner skaffet seg avkom. Begeistringen lot til å være størst da det første barnet dukket opp, mens de påfølgende ikke har blitt møtt med samme oppfordringer til å være med på fakkeltog og dans i gatene. Det har til og med gått så langt at de ikke har giddet å meddele nyheten om hverken graviditet eller fødsel til en stakkar før en hadde inntrykk av at poden var i skolepliktig alder.

Jeg ønsker selvsagt alle disse smårollingene alt vel, dog med det forbeholdet at jeg er deres foreldres venn, ikke deres lekekamerat.

Etterhvert har det imidlertid dukket opp et praktisk problem, nemlig at selskapelighet fra min side overfor disse barnefamiliene blir noe begrenset. Jeg tar selvsagt med glede imot invitasjoner fra foreldrene (riktignok ikke til ungenes bursdager, der hører jeg ikke hjemme), men jeg skal være ærlig og si at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre gjelgjeld.

Problemet med gjeninvitasjoner er at jeg ikke helt vet hva jeg skal «gjøre» med ungene. Ikke vet jeg om de vil synes at det er noe morsomt å komme, og jeg vet definitivt at jeg ikke vil synes det er noe artig å ha dem på besøk. Men en indirekte antydning om at det ikke er snakk om barneselskap, vil sikkert bare forulempe foreldrene, eventuelt tvinge dem til å ha barnevakt i dyre dommer, eller ende opp med at bare én av dem kan komme.

Og hvis jeg nå likevel ville strekke meg til å invitere noen med barn (for eksempel de snille naboene mine, som uoppfordret inviterer meg på eplekake bare jeg ringer på døren deres for å snakke om kjedelige ting i sameiet), hva gjør man for å underholde småtassene? Kan man be foreldrene om å ta med seg leker? Eller kan man pakke ungene ut for å leke med de skumle innvandrerbarna i de kommunale boligene langs elven? Eller forventes det at foreldrene fikser biffen?

Hva gjør andre mennesker i min situasjon?

Kanskje de bare har færre skrupler, ikke bekymrer seg så mye og er hakket mindre egoistiske.

5 kommentarer:

Erlend sa...

Cake fredag, 20. oktober 2006 04:39:34+0100
hmmm... barna til vennene mine er alltid med. foreldrene deres tar med ting de kan drive med. litt forstyrrelser blir det jo alltid, men egentlig syntes jeg det er litt koselig å prate med disse små!

Erlend sa...

Handbag fredag, 20. oktober 2006 13:51:20+0100
Saken er klar, Erlend: Har man barn må man selv forstå at de er ens egne, og at andre ikke nødvendigvis engasjerer seg voldsomt i dem.

Jeg har et par venner med barn, og jeg er veldig glad i både de store og de små. Og heldigvis er de store utrustet slik at de oppdrar barna sine til å akseptere at de ikke alltid står i sentrum, og at det kan være greit å sitte under et bord og bygge lego et par timer mens de voksne holder på med sitt.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 24. oktober 2006 00:18:55+0100
Hm, kanskje jeg bare skal si at det ikke er noe å leke med her, så eventuelt underholdningsmateriell må tas med... ;-)

Erlend sa...

Krissy lørdag, 06. desember 2008 19:53:26+0100
Haha, kostelig lesing! *fnis* :-)

Erlend sa...

Erlend lørdag, 06. desember 2008 20:03:35+0100
Nå har jeg faktisk våget meg utpå og invitert noen med barn hit. Uheldigvis er fruen i huset høygravid i siste stadium, så det er litt uklart om de kommer i det hele tatt...

Legg inn en kommentar