lørdag 16. desember 2006

Ut vil jeg, ut!

Det startet i Amsterdam. Allerede da jeg kom inn i flyet, hørte jeg kabinpersonalet snakke om 50 minutters forsinkelse. Sterk vind i Paris, ble det sagt. Jeg satte meg noenlunde til rette i de komfortable setene i Airbus-flyet, der det var mye mer plass og mange flere flyvert(inner) enn det var på KLM. Jeg mente at de tre timene jeg hadde satt av som buffer for å komme meg fra Charles de Gaulle til jernbanestasjonen Gare de Lyon i sentrum av Paris, burde holde.

Min sidevenninne, som hadde startet vårt bekjentskap med å knalle til meg i hodet med vesken sin, viste seg å være en landsmann. Hun var verre stilt enn meg, siden hun hadde mindre tid på CDG, skulle til Havanna, og dit går det bare ett fly per dag fra Paris. Hun fortalte at hun var medlem i en liten hjelpeorganisasjon som sender sykler til Cuba, og skulle dit for å møte forhåpentligvis fornøyde mottakere som kom fra den andre enden av øya (antakelig per sykkel). Amerikaneren tvers over midtgangen hadde mistet en flyavgang allerede dagen før og var nå sikker på at han ikke kom til å nå avgangen fra Paris til Kairo. For ikke å snakke om at han var koffertløs. Jeg bestemte meg for å gi min indre sytepave beskjed om å holde snavla, gitt at andre hadde det langt verre enn meg.

Vel fremme i Paris hadde jeg en og en halv time på meg, og jeg anså slaget for å være vunnet. Da hadde jeg ikke regnet med ADP (Aéroports de Paris): De nektet å slippe oss ut av flyet fordi det blåste for mye. Formodentlig fryktet de at et vindkast skulle ta tak i flyet mens det stod inntil den slangeaktige saken de bruker for å få passasjerene ut (hva nå det heter på norsk). Min ene og halve time ble redusert til 50 minutter, og da jeg kom til bagasjebåndet og koffertene ikke var der (hvorfor hadde de ikke brukt mellomtiden på å tømme flyet for bagasje, mon tro?), hadde jeg fått den roen i kroppen du kjenner når du har stresset for å nå et mål, men så innser at det er best å gi opp.

Ikke så: De parisiske bagasjebærerene bar bagasje i en hastighet jeg ikke hadde forventet, og jeg innså at jeg likevel hadde en sjanse. «Jeg har et tog kl. 15.15,» sa jeg hesblesende til drosjesjåføren, «tror De vi kan rekke det?» Som den gråhårede bestefarsaktige franskmann han var, trakk han skuldrene opp til ørene og antydet både i tale og kroppsspråk at det kunne være mulig, eller kanskje ikke - men at i alle fall, ça lui était égal. Men, han kjørte pliktmessig i akseptabel hastighet mot Paris. Da vi kom rundt ringveien og jeg begynte å se kjente navn som tydet på at vi nærmet oss Seinen, fattet jeg håp, og selv drosjesjåføren begynte å gi fra seg optimistiske grynt. Trafikken tetned imidlertid til, og stressmåleren tok nok en omdreining, men vi nådde jernbanestasjonen med 4 minutters margin, og etter å ha løpt rundt med full koffert og mast på noen politifolk for å finne ut hvor de fordømte togene egentlig befant seg (jeg hadde selvsagt blitt satt av ved en spesialinngang for TGV), fikk jeg hevet meg på toget.

En høflig franskmann spurte meg om hvorfor jeg løp. «Jeg løper fordi det må løpes,» svarte jeg. «Skal De helt til Sveits?» var spørsmålet tilbake, noe jeg fant en smule merkelig, inntil jeg dagen etter innså at aksenten min må ha forledet ham til å tro jeg var derifra.

Vel forvart på plassen min i TGV mot Dijon lot jeg svetten renne og kjente stressnivået senke seg langsomt. Slike episoder er artigere i etterkant enn de er mens de står på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar