tirsdag 4. september 2007

Televisjonens mysterier


Etter mange år uten TV har jeg nå gått til det skritt å kjøpe en. Hensikten er selvsagt å se på film, ikke å se på Hotell Caesar og andre vederstyggeligheter som ukultiverte individer mesker seg med i sene nattetimer.

Til tross for at jeg har inntatt et såvidt klart standpunkt, tenkte jeg likevel at jeg skulle forhøre meg om hvordan mulighetene var for TV-titting i blokken der jeg bor (man kan jo få gjester som kan bli utrivelige dersom de ikke får se på sitt favorittprogram). Dermed spurte jeg naboen om hvor mange kanaler han hadde. «Vel,» svarte han «jeg tror det er rundt tyve.» «Og hvor mye betaler du for dem?» spurte jeg tilbake. «Ingenting,» var det noe forbløffende svaret, «jeg trodde det var sameiet som betalte.»

Men nei, som kasserer har jeg aldri betalt et rødt øre til noe som helst kabelselskap. Men likevel sitter naboene og glor på underholdning i tyve kanaler. På jobben antydet de at det måtte være Canal Digital som var leverandør, men «de hadde ikke nødvendigvis kontroll over abonnentene sine.»

Nåja, jeg tror ikke jeg skal prøve å få klarhet i spørsmålet (i alle fall ikke ved å ringe kabeleverandøren). Kabelfjernsynet kan gjerne være levert av Canal Filantrop for alt det jeg bryr meg.

Jeg har også lurt på om hvordan det fungerer med lisensen. Som TV-løs har jeg selvsagt ikke betalt min lisens med god samvittighet, men nå regnet jeg med at Hifi-klubben ville melde meg til NRK. Men nei, på spørsmål svarte de at «vi melder ingenting, for vi er danske.» Forstå det den som kan.

11 kommentarer:

Erlend sa...

Frøken Skavlan onsdag, 05. september 2007 03:58:27+0100
Sukk. Blir det ingen daglig Hotell Cæsar-blogging? Skuffende;)

Erlend sa...

Erlend onsdag, 05. september 2007 13:31:21+0100
Må nok skuffe deg der, ja. Er du en ivrig titter? ;-)

Erlend sa...

Frøken Skavlan onsdag, 05. september 2007 14:44:13+0100
Heh, tror jeg har sett en halv episode siden det starta. Jeg prøver å styre unna:)

Erlend sa...

André onsdag, 05. september 2007 14:51:56+0100
Det er mulig min stjerne som intellektuell verdensmann faller nå, men hva TV angår synes jeg Hotell Cæsar er aldeles utmerket. Jeg kan ikke fordra TV, og skyr unna, men når jeg besøker min mor passer jeg på å få med meg Hotell Cæsar. Det praktiske er jo at du kan gå glipp av omtrent 70 episoder og fremdeles være på omtrent samme sted i historien. Og allikevel beveger historien seg uendelig mye raskere enn for eksempel Glamour, hvor hver eneste episode ser ut til å være en variasjon av gårsdagens.

Jeg kunne skrive i en evighet om dette interessante temaet, men det er best å gi seg mens leken enda er god.

Erlend sa...

Frøken Skavlan onsdag, 05. september 2007 15:36:41+0100
Jeg er nok motsatt.
Styrer unna Hotell Cæsar og de verste såpene, men får med meg mye annet..

Erlend sa...

Erlend onsdag, 05. september 2007 17:28:08+0100
André: Jeg antar at denne typen serier ville dø en temmelig rask død dersom det var et krav om at du hadde sett episode 1-69 for å forstå noe av episode 70. :-)

En observasjon jeg har gjort, er at jeg med mitt enorme (host) intellekt faktisk klarer å se på 3-4 amerikanske sitcoms på en gang (vha. en fjernkontroll og litt zapping).

På fransk TV har jeg sett på en slags hekseserie som jeg ikke husker navnet på (det opptrer tre heksesøstre, noen vet kanskje hvilken serie jeg mener?). Den var litt artig, i alle fall for å slå ihjel tiden på hotellrommet.

Erlend sa...

Erlend onsdag, 05. september 2007 17:28:48+0100
«Charmed», het den selvsagt.

Erlend sa...

André onsdag, 05. september 2007 17:51:20+0100
Det er vel nettopp det faktum at serier som "Charmed" er "litt artige" som gjør TV så farlig. Det krever mer eller mindre ingenting av seeren, og man er mer eller mindre konstant underholdt av lett komikk eller spennende hendelser hvor hekser og demoner kommer ut av veggene. Og så tilbys det litt lett seksualisert humor, som alle liker, enten de innrømmer det eller ikke.

Jeg husker at jeg tilfeldigvis så siste episode av "Friends" sammen med en vennegjeng av meg. Dette var en stor begivenhet, og man hadde invitert mange man kunne dele den tunge stunden med. Til min forferdelse satt flesteparten i gruppen og storgråt under hele episoden, mens de minnet hverandre på alle de gode opplevelsene de hadde hatt med serien, og de "vennene" de hadde fått der. Det var surrealistisk, for å si det mildt.

Erlend sa...

Tonemor torsdag, 06. september 2007 02:48:38+0100
Ikke ring meg tirsdager ved 22-tiden, - da ser jeg på Gray's Anatomy, Desperate Housewives, eller hva det nå er som går, deilig med dum tirsdags-tv-kveld - men Hotell Caesar - nix. Har noe felles med frk S. der.
Ellers forstår jeg enda mindre av tv-mottak og betaling og slikt
av enn internett.

Erlend sa...

Erlend fredag, 07. september 2007 00:41:57+0100
André: Det der høres ganske skremmende ut. Jeg kan forstå at folk gråter av innholdet i en film eller en bok, men at de anser personene i filmen som virkelige individer som skal forlate denne verden, det er for meg nokså fjernt...

Dessuten kan man jo ordne problemet ved å snu DVD-bunken.

Erlend sa...

André fredag, 07. september 2007 05:30:36+0100
Vet du, jeg har aldri lest en bok som har fått meg til å gråte. Jeg har sett massevis av film hvor tårene har trillet, men aldri har jeg grått av det skrevne ord. Og det er underlig, for jeg har lest hundrevis på hundrevis av flere bøker enn jeg har sett filmer.

På den andre siden, jeg har aldri sett en film som har blitt med meg så lenge som en god bok, tårer eller ei. En bok er, enten man vil eller ikke, en kjølig, intellektuell affære - man leser, vurderer, forstår, osv., mens i en film får man de sørgende menneskene trykket opp i ansiktet, deres virkelighet blir din egen i de øyeblikkene bildene varer.

Forøvrig ble det bare kaldere i Paris. Snart blir jeg nødt til å begynne å bruke sokker igjen, og det er nederlag for den siviliserte verden.

Legg inn en kommentar