lørdag 26. juni 2010

Man skulle ikke snakke med tyskere

Antakelig er det ikke slik man skal gjøre når man har passert 45, men jeg kom altså til å se på en liten jente på butikken i dag. Hun var søt, hadde langt, mørkt hår og hadde antakelig bakgrunn fra et ikke-europeisk land. På Bunnpris føk hun rundt sammen med en blond gutt, pantet flasker og snuste i godterihyllen.

Synet av den lille piken må ha rørt noe i meg, for jeg begynte plutselig å tenke på  en ting min grandtante pleide å snakke om. Det var en av standardhistorierene hun brukte da hun var blitt for tunghørt til å høre på hva andre hadde å si, og heller foretrakk å holde konversasjonen i gang over en begrenset mengde temaer som gjentok seg for hver gang min bror og jeg var innom i leiligheten hennes på Sinsenterassen, der hun hadde bodd siden begynnelsen av 30-tallet; selv var hun født i det runde årstallet 1900, noe jeg som barn alltid syntes var imponerende.

Krigen kom alltid igjen, og en av fortellingene var om den gangen hun var på trikken med en liten jente i familien, kanskje en av niesene hennes. På setet ved siden av dem satt det en tysk soldat - eller offisér, det var aldri helt klart.

Med sin lett gammelmodige aksent og fyldige stemme fra det østlige Oslo sa hun til oss: «Og så så han på T., som bare var en liten pike. Og han skottet så lengselsfult på henne, han så slik på henne. Kanskje hadde han en liten datter selv, hjemme i Tyskland? Men jeg snakket ikke til ham, for, som dere vet, man skulle jo ikke snakke med tyskere, slik var det.»

1 kommentar:

Tiqui sa...

Likevel forstod hun at han var et menneske som kanskje savnet sine kjære som han var langt borte fra. Det er godt gjort å se et menneske som en person selv om man ikke har lov å snakke med det.

Legg inn en kommentar