mandag 28. januar 2008

«Ta mère a dû être fière de toi»

Jeg satt på cafeen og snakket med D. om løst og fast. Hun var som vanlig diskret, men elegant kledd, og på den ene fingeren hennes skinte det i en ring. Vi kom inn på et tema som er vanlig i Norge, nemlig opptak av lån, og hun nevnte i forbifarten at hun hadde en motvilje mot å sette seg i gjeld.

«Det kommer nok fra min oppvekst,» antydet hun. «Hva gjør foreldrene dine,» spurte jeg tilbake, overbevist som jeg var om at vi kjente hverandre godt nok til at et slikt spørsmål ikke ville bli tatt ille opp. «Vet du,» svarte hun, «jeg vokste opp hos min mor, som var handikappet. Hun fikk meg da hun var nitten, og ble som en følge forstøtt av sin familie. For noen år siden døde hun. Faren min har jeg aldri møtt.»

Hun fortsatte: «Jeg manglet ikke kjærlighet i oppveksten, men vi hadde det svært trangt, og min mor hadde en sterk uvilje mot å gjøre seg avhengig av noe eller noen. Så det var aldri snakk om å ta opp lån. Det er antakelig derifra det kommer, selv om jeg jo vet at lån ikke er noe farlig, ja til og med kan være nødvendig i bestemte sammenhenger.»

Jeg ble litt tom for ord da jeg forsto at hun faktisk ikke hadde noen familie på sin side. «En av lærerene på gymnaset garanterte for et lån, slik at jeg kunne studere,» sa hun. «Han var sosialist,» la hun til med et smil som spredte seg opp til de dypbrune øynene.

«Moren din må ha vært stolt av deg,» sa jeg endelig. Hun svarte ikke, men nikket lett mens hun fortsatte å smile.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar