søndag 1. oktober 2006

La seule vie par conséquent pleinement vécue

Jeg kan ikke huske at jeg lærte å lese. Det eneste jeg vet, er at jeg var omtrent fire år gammel. Heller ikke min mor erindrer at hun underviste meg, men bare at hun en dag kom over meg mens jeg satt og tittet ned i et Donald-blad. På spørsmål om hva jeg gjorde, var svaret «jeg leser».

I de første årene var jeg antakelig mest opptatt av Donald, men jeg yndet også å lese leksikon, særlig på toalettet. Slik fikk jeg økt mine allmennkunnskaper langt ut over det som var vanlig for en middels skoleelev, noe som førte til at jeg ble en skittviktig liten jævel som kom på kant med læreren, fordi han anså meg for å være en innbilsk og selvgod banditt som burde gjøre noe annet enn å rette på ham.

Det sies at foreldre med akademisk utdannelse gjerne får barn som går samme vei, og noe liknende kan sies om boklesing. Farfar, som ikke kom fra spesielt gode kår, hadde et ganske stort bibliotek bestående av norske klassikere. Særlig satte han pris på Undsets «Kristin Lavransdatter», som ble funnet på nattbordet hans etter at han døde. På samme måte var min mors foreldre beleste, og mine foreldre likeså. Riktignok hadde alle sine spesielle forfattere eller saksområder de interesserte seg for, men leste gjorde de alle som én.

Jeg husker at jeg leste «Hardyguttene», «Biggles», «Stompa» og en serie som ble kalt «GGG», «Gyldendals Gode Guttebøker». Alle disse fant jeg hos mormor og morfar; de må ha blitt etterlatt der av min mor og hennes søstre.

En dag da jeg var rundt tretten år, kom det noen kamerater innom og ville ha meg med på lokalbiblioteket. Her ble jeg snart en fast gjest; jeg syklet frem og tilbake til Åsvang skole i mørket for å fylle sekken med bøker og kom tilbake hver gang med en 30-40 stykker. Der var det vanskelig å få låne bøker som «Hardyguttene» (de var alltid ute), og jeg endte opp med å interessere meg for andre typer litteratur. Av en eller annen grunn var denne spesielle filialen godt utstyrt med russisk litteratur, så jeg begynte å lese Dostojevskij og Tolstoj.

I en alder av seksten hadde jeg min første sommerjobb og tjente 4000 kroner, som jeg sakte men sikkert brukte opp på bøker i løpet av mitt første år på Katedralskolen. Her la jeg grunnlaget for dagens bibliotek, spesielt med innkjøp av poesi, som jeg hadde begynt å interessere meg for ettersom jeg var ung og ulykkelig forelsket (i M., som selvsagt aldri gjengjeldte min pasjon) og trodde at litteraturen skulle være et speil for mine følelser.

Siden har jeg knapt nok sett meg tilbake. Og mot dem som hevder at jeg kanskje skulle ha brukt mer tid på å leve og mindre på å lese, setter jeg selvsagt Prousts utsagn om at «det sanne liv, det endelig erkjente og opplyste liv, det eneste liv vi virkelig har levet, det er litteraturen.»

5 kommentarer:

Erlend sa...

Eva mandag, 02. oktober 2006 01:51:08+0100
Jeg har i alle år fått følgende spørsmål fra min mor; "Hva SKAL du med alle disse bøkene, har du ikke annet å bruke penger på ?"... De kan ta fra meg alt annet, men bøkene mine vil jeg ikke skilles fra !

Erlend sa...

Erlend mandag, 02. oktober 2006 02:14:16+0100
Det skal sies at ingen i min familie noensinne har stilt meg dét spørsmålet.

Dessuten er ikke bøker dyre sammenliknet med hva folk ellers bruker penger på.

Erlend sa...

PKW mandag, 02. oktober 2006 19:03:14+0100
Books are the real bargains of this world.

Erlend sa...

Gudrun søndag, 08. oktober 2006 03:16:16+0100
Å! Jeg kjenner meg igjen! Om enn i en light-versjon. Brukte 1000kr på å sende 3 xl-pakker med ja, bøker fra Frankrike til England. Sagt på en klissete måte: det er venner som alltid vil være med deg. Og de ruster ikke.

Hardyguttene var for øvrig mye mer action enn Frøken Detektiv.

Erlend sa...

Erlend søndag, 08. oktober 2006 20:38:28+0100
Jeg prøvde også å lese Frøken D., mais je n'ai pas accroché, som det heter på fremmedlandsk. Bobsey-barna var heller ikke min greie.

Legg inn en kommentar