søndag 4. april 2010

Nunc est bibendum, nunc pede libero pulsanda tellus

Jeg skal komme ut av barskapet og fortelle at jeg har et unormalt og kanskje sykelig forhold til alkohol.

Det er ikke så at jeg må drikke meg full hver fredags kveld og slåss med Trondheimspolitiet i Nordre gate, ei heller at jeg starter med en drink før hver middag, følger på med rødvin til maten og en liten konjakk for å avsluttte kvelden, samt litt reparasjon dagen etter. Jeg er ikke engang med i Anonyme Alkoholikere.

Nei, jeg falt nok i den andre grøften. Jeg drikker nemlig aldri alkohol. Faktisk har jeg aldri smakt det heller, hverken i form av brennevin, vin eller øl, om det da ikke er i en konfekt fra tid til annen.

Slik har det vært, helt siden den gang man var tenåring og «tiden var inne» for å «begynne». Før det var min befatning med drikking at en nær slektning av meg ble ubehagelig å være sammen med når han var lettere påvirket, så jeg følte aldri at det var noe for meg.

Beslutningen har alltid vært rent personlig - jeg henger meg av prinsipp ikke opp i hva andre gjør, ikke på dette feltet heller, så det er meg svært fjernt å skulle propagandere for avholdssaken. I det hele tatt er alkohol ikke på mitt mentale kart store deler av tiden, og i en slik grad at det noen ganger kommer som en overraskelse på andre at jeg ikke drikker.

Ellers har jeg ikke noe imot å være sammen med andre som inntar alkohol; tvert imot gir det meg et takknemlig marked for mine bløtere vittigheter. Ei heller alkohol i mat eller som gave til andre skaper samvittighetskvaler. Noen ganger går jeg til og med på Vinmonopolet og titter, siden jeg finner et visst estetisk behag i å se på flaskene (særlig cognac-flasker synes jeg er fine) og i å lese på franske rødvinsetiketter.

Over årene har jeg funnet ut at min praksis er lettere problematisk overfor mine såkalte landsmenn, som ikke helt forstår at en person som ellers ikke er en mørkemann, kan avstå fra alkohol. Når dette i tillegg kombineres med min frankofili, blir uforstanden total (franskmenn later derimot ikke til å bry seg i det hele tatt). Jeg har et lite lager av bitende bemerkninger jeg akter å benytte på den neste som prøver seg.

Andre innvendinger kommer også - vi må ha alkohol for å løse opp; noen mennesker virker ukomfortable hvis de er påvirket og jeg ikke er det; jeg ville føle meg friere, sier min venn E., særlig overfor kvinner. Kanskje han har rett - jeg vet ikke lenger, og i alle fall er det for sent å gjøre noe med det nå, annet enn registrere  det son nok et tydelig tegn på mitt altfor vedvarende utenforskap.

Se forøvrig Hvorfor drikker Jeppe? av Ellisiv Lindkvist.

Dette temaet ser ut til å være mer omtalt enn jeg trodde (takk til SerendipityCat):

7 kommentarer:

~SerendipityCat~ sa...

Det er snedig, men folk kan bli utrolig stresset av å høre at andre ikke drikker! Jeg kan ikke drikke noe særlig for tiden, og merker at jeg savner det mindre og mindre. I begynnelsen prøvde jeg å ta en øl eller et glass vin likevel, fordi det _var jo det man gjorde for å kose seg_. Men nå har jeg liksom lagt det vekk, bortsett fra en sjelden champagneslurk da, litt må man jo ha som nerdeglamblogger! ;-)
Skrev forresten om mine opplevelser rundt dette her: http://www.serendipitycat.no/?p=408 Artig om du ville ta en titt!

Anonym sa...

Vann kan drikkes til det meste ;-D

kr.

Erlend sa...

Bra skrevet! Og jeg ser av å følge lenkene videre at halve bloggosfæren er avholds ;-)

Heldigvis har jeg ikke disse problemene med folk som fester og fyller i min nærmeste omgangskrets. (Men det skyldes nok snarere at jeg ikke har noen omgangskrets, hehe.)

Og den vitsetegningen var ubetalelig! Flygeleder!

Erlend sa...

Kr: Det har jeg alltid gjort.

Anonym sa...

Jeg kjenner til første del av sitatet ditt ("Nunc est bibendum, nunc pede libero pulsanda tellus"), men har aldri vært klar over andre halvdel. Hva betyr det?

VK

Erlend sa...

En mulig oversettelse er kanskje «nå må det drikkes, nå må det slås på jorden med fri fot.»

Fra Horats, Ode 1,37.

«Nunc est bibendum» er vel opphavet til navnet «Bibendum», bedre kjent i Norge som Michelin-mannen.

(«Vi heter Gaus, Roms og Brumund....eh ... Michelin.» «Michelin?» «Ja, det er et dekknavn.»)

Anonym sa...

Takker og bukker.

VK

Legg inn en kommentar