onsdag 16. juni 2010

Men nog så vill en väl gråta

Hun så utover i lokalet mens hun vendte hodet frem og tilbake. Det spilte i musklene hennes og under den lyse luggen skinte det i øynene; hver gang blikket hennes traff noen hun kjente igjen, nikket hun og sendte et blendende smil i vedkommendes retning.

Jeg ble sittende fortapt og se på henne, mens jeg prøvde å finne et svar på spørsmålet om hva jeg egentlig mente å se, eller, om ikke annet, hva jeg trodde å se som et produkt av min overspente fantasi.

Jeg tenkte at hun var noe vakkert og levende, mykt nærværende, forfrisket, leende, noen som var en del av det strømmende livet. Hun var på innsiden, inne i varmen, en del av fellesskapet, et friskt pust av vennskap, en fri og utvungen latter og en antydning om den fjerne og uoppnåelige friheten.

Selv frøs jeg til ved tanken på at jeg ikke lenger visste  hvem eller hva jeg var, om jeg da noensinne hadde vært noe av betydning; jeg visste bare at jeg alltid hadde stått utenfor og sett inn, på det som var der inne i varmen, uten mot til å banke på, mens kreftene gikk med til å forsøke å holde ishånden fra å gripe meg i hjertet.

4 kommentarer:

Anonym sa...

Fantastisk formulert!

Kr.

Erlend sa...

I mangel av noe annet får man heller sette det ned på papiret.

Anonym sa...

Blir det fjelltur i år? (Og hvor hen?) Oppdater gjerne det ;-)

Erlend sa...

Fikk nettopp bekreftet tur til Lahaul-Spiti-Rupshu i Himachal Pradesh/Jammu-Kashmir i august. Den opprinnelige turen jeg ville dra på (Zanskar-diagonalen) ble avlyst, på grunn av for få deltakere.

Legg inn en kommentar