torsdag 20. september 2007

Si vales, bene est, ego valeo

For noen dager siden tikket det inn en e-post fra J.-M., en av deltakerene på turen i Alpene. Han hadde tydeligvis brukt mye tid på å gruble over en del ting som hadde skjedd underveis.

Det hele startet på oppstigningen til Mont Mounier, der guiden og jeg gikk noen hundre meter foran de andre, helt til vi kom til en fjellrygg (qui vide) rett før toppen. Der begynte jeg å bli lettere nervøs, siden jeg ikke er særlig høydesterk. Følgelig saknet jeg farten, mens guiden gikk raskt over fjellryggen og opp på toppen, der det forøvrig var en sjarmerende kvinnelig fransk vandrer som vi hadde snakket med dagen før. Selv blokkerte jeg foran en litt vanskelig passasje og klarte ikke helt å bli herre over redeslen, og heller ikke å summe meg til å rope på guiden.

Etter noen få minutter kom resten av følget, der en av deltakerene hadde erfaring med fjellklatring og klarte å «snakke» meg videre opp.

Jeg var ergerlig på meg selv for at jeg ikke klarte å mestre frykten bedre, og var litt utenfor mens vi spiste formiddagsmat oppe på toppen.

For veien videre ville guiden kutte rett ned, utenfor stien - han mente det skulle gå bra, gitt hva Top 25-kartet fortalte ham. Vi havnet imidlertid ned i en del bratt løsstein, og jeg var ikke særlig høy i hatten (antakelig hadde jeg ikke kommet meg helt psykologisk), men fikk god hjelp av vår fører, slik at jeg kom meg ned med bare ett tilløp til benbrudd.

Jeg glad over å være nede, og takket også guiden for å ha hjulpet meg. Ut over det tenkte jeg ikke noe særlig mer over episoden.

Dagen etter hadde vi en stor nedstigning (1500 høydemeter) og deretter en oppstigning (1000 høydemeter) på programmet. Gruppen hadde generelt problemer med å komme seg av gårde om morgenen, særlig på grunn av at J.-M. ikke klarte å rote seg ferdig. I tillegg var det for mange pauser og for lite disiplin. Vår guide ble mer og mer irritert, og i oppstigningen sprakk det for ham, og han kjeftet opp J.-M., som svarte tilbake at han ikke skulle komme her og komme her, for han hadde jo forlatt stakkars Erlend på fjellryggen for å sjekke damer ved Mont Mounier dagen før.

Det hele ble litt guffent, og guiden furtet i to dager før han fant tilbake til humøret. Jeg betraktet seansen som et tilfelle av mislykket utøvelse av lederrollen, og sammen med C., som jobbet for et større fransk konsulentselskap, hadde jeg stor moro av å analysere situasjonen. Forøvrig anså jeg at det ikke var særlig heldig at guiden ikke var i humør, og prøvde å snakke vanlig med ham, i håp om at ting skulle komme tilbake til det normale, hvilket de smått om senn gjorde.

Så kom altså brevet fra J.-M. Hendelsene plaget ham åpenbart fremdeles, og han ville gjerne vite hva jeg mente og særlig hvorfor jeg ikke hadde blitt sint. Jeg tok frem min beste fransk, svingte konjunktivene og svarte med å beskrive hendelsene slik jeg så dem, sa at jeg ikke syntes det var profesjonelt av guiden å hisse seg slik opp, men at det alt i alt ikke hadde ødelagt fjellturen for meg, og at jeg håpet at det ikke ville gjøre det for ham heller i lengden.

Det var imidlertid en ting jeg ikke nevnte, nemlig min grunnleggende overbevisning om at alle må ta ansvar for seg selv på fjelltur, selv om man har en guide. Kanskje var det litt feigt å ikke si det, men den arme mannen virket såvidt ulykkelig at jeg fant det best å prøve å si meg i alle fall delvis enig med ham, og ellers forsøke å minne ham på i alle fall noe av det positive vi hadde opplevd under turen. Jeg håper brevet mitt hjelper ham til å forsone seg med det som skjedde.

6 kommentarer:

Erlend sa...

tone fredag, 21. september 2007 02:57:03+0100
Det høres jo ut til å ha vært en ganske sterk opplevelse da. Store fysiske utfordringer, og ikke noen alminnelig bærtur.
Har bare en norsk turistforeningstur for 40 år siden, samt en madeirisk (?) levada-tur for vel 10 år siden å sammenligne med mht tur i organisert guidet flokk - men det er klart, at misstemning kan det meget lett bli. Holder meg nå nær vannflaten, med morgenbad hver dag. Middelhavet er deilig!

Erlend sa...

Erlend fredag, 21. september 2007 21:08:15+0100
Nåja, vi utsetter vel ikke oss selv for noen spesielt store farer på disse turene. Men anstrengelsen over flere dager krever sitt.

Erlend sa...

Frøken Skavlan lørdag, 22. september 2007 02:52:08+0100
Hadde det ikke vært for at fjell er så høye hadde jeg nok gått mer på fjelltur..

Erlend sa...

Erlend lørdag, 22. september 2007 05:06:17+0100
Den store tilfredsstillelsen er å komme opp, vet du. ;-)

Erlend sa...

Frøken Skavlan lørdag, 22. september 2007 19:19:32+0100
Joda, er enig. Sånn egentlig. Men jeg tåler høyde dårligere jo eldre jeg blir;)

Erlend sa...

Eva onsdag, 26. september 2007 18:17:06+0100
Jeg venter trofast på at depresjonen din sparker deg bak :)

Legg inn en kommentar