På randen av denne åndsfrendes grav

Det er populært å være ironisk for tiden, forstår jeg. Særlig blant såkalte hipstere, et begrep jeg ikke helt kjenner innholdet i, ettersom jeg ikke har TV; mitt forsøk på å finne ut hva det dreide seg om resulterte bare i at jeg kom over et morsomt sitat på tysk Wikipedia: «Hipness is not a state of mind, it's a fact of life.» Under alle omstendigheter ser jeg frem til at hipsterene skal bli samfunnets utstøtte. Da kan kanskje vi finkulturelle endelig få være i fred.

Før dette kom på bordet, leste jeg et innlegg i Aftenposten av Berit Norum, med tittelen Når ble Peer Gynt et forbilde?, som handlet om Jannike Willochs lovprisning av Kjell Inge Røkke som en verdig mottaker av Peer Gynt-statuetten.

Fine saker, tenkte jeg, endelig et oppgjør med ideen om Peer Gynt som en positiv skikkelse. La oss håpe noen også får avlivet Askeladden, denne døgenikten som får penger og sex, ikke gjennom hard egeninnsats, men gjennom ufortjent medvirkning fra gode hjelpere og en rekke usannsynlige tilfeldigheter. Glad over at noen endelig kjælte for min litterære snobbisme, tok jeg fatt på den opprinnelige artikkelen, Vår egen store Peer Gynt. Jeg fikk umiddelbart bange anelser om at vi stod overfor et eksempel på at vellykket ironi innebærer en fare for å bli misforstått, i alle fall hvis du skriver såvidt subtilt som Willoch gjør, og svarinnlegget hennes bekreftet at det ikke er alle forunt å kunne lese en tekst: Intet av vekt observert i dag.

Alt i alt er nok ironi for alvorlig til å kunne overlates til hipstere.

[Addendum 27.07.06: Det er forøvrig interessant å legge merke til at å sitere med modernisert rettskrivning «Intet av vekt observert i dag» gjør at linjen ikke lenger skanderes korrekt. Det skal være 12 stavelser, noe som kommer frem i sitatet fra Jubileumsutgaven (1898): «Intet af vægt observeret idag.»]

The Possessive Case

Your father's mustache
My brother's keeper
La plume de ma tante
Le monocle de mon oncle
His Master's Voice
Son of a bitch
Charley's Aunt
Lady Chatterley's Lover
     The Prince of Wales
     The Duchess of Windsor
     The Count of Monte Christo
     The Emperor of Ice Cream
     The Marquis de Sade
     The Queen of the Night
           Mozart's Requiem
           Beethoven's Ninth
           Bach's B-Minor Mass
           Schubert's Unfinished
           Krapp's Last Tape
           Custer's Last Stand
           Howards End
           Finnegans Wake
                The March of Time
                The Ides of March
                The Auroras of Autumn
                The winter of our discontent
                The hounds of spring
                The Hound of Heaven
           Dante's Inferno
           Vergil's Aeneid
           Homer's Iliad
     The Fall of the City
     The Decline of the West
     The Birth of a Nation
The Declaration of Independence
The ride of Paul Revere
The Pledge of Allegiance
The Spirit of '76
      The Age of Reason
      The Century of the Common Man
      The Psychopathology of Everyday Life
            Portnoy's Complaint
            Whistler's Mother
            The Sweetheart of Sigma Chi
            The whore of Babylon
            The Bride of Frankenstein
            The French Lieutenant's Woman
                 A Room of One's Own
                 Bluebeard's Castle
                 Plato's cave
                 Santa's workshop
                 Noah's ark
                 The House of the Seven Gables
            The Dance of the Seven Veils
            Anitra's Dance
            The Moor's Pavane
            My Papa's Waltz
      Your father's mustache

- Lisel Mueller

Now is the winter of our discontent

Juli, de fleste menneskers feriemåned, er for meg en slags mellomperiode. Vanligvis tar jeg fri i august-september ut i fra jobbhensyn, mens de fleste av mine venner, kolleger og bekjente er borte nå. Og selv om de kanskje ikke skulle være borte, tror i alle fall andre at de er forduftet, og lar følgelig være å besøke dem, slik at det sosiale livet mer eller mindre er utdødd.

Alle aktiviteter ser ut til å ligge nede, da bortsett fra fjellturer: Rondane for noen uker siden, forhåpentligvis Snøhetta til helgen og deretter til Korsika.

Cinemateket er som vanlig dødt om sommeren (her i provinsen våkner de først opp i begynnelsen av september), og filmtilbudet på kino ser ikke ut til å være noe særlig. Jeg prøvde å se «Date Movie», og den hadde en viss appell for en som er opptatt av intertekstualitet, men at jeg kjente igjen referansene til «Meet the Fockers», «Notting Hill» og «You've Got M@il», tyder vel bare på at jeg i visse perioder i mitt liv må ha hatt fritidsproblemer.

Noe særlig ivrig på å lese så mye er jeg heller ikke, selv om jeg har klart å avslutte et par bøker som hadde blitt liggende litt for lenge. For øyeblikket nøyer jeg meg med noveller av den tidligere Henry James, som ikke må forveksles med den overpsykologiserende senere Henry James - de to virker fra tid til annen som de ikke er i slekt i det hele tatt.

Et prosjekt som dog har funnet sin foreløpige avslutning, er ominnredningen av stuen, der jeg skiftet spisebordet med et nytt, av dansk modell. Sofa og stoler er blitt byttet ut før. I en viss forstand en svært smertefri operasjon, siden forretningens personale brakte bordet på døren og til og med var behjepelige med å bære det opp og skru det sammen. For ikke å snakke om at den søte unge kvinnen som solgte meg bord og stoler, ringte meg opp i dag (en uke etterpå) og lurte på om jeg var fornøyd. Antakelig var det et skittent triks for å få meg til å kjøpe gardiner av dem, men, fra tid til annen kan gammel stakkar la seg frivillig sjarmere litt uten at det går ut over noe som helst.

Singet nicht in Trauertönen von der Einsamkeit der Nacht

Jeg bor i tredje etasje i en leiegård her i K-gaten. Nå om sommeren hender det jeg spiller musikk for åpne vinduer inne i stuen mens jeg sitter ved PC-en på arbeidsrommet.

I kveld hadde jeg tatt frem Glenn Goulds innspilling av J.S. Bachs Goldberg-variasjoner fra 1981, en av mine absolutte favoritter. Da tonene fra variasjon 30 - et meget melodisk stykke som etter det jeg forstår, er basert på en folketone - lød fra stuen, hørte jeg til min forbløffelse en mannsstemme som høylytt sang med ute fra gaten.

Jeg skyndte meg ut i stuen og tittet ut vinduet. Der stod det en kar nede på fortauet og hørte på. Da han så meg, smilte han bredt og vinket. Jeg smilte og vinket tilbake, og han vendte om og ruslet nedover gaten.

Noen vil sikkert si at jeg er litt barnlig, men hendelsen satte meg i godt humør.