søndag 24. februar 2008

Divorces are made in heaven

Jeg husker ikke lenger hvem som fortalte meg det. Ifølge familietradisjonen skal min fars foreldre ha fått det som oppdrag, men de orket ikke å gjennomføre, og i ettertid kan en jo lure på hvorfor mine egne foreldre ikke gjorde det selv. Så da må det nok ha vært min mor, men jeg har ikke noe bilde av en scene der det ble sagt.

Noen spredte inntrykk og tanker henger stadig igjen - vi kom tilbake til H., og hadde problemer med å komme over vidda til byen. Jeg har en formening om at min mor sitter i en sofa og at min far har fortalt henne noe, men jeg husker ikke hva.

Så flyttet vi ut, sydover, til mormor og morfar, og jeg skulle begynne på skolen. Fra å bo i en liten by som sønn av fabrikkdirektøren og nevø av politimesteren gikk jeg å være et anonymt nummer i rekken i en nybygd drabantby, som sønn av en fraskilt lærer.

I henhold til Statistisk Sentralbyrå var det i gjennomsnitt 4463 ekteskap per år som ble oppløst ved skilsmisse i tidsrommet 1971-75. I tidsrommet 1966-70 var det tilsvarende tallet 2960, mens det for årene 2001-2005 hadde gått opp til 10720.

Det var med andre ord ikke så vanlig som det er nå, å ha skilte foreldre. Overfor skolekamerater var det litt rart, men jeg gikk store deler av tiden på «åpen skole» (et begrep som forsvant og deretter kom tilbake) i en liten klasse sammen med andre elever med snåle familieforhold i trange blokkeleiligheter, så jeg led ikke særlig mye under min nye status.

Når jeg nå har blitt gammel og antakelig står med i alle fall én tå i graven, slår det meg at samfunnets syn på skilsmisser har forandret seg. Det som den gang måtte betegnes som en mini-skandale (selv jeg innså tidlig at min farmor aldri tilgav min far), ville vel i dag bare vekke kortvarig hoderysten og deretter trette gjesp i bekjentskapskretsen. «Foreldre» var utelukkende et flertallsord, og «delt omsorg» var nok like fjernt som tanken på å la barna bli oppdratt av marsboere.

Spesielt tror jeg ingen hadde tenkt på barns reaksjoner i forbindelse med skilsmisse: lojalitetskonflikter, behovet for forklaring, aggresjon mot den parten barnet mener har gjort den andre urett. Jeg vet ikke om noe av dette var blitt vurdert av de ansvarlige; selv følte jeg i alle fall ikke at det vonde ble tatt hånd om, ikke til jeg ble noe eldre og forsøkte på mitt klønete vis å håndtere det selv, til tross for at jeg ikke visste hvor problemene egentlig lå, og følgelig måtte se at forsøkene på å uttryke meg skaffet meg nye sjelelige sår.

Jeg kan ikke se tilbake og prøve å få et svar på det naturlige spørsmålet «hva om det ikke hadde skjedd?» En gang ble det tatt et veivalg for meg, og jeg kan ikke avgjøre nå om det var «riktig» eller «galt». Der jeg er i dag, er jeg et produkt av den veien jeg har gått, og mine foreldres skilsmisse er en evig del av bildet, slik at jeg ikke lenger kan kreve å få vite om jeg ville vært lykkeligere eller mindre ensom dersom ting hadde vært annerledes.

5 kommentarer:

Erlend sa...

Frøken Skavlan lørdag, 01. mars 2008 04:54:55+0100
Egentlig er det helt greit å ikke vite hvordan livet kunne blitt. I blant, i hvert fall.

Erlend sa...

tonita tirsdag, 04. mars 2008 12:13:56+0100
Hva vi egentlig gjør med, - eller mot våre barn tror jeg er ekstremt mye mer i vår bevissthet nå enn før.
Jeg er en generasjon eldre enn deg - omtrent. Og vi har hele tiden trodd at vi tok mye mer hensyn til barnas ve og vel enn vår foreldregenerasjon. Men når store vonde ting skjer, så trodde vi nok at vi skjermet barnet ved ikke ikke å snakke om det forferdelige - og det forstår vi i dag at var helt, helt galt.
En ting er å undres over hvordan livet ville ha vært om det ikke hadde blitt en skilsmisse, - noe annet om det kunne ha vært snakket om.
Ikke-tema om liv og død er skadelige, både for barn og voksne.
Forleden ringte niese 40 år og trengte å snakke om sine foreldres skilsmisse og vår førstefødtes krybbedød - ting som i løpet av et par år endret livet hennes veldig - og som hun fremdeles ikke er ferdig med. Viktig å få snakke.

Erlend sa...

VK onsdag, 05. mars 2008 14:54:21+0100
Skilsmissetemaet er så interessant at jeg nettopp slo fra meg å kommentere det her. Det er for mye å si om dette til at det passer inn i kommentarfeltet ditt. Takk skal du uansett ha for at du deler.

Jeg ser for øvrig at du har vært på Korsika. Jeg vurderer en tur dit til sommeren - gitt at du ikke fraråder det. Ender jeg med å dra, så vil det være mitt første besøk på øya. Jeg vurderer også ta med meg jentungen, og ettersom hun da er bare fire, er nok de store fjellturene utelukket.

Erlend sa...

Erlend fredag, 07. mars 2008 03:00:40+0100
Jeg fraråder absolutt ikke Korsika! Selv har jeg bare vært inne i fjellheimen, og jeg synes at det er en fantastisk og fascinerende natur der. Det skal også være flott langs kysten, men der har jeg altså ikke vært.

Det er nok ikke noe å ta med en firåring på GR20, men det finnes sikkert steder hvor det går an å gå småturer for å få en liten smak av hvordan det er - Grotelle innerst i Vallée de la Restonica så ut til å være et populært utfartssted. Det er ikke langt fra Corte.

Folk er hyggelige, selv om en del av dem vi har støtt på av urfolket har vært litt spesielle (det hjelper sikkert at jeg ikke er pariser).

Erlend sa...

Krissy onsdag, 07. januar 2009 04:08:06+0100
interessant tekst. Jeg tror det er verre å leve med foreldre som er i ordkrig over barna, og som baksnakker den andre forelderen i nærvær av ungene sine.
i hvert fall er jeg glad for å ha sluppet det.

Det at noen foreldre er ordkanppe om skilsmissen, tror jeg mye skyldes sårheten og vanskeligethet som det er å være åpen om det. ..

Legg inn en kommentar