mandag 20. november 2006

La joie venait toujours après la peine

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et av mine sedvanlige dystre innlegg i dag - det skulle handle om ambisjoner, eller ærgjerrighet, slik det heter på ordentlig norsk.

Men jeg har ikke lyst til å skrive noe trist i kveld, for jeg er i bunn og grunn ganske fornøyd med tilværelsen. Om to og en halv uke drar jeg til Frankrike. Først skal jeg se igjen mine gamle venner C. og O. i Dijon. C. bodde på rommet ved siden av meg på Cité Universitaire, og O. noen rom nedenfor i samme korridor. Det ble et par av dem mens vi bodde der, og jeg var senere forlover i deres bryllup og har holdt kontakten siden. De er varme og hyggelige mennesker man blir glad av å omgås. Riktignok har de tre poder, men som franske barn flest og i motsetning til norske er de veloppdragne, i alle fall hvis det er gjester til stede.

Deretter skal jeg til Paris og bruke noen dager på å snuse i bok- og platehandlene og tebutikkene, gå på kino og kanskje også på konsert. Jeg skal i tillegg møte en kar jeg kom i kontakt med på sommerens fjelltur. Interessant nok arbeider han for det firmaet som eier cruise-båtene på Seinen, og da jeg foreslo at vi skulle møtes, svarte han umiddelbart med å invitere meg på dîner-croisière om kvelden.

Denne gangen har jeg bestemt meg for å planlegge litt bedre enn jeg vanligvis gjør. Jeg har merket meg noen ting jeg vil gå på, som utstillingen Portraits publiques, portraits privés i Grand Palais og muligens også Musée Carnavalet i Le Marias som er viet Paris' historie.

Det fascinerer meg hvordan Internett har tatt over. I gamle dager gikk jeg i reisebyråer, henvendte meg kanskje til NSB for å få bestilt TGV-billetter og var henvist til å vente til jeg kom til Paris før jeg kunne se på konsertprogrammene. Nå gjøres alt på nettet. Dere ungdommer der ute mener kanskje det er en del av hverdagslivet, men, vel, jeg lar meg stadig forbløffe og begeistre av de nye mulighetene.

Så jeg må bare beklage denne livsglede overfor mine faste lesere som er ute etter sin ukentlige fix med deprefile betraktninger om fortiden. Jeg lover å komme svakere igjen.

7 kommentarer:

Erlend sa...

tonemor torsdag, 23. november 2006 02:42:51+0100
Mariage Frères er også min favoritt, går oftest i den i Marais, - men den på venstrebredden er også supersjarmerende. Kan jeg få anfefale Thé sur le Nil? En absolutt favoritt, forfriskende og deilig til enhver tid.
God reise!

Erlend sa...

Erlend torsdag, 23. november 2006 03:56:43+0100
Jeg går stort sett i den i rue des Grands Augustins, siden jeg alltid bor i Latinerkvarteret. Nå må jeg fylle opp med «Tarry Souchong de Formose», den mest røkte av alle røkte teer. Den lukter som sagflis fra jernbanesviller.

Thé sur le Nil er notert!

Erlend sa...

tonemor torsdag, 23. november 2006 23:32:18+0100
Thè sur le Nil er vidunderlig, - men jo i en helt annen gate enn "jernbanesvillene" dine (jeg forstår hva du mener, men er selv ikke elsker av røkte teer).
Det er deilig å ha sine favorittbutikker, og steder. Tilbake i 1991 mens jeg dro inn til Marais hver dag (franskkurs på Sorbonne men i lokaler i Marais) hadde jeg en bar ved Beaubourg hvor de startet å lage kaffen til meg når de så meg på andre siden av fortauet. Det er slikt som gjør at jeg for alltid vil elske Paris. Nå for tiden kommer jeg meg aldri inn til Paris, - barnebarn i St.Germain-en-Laye krever nærvær - og fritid blir et ukjent ord.

Når vi er på våre sydlige trakter i Théoule-sur-Mer har jeg tid til kaffe og prat med de jeg møter i landsbyen, og som kjenner meg igjen ....

Livet på Blindern er ikke slik.

Erlend sa...

Erlend lørdag, 25. november 2006 01:35:05+0100
Min favorittcafé - Café le Petit Cluny - fra årene 1989-92 har dessverre vært lagt ned de siste gangene jeg har vært i Paris. St Germain-en-Laye er jo fin, jeg har vært litt rundt slottet og inne i byen.

Erlend sa...

VK fredag, 01. desember 2006 18:33:18+0100
Oppdragelsen er forskjellig, derom er det ingen tvil. Vi merker det tidvis godt hjemme hos oss, vi som utgjør et kulturelt blandingsprodukt, et hjem med føtter og røtter i to verdener.

- Jeg liker ikke denne pekefingeren din. Den er for streng.

Slik sa hun det, samboeren min, og siktet til pappafingeren som min kjære datter støtt og stadig får møte. Jeg forklarte at dette ikke var strengt, men rettledende symbolikk, og at man i en språkløs verden (den har vært der helt fra starten av, fingeren) kan ha god bruk for enkel symbolikk i kommunikasjonen med et lite menneske.

For noen uker siden hadde vi besøk fra Frankrike, og Michel - en herre rundt de 60 - fortalte meg at han og madammen i løpet av ukesbesøket hadde merket seg at min datter tydelig fikk en fransk oppdragelse.

- Ta bare fingeren din som et banalt eksempel, den er typisk fransk!

Sa Michel. Og det hele falt på plass. Jeg hadde aldri tenkt på den problematiske fingeren som hverken fransk eller norsk, men nå falt brikkene på plass, og jeg burde skjønt det - jeg gestikulerer i mange sammenhenger som en franskmann, i hvert fall når jeg snakker fransk, og det gjør jeg jo med min datter. Min bedre halvdel lo da jeg oversatte Michels fortrolige betraktninger, og nå er fingeren ufarliggjort og hjertelig velkommen i huset vårt. Jeg har faktisk observert henne bruke den selv.

Og datteren min? Hun er naturligvis en prinsesse. Lydhør, lydig, grenseprøvende og utfordrende - nettopp slik ei jente på to og et halvt skal være.

Erlend sa...

Wukong lørdag, 06. januar 2007 09:50:31+0100
Hiya! Very interesting! Love reading this stuff!!!! drug zanaflex lipitor ldl estrobetic metformin

Erlend sa...

Kris. torsdag, 01. januar 2009 23:09:42+0100
Erlend, til det du nevner innledningsvis: ambisjoner og ærgjerrighet- behøver det bare å være negativt, da?

Jeg lurer på hva du hadde tenkt å poste om dette? :-) :-) :-) Jeg leser gjerne.

(men fuglen plystret intet)

Legg inn en kommentar