tirsdag 31. juli 2007

When I do count the clock that tells the time


For noen dager siden kom jeg over en gammel bekjent på et profesjonelt nettverkssystem ved navn Linkedin (det er Facebook for datafolk, om man vil). Jeg sendte ham en forespørsel om å opprette kontakt, og fikk en hyggelig e-post tilbake, der han fortalte hva han arbeidet med nå, hva hans kone (som jeg også kjente før i tiden) gjorde, og hva barna deres drev med.

Jeg kjente et stikk i hjertet da han skrev at den eldste sønnen var atten og snart skulle begynne på universitetet. Stikket kom ikke denne gangen så mye fra min sedvanlige sorg over at tiden eter livet, men snarere over min egen følelse av å ha stått stille siden jeg sist møtte min bekjente for omlag femten år siden.

Riktignok har jeg i mellomtiden skiftet karrierevei, jeg har tatt opp nye hobbyer, jeg har lest flere bøker, sett flere filmer, gått flere fjellturer, lært mer og opplevd mer. Likevel satt jeg igjen og følte meg litt fattig, som om mine interesser og tidsfordriv bare var et forsøk på å dekke over en tomhet som andre umiddelbart vil se er der.

Antakelig burde jeg fulgt gamle Williams oppfordring - breed, to brave him when he takes thee hence - men jeg gjorde nå en gang ikke det, og nå er det for sent, min tid er forbi. Det som gjenstår, er å gjøre meg fortrolig med tanken på at jeg en dag vil dø alene, uansett hvor uutholdelig den måtte forekomme meg nå.

8 kommentarer:

Erlend sa...

Alfons onsdag, 01. august 2007 15:52:09+0100
42 år er ingen alder for en mann. Men hvis man er bestemt på at man vil sette seg til å dø i midten av førtiåra er det klart det blir problematisk å se lyst på ting.

Å si ting som "min tid er forbi" i fullt alvor skulle man holde seg for god til (dette er forøvrig ment oppbyggelig).

Erlend sa...

Frøken Skavlan onsdag, 01. august 2007 22:29:29+0100
Det er mye jeg kan skrive, men det vil nok virke tomt og platt, muligens ungt og naivt. Eller for hardt, siden jeg egentlig ikke kjenner deg.

(Så akkurat nå har jeg mest lyst til å si "Skjerp deg, livet ditt er ikke over.")

Jeg også mener det godt...

Erlend sa...

Tonemor torsdag, 02. august 2007 01:46:03+0100
Nei, livet er virkelig ikke over. Man bli småtrist over ikke å ha barn, - og masse slikt, - for all del. Men om det er det du virkelig ønsker, - så er det faktisk utrolig mange "der ute".
Og så, for å hjelpe på min ignorans, - hæh! Williams? Hvilken Williams. At verken Alfons eller frk Skavland sinaliserte at dette var ukjent kilde tillater jeg ikke å stoppe meg. Hadde du ikke sagt Williams, - så hadde jeg, teit og naiv som jeg er sagt at "breed, to brave him when he takes thee hence" sikker var Shakespeare ...
Men det var det altså ikke.

Erlend sa...

Tonemor torsdag, 02. august 2007 01:47:09+0100
"signaliserte"
- beklager.

Erlend sa...

Erlend torsdag, 02. august 2007 04:47:07+0100
Gode kommentarer, alle som en. Jeg vil nøye meg med å si at enkelte av mine blogginnlegg er uttrykk for øyeblikkssteminger og ikke min allmenne sinnstilstand.

Sitatet er fra Shakespeare, sonette 12 (der også tittelen på bloggposten er hentet fra): «And nothing' gainst Time's scythe can make defence / Save breed, to brave him when he takes thee hence.» Sonette 1-17 har som tema oppfordringen til «the lovely boy» om ikke å dø før han har fått en arving slik at hans skjønnhet kan overvinne tiden.

Erlend sa...

Alfons torsdag, 02. august 2007 05:44:09+0100
Masser av liv igjen. Årtier, lengder, kanskje dobbelt så mye som du allerede har levd. I så måte er du jo for en aldeles ung mann å regne enda.

Jeg er en ensom mann, men av prinsipp positiv. Selv i mine verste øyeblikk kan jeg ikke for å humre - så mange ting som kunne redde meg ut av det. Kvinner, bøker, tegninger, malerier, grøntarealer, alt mulig. Og blir suget etter en arving for stort nekter jeg å tro at det kan presentere stort av et problem. Om man vil ha en Livspartner i tillegg kan det selvfølgelig by på større problemer, men ikke overkommelige.

Fører du private dagbøker, eller er bloggen ditt eneste utløp for skrivekløen?

Erlend sa...

Alfons torsdag, 02. august 2007 05:44:46+0100
Det skulle selvfølgelig stå "uoverkommelige", men ordenssansen tilsier at jeg må rette opp.

Erlend sa...

Erlend fredag, 03. august 2007 00:35:12+0100
Nei, jeg skriver ikke private dagbøker (og har heller aldri gjort det). Denne bloggen er faktisk det nærmeste jeg har kommet en dagbok.

Hvorfor spør du, forresten? Er du forlegger på jakt etter noe å utgi? ;-)

Legg inn en kommentar