lørdag 12. januar 2008

Qui a deux maisons, perd sa raison

Jeg bor i et såkalt eierseksjonssameie, som er en av de mulige «boformene» for leigligheter i Norge (de andre er, om jeg ikke tar feil, aksjeleilighet, borettslagsleilighet, obligasjonsleielighet og leieleilighet).

Sameiets øverste myndighet er sameiemøtet som skal holdes minst en gang per år. Møtet skal i alle fall gjøre tre ting: velge styre, vedta årsmeldingen og godkjenne regnskapet. Styret står for den daglige driften av sameiet.

Et eierseksjonssameie må antakelig helst ha to seksjoner (ellers kan det vanskelig forsvare forstavelsen «sam-»), men i den andre enden av skalen er det formodentlig ingen grenser; jeg har sett sameier i Oslo som har flere hundre seksjoner, og dermed drives som de rene bedrifter.

Her i gården er forholdene ganske små, vi er nemlig bare ti seksjoner. De små forholdene både forenkler og forvansker ting. Små forhold gjør det enkelt, alle kjenner mer eller mindre alle, og det er relativt harmoniske forhold. På den annen side er det ikke spesielt lett å få folk til å gjøre en innsats for fellesskapet. Men, slik blir det nok fort i alle områder som baserer seg på frivillighet.

For den som vil engasjere seg, er derimot mulighetene ganske store for å ha innflytelse. Selv driver jeg p.t. sameiet som en eneveldig diktator (det er kanskje en pleonasme, men skitt au): Jeg setter i gang utbedringer, reparasjoner og andre tiltak slik jeg selv finner det for godt. Et vesentlig aspekt av dette er at jeg qua kasserer i styret kontrollerer finansene, og vet til enhver tid nøyaktig hva vi har penger til å gjøre eller ikke gjøre.

Med ti års ledererfaring kjenner jeg verdien av å en aktiv informasjonspolitikk overfor de andre sameierene. Dette er ut i fra et enkelt prinsipp: Hvis folk vet hva du gjør, kan du gjøre hva du vil.

I det siste har jeg benyttet vaktmesterfirmaet vårt til å utføre vedlikehold (en e-post og de fikser biffen), noe som har gjort hverdagen enklere. Neste prosjekt er å skrive om vedtektene til noe fornuftig (uten kommafeil) og derigjennom sørge for at sameiet kan meddele meg prokura, slik at jeg kan gjøre f.eks. rapportering til skattevesenet på egen hånd.

Litt ensomt blir det noen ganger, men det er nå bedre enn at bygningen (fra 1910) går opp i flammer fordi ingen har kontrollert el-anlegget, at det aldri skjer noen utbedringer, eller at tagging på ytterveggen gir gården en maksimalt harry fremtoning. Jeg hater nemlig uorden, det være seg i mine omgivelser, i sameiets regnskaper eller i kommasettingen.

1 kommentar:

Erlend sa...

Liraj lørdag, 08. mars 2008 17:01:14+0100
'Hvis folk vet hva du gjør, kan du gjøre hva du vil.' Interessant, men frihet her er begrenset av at de andre tror at pengene er brukt for den rette saken. Det sikkert er en ensom jobb.

Legg inn en kommentar