søndag 14. september 2008

Pulvis es et in pulverem reverteris

Før jeg dro på ferie, kjøpte jeg meg et kamera - og nå tilføyde jeg nesten «i den hensikt å ta bilder» - inntil jeg innså at det fikk være måte på å frasefyll selv i en såvidt sedat blogg som dette.

I alle fall dro jeg på tur med min nyervervede Olympus E-420, et lett og forholdvis kompakt speilreflekskamera. Jeg tok bilder fra begge fjellturene, Grand tour du Viso og Le Tour des Écrins, samt fra mitt opphold i Paris.

I Paris ble jeg imidlertid fort litt skeptisk til å ta ordinære turistbilder, så til slutt ble det en rekke bilder av kuriøse gravmonumenter på henholdsvis Cimetière du Père Lachaise og Cimetière de Montparnasse, hvorav man her kan se et lite utvalg:










Det siste monumentet må sies å være noe spesielt.

7 kommentarer:

Erlend sa...

Frøken Skavlan tirsdag, 16. september 2008 00:18:00+0100
Noe spesielt? Definitivt.
Jeg tror jeg vil ha et slott, altså.

Erlend sa...

Erlend tirsdag, 16. september 2008 12:16:21+0100
Jeg antok at du ville ha slottet i levende live... «Kongedømmet på bordet, herr byggmester!»

Erlend sa...

VK torsdag, 25. september 2008 13:43:35+0100
Det er mange år siden sist jeg tuslet rundt på Père Lachaise. Min gamle bestemor, som jeg i min barndom tråkket rundt i hele Paris sammen med, tok meg med også hit. Og selv om jeg i voksen alder har passert gravplassen tallrike ganger (en slektning bodde like i nærheten), har jeg aldri stukket innom.

Det rare er at jeg i nærmere 15 år har kjent en dragning mot stedet; jeg har hatt lyst til å gjenoppleve Père Lachaise som min kjære Mamina gjorde meg kjent med da jeg var liten. Og inngangen er der. Men jeg passerer.

I sommer tok jeg meg fra grensa til Italia og ned til grensa mot Spania. Hele middelhavskysten, altså, en reise hvis høydepunkter selvsagt bestod av de tallrike avstikkerne innover i landet, oppover i Provence. Og her er jeg ved poenget mitt: I Baux-de-Provence, et nydelig sted med altfor mange turister, fant jeg en gravplass på toppen av landsbyen. Herfra kunne man skue nedover i dalen, og det slo meg at utsikten var helt absurd med tanke på at alle rundt meg var døde. Men for de besøkende utgjør kanskje den lette luften som svøper inn gravplassen en slags befrielse; dette stedet mange ankommer med savn og melankoli i hjertet kan saktens trenge en autentisk ramme spikket ut av det evige og uforanderlige.

Jeg anbefaler alle å besøke Les Baux. Men man må sørge for å være der når kvelden og mørket kommer sigende på. Da forsvinner nemlig turistene, og de innfødte trekker ut for å få seg en matbit.

Erlend sa...

Erlend torsdag, 25. september 2008 20:40:24+0100
Har du vært på havkirkegården i Sète?

Erlend sa...

VK fredag, 26. september 2008 00:08:53+0100
Vet du, jeg var som snarest innom denne byen til Brassens, men noen havkirkegård så jeg ikke. Jeg var ikke i min beste form denne dagen, men derimot litt sliten og uinspirert. Jeg ville for øvrig ut på sjøen, men store bølger gjorde at båtene ikke dro ut (kanskje like greit, så slapp jeg å havne på kirkegården selv - vannet er ikke mitt foretrukne element).

Erlend sa...

Erlend fredag, 26. september 2008 03:02:35+0100
Det var synd, for den er meget vakker - selv om ikke Brassens er gravlagt der. Men derimot Paul Valéry (selvsagt).

Erlend sa...

VK fredag, 26. september 2008 04:01:45+0100
Pokker, så må jeg altså tilbake dit. Da blir det sånn.

Legg inn en kommentar