tirsdag 12. mai 2009

Stand on the highest pavement of the stair

Jeg har et melankolsk forhold til Trondheim Lufthavn, Værnes. Ikke at selve flyplassen er dyster, men antakelig ser jeg det slik fordi jeg assosierer den med de mange mislykkede forsøk på å skape noe nytt ved å forlate det gamle, samt med den lange rekken av hjemkomster i nattemørket, mens jeg var sliten i kropp og sinn, for deretter alene å måtte ta meg veien til sentrum, enten på flybussen eller en sjeldnere gang med en flytaxi betalt av arbeidsgiver, fordi det aldri har vært noen til å møte meg.

Jeg minnes den gangen tidlig en januar da jeg fulgte M. til flyplassen. Hun var som vanlig velkledd i blå jakke der hun satt og smilte mot meg mens hun holdt hånden sin over min. Jeg følte at vi ga andre inntrykk av at vi var et par. Det jeg ikke visste, var at jeg aldri skulle få se henne igjen.

3 kommentarer:

Erlend sa...

Krissy fredag, 15. mai 2009 17:33:58+0100
Når jeg tenker på Værnes lufthavn tenker jeg på studietiden. En tid jeg likte, men jeg er glad er forbi.

Og så skriver du så bra. I likhet med kazedama, er jeg imponert over hvor litterære matematikerne er!

Og til slutt- når du skriver en slik tekst, får jeg bare lyst tilåønskedeg altgodtiheleverden. Det ordner seg tilslutt, det gjør det alltid - på ene eller andre måten! (Bare kanskje ikke slik man først hadde tenkt, men det behøver ikke være en dårlig ting?)

Nå er det ut og kjøpe 17-mai stasen :)

Erlend sa...

Erlend lørdag, 16. mai 2009 18:00:40+0100
Nå, så du studerte i Trondheim...

Kaze og jeg ruler, slik det Ibsen ville sagt!

Regner med at du poster bilde av deg selv i bunad.

Erlend sa...

Krissy søndag, 17. mai 2009 01:25:43+0100
Ja, Trondhjæm it was.. :)

17.mai-stas= kjole eller annet som ikke er varmt og stikker, må vite! Men lite utvalg var det. Hadde man sett meg i brorparten av plaggene jeg prøvde, ville man ledd seg ihjel er jeg redd!

God 17 mai til deg. Kos dg masse! :)

Legg inn en kommentar