torsdag 25. mars 2010

Fremd bin ich eingezogen, Fremd zieh' ich wieder aus

Hun hilste litt unnskyldende da hun ringte meg på en fredags ettermiddag, men hun ventet på bussen, og behøvde noen å prate med, så hun ringte sine venner.

Vi snakket om løst og fast; etterhvert kom bussen, og hun gikk ombord. Jeg så henne for meg der hun satt, med de dyptliggende mørkebrune øynene, det sorte håret og de elegante klærene hun alltid gikk i, men jeg lot være å komme med en bekymret bemerkning om at det kanskje sjenerte de andre passasjerene at hun satt der og skravlet på fransk midt i rushtiden.

Hun ville vite hva jeg skulle gjøre i helgen. Litt tamt svarte jeg at jeg skulle rydde i kjelleren, og kom inn på et tankespor der hovedsaken var om ordet for kjeller («cave») var han- eller hunkjønn. Derfor ble jeg overrumplet av hennes neste spørsmål, som kom rett mot meg: «Tu n'as pas d'amis?» (Har du ingen venner?). Møysommelig forklarte jeg at vel hadde jeg dét, men de var stort sett familiemennesker som hadde nok med seg og sine.

Hun var for høflig til å si at hun ikke helt trodde på bortforklaringen min, men ville vite om hun hadde vært indiskrét, og jeg forsikret henne at jeg foretrakk hennes pågåenhet fremfor mine egne landsmenns tendens til å gå rundt grøten på god avstand.

Men som ved tidligere anledninger satt jeg igjen med en bitter smak i munnen, da jeg etterpå ikke klarte å holde tankene tilbake. Det var som om ordene hennes hadde åpnet et rom som vanligvis var gjenlåst, og hvor det befant seg noe jeg helst ikke ville se eller vedkjenne meg. Jeg undret meg over om dette var alt livet hadde hatt å tilby; om hvorfor mange ting tilsynelatende hadde gått bra, men om likevel alt  jeg gjorde  og interesserte meg for - matematikk, litteratur, film, jobb, fjellturer - kanskje egentlig ikke hadde noen egentlig verdi, men snarere tjente til å fylle opp et det den ensomme tomheten, at det bare var et magert substitutt for det ekte, det inderlige, som jeg aldri hadde klart og heller ikke ville klare å gripe, fordi det nå var for sent.

11 kommentarer:

Anonym sa...

Tjohei, Erlend! Nå fikk jeg lyst til å gi deg en god, varm klem. :) Det er sårt det du skriver om, og det er flere som er der eller har opplevd ting slik.

Men; siden du nå tillater at man ikke går rundt grøten- hva er for sent? Ingenting er for sent.
En venn av meg er 47, han har heller aldri kommet helt i mål på kjærleiksfronten. Men han har ikke sluttet å lete. Kanskje ble han dypt såret en gang. Kanskje tok det tid å lege sine sår. Kanskje reiste han langt bort, prioriterte jobb og andre ting for å fylle tilværelsen og tomhetn i flere år. Men så flytta han til hjemtraktene. Og nå vil han ikke gå alene lengre. Han er ELDRE enn deg, Erlend. Men han har ikke gitt opp, og det gjør at han har en sjanse. Slik du også har- hvis du ser mulighetene i stedet for begrensningene.
Du er en lærd mann, du er snill og sympatisk. Hvem vil vel ikke ønske seg det?

Og- gjett hvem som skal til Trondheim og besøke faren sin, 15 april etter påske?
:)

kris.

Erlend sa...

Hvis jeg først skulle begynne å se muligheter i stedet for begrensninger, kunne det være at ting gikk bedre. Og hvem vet hva som ville skje da?

Jeg er her hele april. E-post til brambillia(at)yahoo.fr om du vil møtes på en av Trondheims talløse in-caféer og ta en kopp te.

Anonym sa...

” Nasse gikk bort til Brumm. Han la poten sin på poten til Brumm. Hva er det? spurte Brumm. Ikke noe, svarte Nasse – jeg ville bare vise at jeg bryr meg om deg"

Klem, Eva :)

Anonym sa...

Høres koselig ut, det. Såsant jeg har motet, så tar jeg sikkert kontakt.
;)

kris.

Erlend sa...

Øh, er det ikke du som oppfordrer andre til å være modige? ;-)

Dessuten møtte jeg Eva i fjor, og hun kom fra det uten mén.

Anonym sa...

Jeg gjør det gjerne igjen :D

Eva ;)

Anonym sa...

Jeg vet, jeg vet. Har lyst, men det er klart at det er litt ekstra utfordrende når man både "kjenner" og ikke kjenner noen fra før.
Tenk, her har jeg kommentert lenge hos deg, hvor flaut det ville bli om jeg satt overfor deg til bords og fant ingenting å snakke om.. Eller du skulle synes jeg var kjedelig og altfor hverdagslig å prate med. :0/

Hm. Joda, jeg blir sikkert modig. Og hvis tidsskjemaet er kort, så får altern bli at du blir med oss på fjelltur ;-)

kris.

Erlend sa...

Du er jo nokså oppesen her i kommentarfeltet, så du finner nok noe å snakke om.

Egentlig er jeg ikke så dyster og alvorlig som jeg gir inntrykk av.

Strekker sa...

Kan underskrive på at det er hyggelig og nokså ufarlig å møte unge Erlend IRL!

Erlend sa...

Du har jo til og med vært her og beskuet biblioteket!

Men vi bør kanskje ikke nevne at du ved vårt første møte var iført (kinky) uniform. Forventningspresset kan dog bli for stort for arme Krissy.

Strekker sa...

Det er jo nesten litt trist at du syns at den uniformen var kinky. Men nå bruker du vel bare regel 34 som motargument.

Biblioteket var flott!

Legg inn en kommentar