søndag 6. april 2008

Hommage à Glenn Gould

erlend: Velkommen! Dagens tema er det samme som alltid, nemlig sjelelivet til denne bloggens hemmelighetsfulle skaper, Erlend. Hyggelig at du har revet deg løs fra din hovedbeskjeftigelse, nemlig å synes synd på deg selv, og tatt apostlenes tastatur fatt for å komme hit.

Erlend: La meg få korrigere litt her...

erlend: Vi går rett på sak. Slik jeg ser det, er ditt største problem at du ikke får deg en dame du kan klå på når det passer deg, og derfor er du alvorlig frustrert.

Erlend: Ja, du vet at ordet frustrert svarer til et fransk ord som betyr å bli fratatt noe man regner med å få...

erlend: Nå har du brukt de siste femogtyve år på å finne subtile leksikalske motsvarigheter mellom ulike språk, men hvor har det brakt deg? Og tro ikke jeg ikke så at du forsøkte en avledningsmanøvre ved å gå bort i hyllen og plukke frem Oxford Latin Dictionary for å finne etymologien til «frustrert». La meg si med en gang at det kommer fra latin «fraus», som betyr «skade». Så da.

Erlend: Ja, men altså...

erlend: Ta nå sist fredag.

Erlend: Sist fredag?

erlend: Ikke utstyr deg med den uskyldige minen. Og jeg sier det først som sist at hvis du begynner å snakke om Daniel Defoe, avbryter jeg dette intervjuet umiddelbart, og da må du vri hodet ditt enda mer for å finne på en bloggpost.

Erlend: Jeg hadde heller tenkt å bringe Michel Tournier på banen.

erlend: Jeg advarte deg...

Erlend: Jaja. Men jeg gjorde da ikke noe spesielt på fredag...

erlend: Du var ute på byen, min venn.

Erlend: Åja. Stemmer. Jo, jeg var på Platekompaniet. Og så på Ni Muser.

erlend: Her mangler det noe. Mellom Platekompaniet og Ni Muser.

Erlend: Eh?

erlend: Bari.

Erlend: OK da, din masekopp. Jeg gikk forbi Bari. Men hva har det med saken å gjøre?

erlend: Hva så du der?

Erlend: At det var fullt.

erlend: Du var da ikke innom.

Erlend: Nei, og så?

erlend: Hvorfor dét?

Erlend: Jeg venter på at du skal fortelle meg det.

erlend: Du var ikke innom fordi det sto noen i døren.

Erlend: Ja, det var en dørvakt av et eller annet slag som slapp folk inn.

erlend: Og dette var en 150-kilos bartetrønder med batong, glass i det ene øyet og et olmt blikk i det andre?

Erlend: Nei, det var en jente.

erlend: Das also war des Pudels Kern. Og til tross for at du i flere måneder har tenkt at du kanskje kunne gå på byen og i alle fall begynne å snakke med noen av det annet kjønn, snudde du fordi det sto en jente i døren. La meg bare si at du er en patetisk jævel som fortjener hver eneste bit av din selvpåførte triste skjebne.

5 kommentarer:

Erlend sa...

Frøken Skavlan mandag, 07. april 2008 03:02:59+0100
Haha:D Morsomt, Erlend.
Men du, ikke vær for hard mot deg selv...:)

Erlend sa...

Erlend mandag, 07. april 2008 04:22:58+0100
Det gjelder å svinge pisken når man kan, vet du! ;-)

Erlend sa...

tonemor tirsdag, 08. april 2008 01:52:08+0100
Flott selvpisking her - men jeg likte at det var Tournier du ville snakke om da referansen kom til fredag. Det er 18 år siden jeg har lest den, - og jeg mener å huske at det kanskje var fordi min yngste skulle ha lest den til fransktimen, men ikke rakk ... eller noe slikt.
Bortsett fra det, - så opplevde min Gubbe og jeg å bli sett på med det ugreie blikket da vi som hhv 29 og 34 åringer forsøkte oss på et heftig innested i Stockholm - sånne gamlinger som oss var ikke mye velkomne - den gang da (1972).
But I think that times they are achanging. Du er ikke noen olding nå som vi var da.

Erlend sa...

VK mandag, 14. april 2008 16:17:24+0100
Det slår meg at tilbakemeldingene på denne teksten er famlende - om jeg skal uttrykke meg forsiktig. Dette er ikke morsom lesning, og de litterære referansene er knapt nok av perifer betydning. Men så er det også delikat å skulle kommentere så intime betroelser, spesielt når man ikke kjenner avsenderen personlig.

Jeg skulle gjerne gitt deg et tupp i ræva, Erlend, for du synes å grave deg et stadig dypere hull som det skal bli bra vanskelig å komme seg opp av. Og hvis du absolutt vil vite det; ja, jeg er enig med ditt alter ego: Det er patetisk at du vegrer deg for å gå inn bare fordi det står en kvinnelig ansatt i døra. Men det er lite fruktbart å skulle ta i bruk slike karakteristikker, så når du vel har felt din dom, bør du snarest glemme den og angripe problemet fra en annen vinkel.

Spørsmålet du må til bunns i, er kjernen til det hele, altså hva som blokkerer deg så til de grader at du blir sosialt immobil i møte med det yndige kjønn. Hva bunner dette i? Du må skrape opp den tyggisgugga som fester skoene dine til bakken, banne og frese til den, og kaste den langt pokker i vold.

Har du for øvrig noen klar formening om hvordan hun er, damen som skal holde deg i hånden livet ut? Hvilke krav stiller du, hvilke forventninger skal hun leve opp til? Ikke bare er dette viktige spørsmål enhver bør ha et avklart forhold til, det er dessuten om å gjøre at du ikke glemmer hennes rolle her. Så konsentrert som du er om din egen fremtoning og kompetanse på det mellommenneskelige feltet, kan du fort glemme at dere alltid er to om å skulle løse den oppgaven det er å skulle kommunisere.

Og du vet aldri hvordan det står til i den andre enden. Tenk litt på det.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 22. april 2008 02:01:58+0100
VK: Jeg har ikke klart å formulere et verdig svar på kommentaren din. Ikke la det forlede deg til å tro at jeg ikke satte pris på en ærlig tilbakemelding. For det gjør jeg.

Legg inn en kommentar