tirsdag 11. mars 2008

Den drömmen, som aldrig besannats

Jeg kastet et blikk på det som kom opp på skjermen, og jeg kjente igjen den iskalde, synkende følelsen jeg hadde hatt den gangen for lenge siden da jeg så N. hånd i hånd med noen, og jeg prøvde brutalt å tvinge meg til å ta kontroll over lengslene som hadde vært innestengt i så mange år, riktignok rett under overflaten, men likevel sikkert sperret inne.

For etter at hun kom, myknet noe av min selvpåførte hardhet, og lengslene og drømmene var ikke lenger på det stedet de var ment å skulle være, de beveget seg ut, og jeg lot det skje.

Vi gikk rundt i byen, jeg pekte ut det jeg trodde ville interessere henne, mens vi vekselvis snakket om Norge og om hennes hjemland. I den karakteristiske, litt harde setningsmelodien sin fortalte hun om stumfilmstjernen Fatty Arbuckle som var en bekjent av hennes bestmor, og om sin store og mangslungne familie.

Dagen etter skulle hun fly tilbake, og hun sa med et skjevt smil at hun var satt opp til å havne i midten av en femrader. Jeg fleipet med at hun kom til å bli sittende ved siden av nettopp Fatty Arbuckle. Hun lo og svarte at W.C. Fields ville sitte på den andre siden.

Kvelden svant hen, og jeg bar min vennlige, profesjonelle maske med stil, helt til det siste øyeblikket il hotellets lobby. I noen dager etterpå hengav jeg meg til ørkesløs drømming, helt til den moderne tids elektroniske hjelpemidler kom med en opplysning som hun antakelig i diskresjon (hennes var sikkert like stor som min) ikke hadde nevnt.

Så dermed går jeg rundt i leiligheten, mens jeg prøver å holde den knugende kulden og smerten på avstand, og kjenner på forbløffelsen over at en forbigående ubetydelighet formådde å kalle frem en følelse av nok et drepende nederlag.

2 kommentarer:

Erlend sa...

Eva søndag, 16. mars 2008 16:59:47+0100
Jeg får vondt i magen hver gang jeg leser dette...

Erlend sa...

Erlend mandag, 07. april 2008 05:32:49+0100
Huffda. Det var ikke meningen å gjøre mine lesere fysisk uvel... :-(

Legg inn en kommentar