tirsdag 30. januar 2007

Sin norske far og skoleferden

Jeg lurer noen ganger på om undervisning i litteratur, for eksempel i norskfaget på gymnaset eller i språkundervisningen på universitetet, egentlig er mer til skade enn til gavn. Formodentlig er idéen (den som har læreplanene som sengelektyre, kan eventuelt korrigere meg) at elevene skal bringes i kontakt med det som betraktes som en vesentlig del av kulturen, i tillegg til at det selvsagt er viktig for språkopplæringen at du utsettes for tekster i ulike sjangere, deriblant den litterære.

Hvis et målene med litteraturundervisningen er å fremme leseglede, kan det ut i fra mine spede observasjoner (sikkert ikke statistisk holdbare, noe som i utgangspunktet undergraver min argumentasjon) virke som om man mislykkes. Stadig hører jeg sagt ting som «Villanden, huff, den leste vi på skolen, så siden har jeg aldri åpnet en bok av Ibsen igjen.» Det sørgelige er at meningene ikke blir revurdert på et senere tidspunkt, noe som jo kunne være rimelig - kanskje det skyldtes manglende livserfaring eller lesetrening (en del litteratur er jo dessverre først og fremst tilgjengelig for den som har lest mye allerede) at du ikke likte Ibsen, eller kanskje det ikke var Ibsen som var problemet i det hele tatt, men at du ikke satte pris på lærerens fremstillingsmåte eller ganske enkelt hans person.

Riktignok sies det at du er spesielt inntrykksvar i ungdomsårene, men det gjør meg likevel trist til sinns at slike inntrykk skal bli bestemmende, fordi jeg mener at litteraturen har noe å gi til enhver. Til syvende og sist er jo perioden da du ble tvunget til å lese noe, bare en mindre del av livet, og oftest er den for kort til at den bør tilkjennes overdreven betydning, i alle fall for å avskrive en bok eller forfatter en gang for alle. Selv var i mine yngre dager overbevist om min egen fortreffelighet, i en slik grad at jeg anså at jeg hadde mer peiling enn en forbipasserende lektor, og dermed mente jeg å stå fritt til å like det jeg ville.

Jeg har dessverre ikke noe godt svar på spørsmålet om hva som kan gjøres, og egentlig har jeg ikke noen tall for å underbygge påstanden om at problemet truer eksistensen til sivilisasjonen slik vi kjenner den. Antakelig er det beste å fortsette å banke Ibsen inn i elevene, og så får vi bare håpe at noen av dem er robuste nok til at deres kjærlighet til litteratur overlever behandlingen.

(Inspirert av en kort diskusjon i kommentarfeltet hos Strekker.)

10 kommentarer:

Erlend sa...

Lady Chat fredag, 09. februar 2007 16:07:42+0100
Fortsett med å banke Ibsen inn i i de unge hodene. Det er dødsviktig!
En god innfallsvinkel kan være å la ungdommen se de 3 programmene som gikk i romjulen på nrk1.
Linker deg ;)

Erlend sa...

VK lørdag, 10. februar 2007 01:53:25+0100
Beklager, men Ibsen var først og fremst en stor tenker. Som forfatter er han svært oppskrytt.

Erlend sa...

Erlend lørdag, 10. februar 2007 02:55:14+0100
VK: Der har jeg litt vanskelig for å følge deg. Ser du for deg å trekke et tankesystem ut av Ibsens verker?

Lady: Hva var det som gikk på TV i romjulen? (Har dessverre ikke fjernsyn...)

Erlend sa...

Danielle søndag, 11. februar 2007 16:57:16+0100
Som elev på videregående er jeg helt enig, hadde jeg ikke vært glad i Ibsen i utgangspunktet ville jeg nok ha lagt ham for hat hvis vi hadde blitt introdusert via norskundervisningen i den offentlige skolen. Når det er sagt så gikk jeg jo på steinerskolen i fjor, og norsklæreren der åpnet en helt ny verden for meg med den norrøne litteraturen, i tilegg til at hun fikk meg til å revurdere min skepsis til Vesaas og flere andre forfattere jeg nå har trykket til mitt bryst (og hun var ikke en gang av de beste lærerne på den skolen). Skal man undervise er det av avgjørende betydning at man er oppriktig interessert i det man skal lære bort, og er det en ting den offentlige skolen mangler så er det engasjerte lærere. Når lærerbøkene i tillegg ser ut til å være skrevet av Frid Ingulstad allihopa er det lett å bli litt oppgitt.

Erlend sa...

Erlend mandag, 12. februar 2007 02:36:01+0100
Det viktigste er nok å skaffe seg sine egne oppfatninger, og prøve å se gjennom norsklærerens eventuelle mangel på entusiasme (som er smittende, det vet jeg godt).

Hvis det kan være til noen trøst, kan jeg fortelle at lærebøkene ikke var noe mer inspirerende i min tid heller.

Erlend sa...

VK onsdag, 14. februar 2007 19:06:51+0100
Jeg hverken kan eller vil blinke ut en isme fra Ibsens verker, selv om isbismen er et ord med god klang.

Men man kan være tenker uten å rubrisere tankene. Man kan ytre seg klokt uten slavisk å følge en definert symmetri. Man kan sågar være sporadisk briljant, uten forpliktelser til vedvarende disputas. En akademisk tenker kan ønske å forsvare sine konklusjoner, som seg hør og bør i en poppersk verden, mens en forfatter kan klemme ut tankegodset sitt i en innpakning som ikke nødvendigvis er språklig banebrytende, men som like fullt utgjør betydelige tanker som i seg selv kan være banebrytende.

Der plasserer jeg Ibsen.

Hva er han kjent for, sine snedige formuleringer eller sine nye tanker om menneskets vesen? Visst er han også opphavsmann til fyndord hvis rytmiske velklang smører leppene på den som gjengir dem, men han er ingen Piet Hein.

Nei, gi meg tankene og observasjonene hans når som helst. Historiene bak dem bryr jeg meg ikke så veldig om.

Erlend sa...

VK onsdag, 14. februar 2007 20:39:39+0100
Det skal være "ibsismen", men det skjønte du.

Og jeg er selvsagt innforstått med hvor uhyrlig ukorrekte mine meninger om dette temaet er.

Erlend sa...

Erlend torsdag, 15. februar 2007 02:10:29+0100
Hm. Jeg heller nok mer mot å betrakte Ibsen som kunstner og ikke som tenker. Nå er jeg mest interessert i de senere verkene (à partir de Samfundets støtter) der jeg synes det er vanskelig å skille ut en ideologisk undertone.

Antakelig må jeg tenke mer over det du skriver, jeg vet ikke om jeg «øjner dybden» ;-)

Erlend sa...

Danielle søndag, 18. februar 2007 20:19:38+0100
En mager trøst dessverre. Heldigvis har jeg aldri følt at skolesystemets mangler egentlig har gått utover meg personlig, men det er jo like fullt en grunn til å rive seg i håret.

Erlend sa...

Krissy onsdag, 07. januar 2009 03:52:47+0100
Særoppgave om Tarjei Vesas med "Fuglane" og "isslottet" ga definitivt ikke mersmak.

Men jeg leste Knut hamsun sin "victoria" og "sult" da jeg var 11 år. Det er jo nesten som dansk, eller gammelnorsk å regne, men selv da evnet jeg å sette pris på disse korte novellene.

Dessverre blir det bare mindre og mindre lesing av skjønnlitterature med årene. Da holder det lenge med studenters pensumlitteratur. Likevel fikk jeg nettopp med meg en film om livet til en av disse berømte kunstnerne tidliere i år. Det var Sven nordin som spilte i hovedrollen, .. men nå glapp navnet.
.. Uanett, det var han som var apoteker lærling i grimstad. Og det var en meget bra film :D

Legg inn en kommentar