søndag 5. november 2006

Forførerens Requiem

I dag skal jeg katedralen og høre Mozarts «Requiem». Jeg prøvde å komme på om jeg hadde hørt verket før, men husket bare vagt at jeg hadde vært på en konsert her i byen for veldig lenge siden, og så selvsagt den gangen jeg, i et forsøk på å innynde meg, inviterte med N. i l'Église Saint-Louis-en-l'île i Paris.

Særlig vellykket ble det ikke - selv 15 år etter erindrer jeg stadig de tåpelige kommentarene og spørsmålene mine og de litt ille berørte blikkene jeg ihvertfall innbilte meg at jeg fikk.

Jeg har forlengst lagt til side denne typen anstrengelser; de gir jo få andre resultater enn slike permanente ergrelser som i lengden danner et slags sjelelig arrvev man er nødt til å slepe med seg.

I dag er jeg eldre og visere; jeg er nyklipt, har nye sko, ny bukse og en beleven offisiell fasade som i alle fall utlendinger later til å sette pris på, og som utgjør et effektivt skjul. Så unngår jeg arrene.

3 kommentarer:

Erlend sa...

André mandag, 06. november 2006 18:29:35+0100
Jeg liker svært godt å lese dine historier om kvinner og erobringsforsøk (og -ulykker, for den saks skyld). Det er noe med tonen du forteller i som tiltaler meg. Det er lett å merke den sårhet du forbinder med disse historiene, og når slike følelser lar seg formidle i ord gripes en som leser.

Jeg synes det er interessant å se at hver gang du deler en historie om en kvinne (arrester meg ikke på dette "hver gang", jeg er distre og glemmer fort hva som er de faktiske forhold, og hva som er mine egne påfunn), så trekker du også frem måten du skjuler deg på, eller ytre egenskaper ved deg, som for eksempel en god garderobe eller et flidd utseende. Dette, koblet sammen med ditt Dressmann-innlegg, lar en jo i alle fall til en viss grad forestille seg hvordan du ser ut, og kanskje også hvordan du oppfører deg.

I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å snakke litt om dette med kvinner. For noen år siden hørte jeg Liza Marklund snakke om akkurat dette. Nå tenker du kanskje som jeg tenkte "Jasså ja, Liza Marklund, så bemerkelsesverdig da!", men det får så være. Jeg tror faktisk det var hos Skavlan jeg så henne (alt dette kan være min fantasi som forråder meg, men jeg er temmelig sikker på at det var hun som sa det, i alle fall). Hun fortalte litt om dette med menns erobringsforsøk, og om hvordan en hvilken som helst mann, tykk eller tynn, kunne erobre henne, og de aller fleste andre kvinner, ved hjelp av ordets makt. Jeg tror hun sa noe ala: "Hvis veien til en manns hjerte går gjennom magen, så går veien til en kvinnes hjerte via øret" (det kan være at jeg forkvakler sitatet også, men hun nevnte bestemt "øret"). Dette visste jeg på forhånd, til tross min på dette tidspunkt unge alder, men alltid siden har jeg husket på det - og det stemmer virkelig.

Det er ikke min mening å virke verken beleven eller belærende, men vil man erobre en kvinne finnes det ingenting viktigere enn ens personlighet. Den lar seg dårlig skjule av vakre klær og litterære sitater. Sitér for all del god litteratur, men vær aldri så korrekt med en kvinne at menneskeligheten i situasjonen blir borte.

Når jeg begynner å skrive har jeg vanskelig for å slutte. Avslutningsvis vil jeg si det jeg egentlig mente å si innledningsvis: jeg setter stor pris på din blogg, den er en av de veldig få der ute som er verdt å lese, og jeg håper at du ikke tar min kommentar ille opp. Den er overhodet ikke ment som kritikk. En annen, liten ting; i mitt liv er mine kjæreste minner forbundet med de arrene jeg har fått.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 07. november 2006 03:16:52+0100
Jeg takker for en innsiktsfull, konstruktiv og hyggelig kommentar!

Slik du kan tenke deg, er det bare deler av «sannheten» som kommer frem her i bloggen. Blant annet har jeg aktivt og etterhvert ganske langt yrkesliv som jeg ikke vil skrive om, fordi jeg ikke ønsker å trå over noen grenser i forhold til jobben.

Noe av det jeg prøver å gjøre med slike «innlegg om kvinner» (som snarere er innlegg om meg), er å uttrykke i skrift noen av de følelsene jeg sitter igjen med etter ulike hendelser i mitt liv. Jeg tenker ofte at disse små og tilsynelatende utbetydelgie hendelsene gir et konsentrat av hvem jeg er, og at en slags «mikroanalyse» derfor er på sin plass.

Mange av disse episodene (men ikke alle) har med kjærlighetslivet å gjøre, antakelig fordi det setter dype spor i meg, som formodentlig i de fleste andre. Det jeg imidlertid håper på (og her kan bare mine lesere si om jeg lykkes), er at jeg klarer å formidle noe av denne sårheten uten at det høres som sytende «stakkars-meg-som-ikke-får-meg-dame» - innlegg, eller som om jeg prøver å legge skyld på utenforstående.

Jeg er litt uvitende på enkelte av livets felter, så Liza Marklund kjenner jeg ikke til (men Wikipedia er min venn). Det du refererer har jeg hørt over mange år fra venner, men jeg er ikke særlig flink til å nyttiggjøre meg slike råd, selv om fornuften forteller meg at de er riktige. (Kanskje det i seg selv kunne være emne for et blogginnlegg...)

Poenget med å ikke være en sitatbølle har jeg dog tatt for lenge siden. Jeg snakker i det hele tatt ikke så mye om litteratur med andre, det forblir en ensom syssel.

Erlend sa...

André tirsdag, 07. november 2006 15:03:10+0100
Det er klart at de historiene du her forteller er bruddstykker. At det er visse deler av ditt liv du ikke deler har jeg god forståelse for. Det er visse deler av mitt eget liv jeg vegrer meg for å skrive ned i min egen private dagbok. En kunne kanskje fått en interessant analyse ut av å titte på de bakenforliggende grunnene til nettopp dette, men da er vel ikke dette verken tid eller sted.

Vær i alle fall trygg på at dine historier aldri virker sutrende eller klagende. De fremstår snarere som selvstudier, men heldigvis fortalt på en måte som viser at følelsene ikke ligger døde i deg.

Angående litteraturen har vi det nok på samme vis. Jeg har mang en gang forsøkt å snakke om litteratur med andre mennesker, men det er fryktelig vanskelig. Litteraturen er svært personlig, i alle fall for de av oss som elsker den, og dens innhold og betydning lar seg vanskelig formidle i noen særlig vellykket form til andre. For ikke å nevne at folk helst ikke vil la seg overøse med sitater og anekdoter. Kanskje er det følelsen av å være for lite belest i forhold til den som siterer som biter dem. Jeg snakker nok heller ikke noe videre om litteratur lenger. Mine venner er ikke interesserte, til tross for at de leser bøker. Det er nok kanskje en vesentlig forskjell på å lese bøker, og å være interessert i litteratur.

Nå avslutter jeg, og reiser til Barcelona med jobben. Det verste er at jeg er svært misfornøyd med å skulle reise. Byen og reisen i seg selv gleder meg, men selskapet jeg reiser i kommer til å forvolde meg mange kjedsommelige timer, fullstendig blottet for noe meningsfylt innhold. Noen rett til å klage har jeg ikke, men alltid er det noe man er misfornøyd med. Mest gleder jeg meg til å se Miro-museet.

Jeg håper vi snakkes senere.

Legg inn en kommentar