tirsdag 2. juni 2009

Et aldrig færdigt eller fullendt motiv

Vi satt oppe på seilbåten hans i solskinnet på Bygdøy og så bort på de andre båtene som lå i opplag. Ettermiddagen hadde blitt brukt til å legge en slags rød gugge på kjølen. Det var viktig å følge en linje som gikk langs den øvre delen, og jeg hadde derfor fått i oppdrag å lege på maskeringstape, noe jeg hadde gjort etter beste evne.

«Hvordan går det,» spurte han der vi satt, og jeg visste at at han ikke ville vite om jobb eller andre mer perifere ting. Under vanlige omstendigheter ville jeg holdt igjen, snakket det vekk eller prøvd å dreie samtalen, slik jeg hadde gjort hver gang vi hadde vært inne på dette temaet i de siste årene, men denne gangen var det noe som gjorde at jeg var for sliten, at jeg ikke klarte å stå imot.

Først sa jeg at jeg ikke visste - U. pleide å si ertende at jeg alltid kom med den uttalelsen først, for å vinne tid - men så sa jeg at det ikke var lett. At jeg følte meg ensom, og at det var tyngre og tyngre å leve uten nærhet til et annet menneske. Som vanlig prøvde jeg å benytte meg av lettere språklige omskrivninger i et forsøk på å holde virkeligheten på avstand, men han forsto likevel. Jeg nevnte hendelsen med W., men maktet ikke å la være å ta min tilflukt til en referanse til Marcel Prousts Albertine for å si hva jeg trodde, vel vitende om at han ville forstå allusjonen.

Jeg ventet at han ville svinge opp med meg, gi meg et av sine sedvanlige spark bak, forsøke å overføre noe av sin ukuelige optimisme og tro på seg selv over på meg, slik han hadde gjort så mange ganger før, til tross for at han sikkert hadde innsett at det ikke nyttet. Men, denne gangen var det som om min mangel på håp hadde overveldet ham; han hørte bare på det jeg sa, uten å bemerke noe spesielt. Og i et øyeblikk virket det som om årene vi hadde kjent hverandre, som for en stor del falt sammen med den tiden jeg hadde tilbrakt alene, også tynget ham og gjorde ham hjelpesløs mot min fortvilelse.

6 kommentarer:

Erlend sa...

Krissy torsdag, 04. juni 2009 03:20:35+0100
Det fine er at hvis man stiller seg på perrongen går det alltid nye tog. Hele tiden, faktisk :)

Erlend sa...

VK torsdag, 04. juni 2009 16:50:22+0100
Livet er kort. Lykken er lang.

Han tok feil.

Erlend sa...

Erlend fredag, 05. juni 2009 23:56:37+0100
Krissy: Og «noen tog stopper på noen steder, mens andre tog stopper andre steder,» som Senterpartiets transportpolitiske talskvinne sa i dag...

VK: Sier han ikke det motsatte?

Erlend sa...

VK søndag, 07. juni 2009 02:23:48+0100
Jo, det er det han gjør. Det er derfor jeg korrigerer ham og konstaterer at han tar feil.

Erlend sa...

Erlend mandag, 08. juni 2009 03:48:50+0100
VK: Din variant ser mer paradoksal ut, spør du meg.

Erlend sa...

VK torsdag, 18. juni 2009 23:47:01+0100
Mja... Jeg ser hvordan du kan hevde det, men det avhenger av livssynet som ligger til grunn. Og poenget mitt er jo nettopp å si at vi i all hovedsak befinner oss på lykkesiden av livet, selv når vi ikke aner det.

Legg inn en kommentar