fredag 25. desember 2009

Slekt skal følge slekters gang

Jeg kastet et blikk på huset mens jeg sto utenfor og ventet. Det lå der, rødt og varmt i sneeen og det tidlige nattemørket.

Vi skulle utover til kirkegården nede ved havet for å følge vår vanlige skikk på julaften, nemlig å se til dem som hadde gått før oss, både de to gamle som forlot oss da deres tid var omme, hun som tok valget selv, og hennes sønn, ett år eldre enn meg, for hvem det var skrevet at han aldri skulle bli gammel.

Det slo meg nok en gang at jeg aldri hadde sett gravplassen og kirken i dagslys, og igjen lovet jeg meg selv at jeg skulle utover når sommeren kom.

Da vi kom tilbake til huset og hadde satt oss ned ved den varme peisen, begynte de snakke om at de så på muligheten for flytte. De klarte å håndtere alt slik stillingen var nå, men de innså at det i et lengre perspektiv ville bli vanskelig. Jeg hadde sagt for lenge siden at jeg støttet dem i deres valg, og at det var tåpelig å bli av rent sentimentale årsaker, men jeg kjente likevel et stikk i hjertet over at noe som hadde vært i familien siden de to gamle fikk det bygd over femti år tidligere, skulle forsvinne.

For innerst inne visste jeg jo at jeg tildels kunne bebreides for aldri å ha klart å skape meg en livssituasjon der et større hus med værelser for mange ville vært et klart behov. Men ingenting ble sagt om dette sviket, selv om det var klart at arven etter dem på kirkegården ikke ble forvaltet slik de sikkert hadde sett for seg før de gikk bort.

2 kommentarer:

Anonym sa...

Livet kjenner ingen. Men jeg tror det er godt å få gå sine egne veier, akkurat som de falne sikkert gjorde i sin tid da de startet sitt eget virke. :-)

krissy

Erlend sa...

Du kan så si. Men (innbilte) forventninger er der likevel...

Legg inn en kommentar