mandag 17. mai 2010

Finn - mulighetenes marked

«Mulighetenes marked» - slik heter det på nettstedet til Finn.no. Som nevnt i forrige innlegg skulle jeg benytte meg av disse mulighetene og gi befolkningen det generøse tilbud å kjøpe mine gamle hvitevarer til kr. 1000. Grunnen var ikke at jeg ønsket å tjene penger eller hadde en overdreven oppfatning om at det ville gi tilbake mesteparten av kostnadene ved det nye kjøkkenet, men snarere at jeg ergrer meg litt over å kaste noe som er fullt brukbart.

Jeg satte inn annonsen på lørdag, og det gikk ikke mange minuttene før noen hadde sendt en tekstmelding. Slik fortsatte det utover dagen; noen skrev meldinger, noen e-post, men de fleste ringte. Et par kom til og med å så på varene, men de feiget ut da jeg (naiv og ærlig som jeg er) fortalte at det luktet litt inne i fryseboksen etter at det hadde mistet strømmen mens jeg var i Ladakh i fjor sommer.

I alle fall fikk jeg erfare det markedsføringsfolkene på jobben kaller (siden de er briter) «the sales pipeline». Mange henvendelser (spesielt om dimensjonene på kjøleskapet, så jeg burde nok nevnt det i annonsen), ikke så mange som erklærte interesse, og til sist bare én som var villig til å bla opp tilstrekkelig kronasje.  En kar erklærte til og med at «ja, jeg kommer» for deretter å sende meg en tekstmelding fem minutter etterpå for å si i fra at han ikke lenger var interessert.

Den som til syvende og sist fikk tilslaget, ringte meg mens jeg var i Bymarka på søndag; han var åpenbart ikke fra Norge opprinnelig, men snakket glimrende norsk. Siden jeg ikke har xenofobe tendenser, snarere tvert i mot (xenofile tendenser?) , syntes jeg det bare var fint. Da vi kom inn på når varene kunne hentes, sa han at vel var han utlending, men 17. mai, det feiret han, så den dagen ble vanskelig! «Da gjør du mer enn jeg, kamerat,» tenkte jeg i mitt stille sinn.

Da han kom i går, forklarte han meg at han vanligvis prutet, men at han ikke skulle gjøre det i dette tilfellet, siden jeg var snill og hjalp ham med å bære det hele ned. Alt kom inn i bilen, og vi skiltes som gode venner og vel forlikte. Ennå har jeg ikke hørt noe tilbake, så antakelig har ikke noe av utstyret eksplodert ennå.

1 kommentar:

Anonym sa...

Selv liker jeg å gå på Fretex av og til. Man kan virkelig finne gammelt gull der :-)

kris.

Legg inn en kommentar