When I do count the clock that tells the time

For noen dager siden kom jeg over en gammel bekjent på et profesjonelt nettverkssystem ved navn Linkedin (det er Facebook for datafolk, om man vil). Jeg sendte ham en forespørsel om å opprette kontakt, og fikk en hyggelig e-post tilbake, der han fortalte hva han arbeidet med nå, hva hans kone (som jeg også kjente før i tiden) gjorde, og hva barna deres drev med.

Jeg kjente et stikk i hjertet da han skrev at den eldste sønnen var atten og snart skulle begynne på universitetet. Stikket kom ikke denne gangen så mye fra min sedvanlige sorg over at tiden eter livet, men snarere over min egen følelse av å ha stått stille siden jeg sist møtte min bekjente for omlag femten år siden.

Riktignok har jeg i mellomtiden skiftet karrierevei, jeg har tatt opp nye hobbyer, jeg har lest flere bøker, sett flere filmer, gått flere fjellturer, lært mer og opplevd mer. Likevel satt jeg igjen og følte meg litt fattig, som om mine interesser og tidsfordriv bare var et forsøk på å dekke over en tomhet som andre umiddelbart vil se er der.

Antakelig burde jeg fulgt gamle Williams oppfordring - breed, to brave him when he takes thee hence - men jeg gjorde nå en gang ikke det, og nå er det for sent, min tid er forbi. Det som gjenstår, er å gjøre meg fortrolig med tanken på at jeg en dag vil dø alene, uansett hvor uutholdelig den måtte forekomme meg nå.