søndag 29. oktober 2006

Krapps siste spole

I det siste har jeg ryddet i gamle papirer. Det er mulig ikke alle er som jeg og tar vare på rubbel og bit fra gamle dager, men jeg har nå en gang en lettere patologisk frykt for å kaste et papir som noen kanskje kan komme til nytte en gang.

Imidlertid har det etterhvert gått opp for meg at det ikke er så mange som kommer tilbake og ber meg om å legge frem kontoutskriften fra femten år tilbake, og jeg har derfor hatt to omfattende runder med rydding i papirhaugen, én i boksene med kontoutskrifter, regninger og kvitteringer, og en annen i mappen med gamle selvangivelser, skatteavregninger, jobbpapirer og ymse annet jeg har valgt å ta vare på.

En del snodige ting kommer frem under en slik arkeologisk graving. I 1984 hadde jeg bygd opp 2,18 pensjonspoeng, men de falt til 0,43 i 1986 og steg til 6,49 i 1989, for så å gå ned igjen til 2,31 i 1994. I dag har jeg 7,0 poeng. Forstå det den som kan - ikke vet jeg om det tyder på at jeg vil få en økonomisk lys alderdom.

I 1991 skrev jeg krasse brev til Folketrygdkontoret for utenlandssaker, etter at de bekreftet at jeg var trygdet «under forutsetning av at avgift ble betalt», og dermed skapte bøll for min søknad om oppholdstillatelse i Frankrike. Etter dette innså jeg at norske byråkrater ikke nødvendigvis var noe mer medgjørlige enn sine franske embedsbrødre.

Ikke for dét, i 1999 fikk jeg god hjelp av Foketrygdkontoret da likningsvesenet rotet til skatteoppgjøret etter hjemkomsten fra Sverige, og kopier av brev fra 2002 med lærde henvisninger til Liknings-ABC viser at det det samme vesenet svelget rått min komplekse utregning av tap og gevinst i forbindelse med salg av aksjefond i Skandinaviska Enskilda Banken.

Noe mer urovekkende er det at jeg var medlem i det kristne skolelaget på Katedralskolen 1981, men på den positive siden skal det sies at jeg har bedre smak i briller nå enn jeg har på gamle passbilder.

Jeg kom også over det gamle kortet for bestilling av fotokopierte kompendier ved U de C. Analyse, algebra og logikk. Det er artig å tenke på at professoren i algebra nevnes som en av dem som la en sten til byggverket som til slutt ble Wiles' bevis for Fermats formodning (1996), og at professoren i analyse nettopp fikk gullmedaljen til Centre National de la Recherche Scientifique (CNRS) for sitt arbeide med kryptografi, og i den sammenheng ble portrettert over en helside i Le Monde.

Det er uklart om det vil komme noe mer ut av ryddingen enn bedre plass or mer orden; livet forekommer meg under alle omstendigheter å falme og gli ut av hendene mine slik disse papirene gjør.

1 kommentar:

Erlend sa...

Krissy lørdag, 06. desember 2008 20:17:47+0100
Til det siste du skriver, og som du skriver om fra alle slags vinkler i postene dine: Poenget er vel at om du innstilller deg på at livet er kjiplt, og alt det der, og handler deretter- så blir det ofte en selvoppfyllende profeti.

Hvis du heller fra I DAG snur det, og tenker at du vil gjøre noe aktivt for å forandre tilværelsen- ja, så kan det faktisk med stor sannsynlighet skje noe postiivt!

Ville det ikke være verd forsøket? :-)

Legg inn en kommentar