mandag 19. november 2007

Bangalore blogger IX

Jeg har lært litt om kulturforskjeller. Fra jeg først fikk nærmere kontakt med mine indiske kolleger, tok det ikke lang tid før jeg innså at de ikke mente «nei» når de ristet på hodet, men snarere et slags svakt form for «ja», eller «ja, det kan nok stemme».

Denne gangen har jeg lært at man kan si «nei» ved å vinke med hånden foran seg og håndflaten ut. Jeg prøvde det på en fører av en autorickshaw, og det virket helt utmerket.

Mer alvorlige ble kulturforskjellene da G. og jeg var invitert hjem til A. på lunsj. Vi ble tatt imot av hans kone, som allerede hadde forberedt maten. Det viste seg imidlertid at hun ikke hadde til hensikt å spise med oss, og det kunne virke som om det egentlig ikke var A.s hensikt heller, men snarere at G. og jeg skulle spise for oss selv i opphøyd majestet. Et raskt utslengt spørsmål fra G. fikk A.s kone til å hente et fat til ham, men selv holdt hun seg i bakgrunnen under hele måltidet.

Jeg spurte S. i dag om hva dette skyldtes. Han gav meg et mørkt blikk - antakelig sukket han inne i seg over å ha å gjøre med en ukultivert banditt fra vest - og forklarte tålmodig at slik var tradisjonen. Hvis man ville gjøre særlig ære på gjenstene, ville til og med husets herre servere dem, men ikke spise noe selv. Dessuten, la han til, var A. og ektefellen fra Bihar i Nord-India, der det var større tradisjonell mansdominans; enkelte hinduistiske kvinner bar til og med slør.

Egentlig hadde jeg gjettet svaret, særlig siden jeg opplevde noe tilsvarende i Marokko. Men nok en gang fikk jeg bekreftet at å være i en sosial situasjon jeg ikke forstår på grunn av min egalitære erkenorske bakgrunn, ikke er lett.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar